Utdrag fra foredraget Forbrytelse mot menneskeheten, av Ane Hoel på Litteraturhuset Trondheim 25.04.2019.

Makt utøves ved å holde folk nede i uvitenhet og fattigdom. Det er en del av Latin-Amerikas historie. Volden har pågått lenge. Som en forlengelse av kolonitiden knuses forsøk på å bygge demokrati og rettferdig fordeling. Gjennom vår våpenproduksjon og eksport har Norge vært en del av krigen mot fattigfolk i Latin-Amerika

Ane Hoel gir oss i sitt foredrag Forbrytelser mot menneskeheten, et innblikk i hvilke krefter som mobiliseres når land forsøker å bekjempe fattigdom og skape rettferdig fordeling.

Vi presenterer her den siste av tre deler hentet fra hennes foredrag på Litteraturhuset våren 2019.12.04

Du kan lese del 1 på linken her og del 2 her

Historien

USA viser jevnlig til sine 4 militærbaser i nabolandet, nå Natolandet, Columbia. Det er ikke første gang USA har en militær løsning for hånd for et land i Amerika, heller ikke siste

I 1823 la USAs president James Monroe frem en utenrikspolitisk doktrine som går ut på at USA ikke vil blande seg inn i, men respektere europeiske kolonier, hvor nå de måtte være, bare ikke på det amerikanske kontinentet.

Dette var på den tiden da de fleste latinamerikanske landene frigjorde seg fra det spanske imperium, og USA siktet seg inn på å overta styringen av ressursene i disse landene. Etter at USA i 1904 hadde undertegnet en fredsavtale med Spania som blant annet sikret dem kontrollen over Cubas eneste dypvannshavn Guantanamo, kom det et tillegg til Monroedoktrinen. President Theodor Roosevelt påberopte seg USAs rett til å intervenere der lokale regjeringer i Sør- og Mellom-Amerika ikke var i stand til å «holde orden» innenfor egne grenser, eller ikke overholdt sine økonomiske forpliktelser, begge deler definert av USA. I 1906 ble Theodor Roosevelt tildelt Nobels Fredspris.

Norges forhold til Latin-Amerika har ikke bare dreid seg om fredspriser. Det har først og fremst dreid seg om våpen og ammunisjon når det har vært penger å tjene på krig og undertrykkelse.

Konflikten om et oljerikt område mellom Bolivia og Paraguay, den så kalte Chacokrigen på 1930-tallet, satte fart i den norske våpenproduksjonen og -eksporten fra Raufoss. For å motvirke krigshandlingene innførte Folkeforbundet våpenembargo, men denne ble brutt av Norge i den uttalte hensikt å opprettholde arbeidsplassene på Raufoss.

Hundretusen døde og enda flere sårede var resultatet av den mest omfattende krigen i Amerikas nyere historie; en historisk parallell til krigene i dag, der Norge ikke bare høster «nyttig erfaring», men også tjener store penger på krigen mot fattigfolk.

Våpeneksporten fra Norge bygget seg opp igjen etter 2. verdenskrig. På Cuba var diktatoren Batista en god kunde. At den siste våpenlasten kom i hendene på Fidel Castro, var ikke med i beregningen.

Våpensalget fra Norge tok seg igjen opp under USAs krig mot Nicaragua på 1980-tallet. Igjen var det penger å tjene, denne gangen på panservernraketten M-72, som fremdeles produseres på Raufoss og er et av de mest eksporterte våpnene fra Norge.

Norges ansikt i Latin-Amerika er altså et Janus-ansikt.  Med den ene hånden deler vi ut fredsprisen, med den andre selger vi våpen.

Nå, vil Søreide megle.

Kanskje det var en ide; å bli enige med oss selv om hva slags ansikt vi ønsker å møte i speilet?

Etter 1959 har USAs hovedfokus vært rettet mot Cuba, der USA led sitt første militære nederlag med invasjonsforsøket i 1961. I 1973 lyktes USA derimot å knuse Allendes sosialistiske regjering i Chile.

Etter den fredelige sandinistrevolusjonen mot Somoza i Nicaragua i 1979, var vi en del unge mennesker fra Norge som på 1980-tallet stiftet nærmere bekjentskap med USAs lavintensive krigføring i fattige land.

Sandinstene i Nicaragua hadde samme mål som Fidel og senere Hugo Chavez, at landet skulle få hånd om egne ressurser og bygge opp en infrastruktur og et velferdssamfunn med utdanning og helsevesen for alle.

Som Cuba, og i motsetning til Venezuela, er Nicaragua et fattig land. Desto viktigere var det for USA å bevise at dette ønske var en umulighet. Der landet var på vei til å løfte folk ut av uhelse og uvitenhet, gjaldt det med økonomiske midler, handels- og finansiell boikott å umuliggjøre prosjektet. USA gikk til uerklært krig med drap på nøkkelpersoner og rasering av infrastruktur som helsestasjoner og skoler. Til dette brukte USA de såkalte «Contras», leiesoldater trent av israelske instruktører på USAs militærbaser i Honduras og finansiert gjennom ulovlig våpensalg til Iran. For dette ble USA dømt i folkerettsdomstolen i Haag. Orkesterleder den gang var Elliot Abrahams, mannen som nå har fått i oppdrag å knuse den valgte regjeringen i Venezuela.

I 2009 kuppet USA Manuel Zelayas regjering i Honduars og innsatte sin mann. Høsten 2017 vant Salvador Nasralla, leder av Partido Anticorrupción (PAC), valget i Honduras. Etter 36 timers mediataushet, erklærte USA sin mann, den sittende presidenten (Juan Orlando Hernandez) som valgets vinner.

Etter mønster fra Ukraina 2014, trappet USA fra 2017 opp finansieringen av den voldelige delen av opposisjonen i Venezuela. Kriminelle bander drev terror i gatene i de største byene, særlig i hovedstaten Caracas. Disse bandittene bygget brennende barrikader, angrep offentlige bygninger og satte fyr på og drepte offentlige ansatte.

Siden 2006 har USA trappet opp sin økonomiske krigføring mot Nicaragua. Landet var fredelig frem til våren 2018 da USA her, som i Venezuela, finansierte kriminelle bander som lagde brennende barrikader i gatene i hovedstaden Managua, og drepte flere hundre mennesker, særlig studenter. Oppskriften var den samme som i Venezuela, å skylde på landets regjering for denne paramilitære volden.

Valgene

Presidenten som trekker USA ut av klimakampen og atomavtalen med Iran, som bygger murer, tar barn fra sine foreldre og putter dem i bur på grensen til Mexico samt «anerkjenner» sin egen stråmann som president i Venezuela, denne mannen bryr seg ikke om menneskerettigheter og demokrati hverken hjemme eller borte. Det han er opptatt av, er å kontrollere verdens største oljeressurser. For dette er han villig til å gjøre Venezuela om til en konsentrasjonsleir, eller et blodbad.

Den ukrenkelighet som Jens Stoltenberg slo fast på vegne av Norge den 22. juli 2011, gjaldt ikke for Libya. Hva vil den være verd for Venezuela?

Natosjefen håper kanskje at de nye angrepsflyene F-35 skal få øve seg over sosialismens siste skanser i Amerika. Det vil også være en nyttig erfaring for neste gang…

Den uruguayske forfatteren Mario Benedetti skrev etter USAs mord på Salvador Allende og det chilenske sosialistpartiet:

«Vi latin-amerikanere har ikke europeerens iskalde evne til å betrakte verden gjennom forstå-seg-påerens likegyldige blikk – .
Så lenge Latin-Amerika er en vulkan, så lenge halvparten av folket her er analfabeter, så lenge sulten er den sterkes våpen, så lenge USA finner det i sin rett å utpresse, invadere, blokkere og myrde, så tillat oss å betrakte journalisten som en som har ansvar for sine holdninger».

Imperialismen har sine globale prioriteringer, det må motstanderne også ha.

Venezuela er i dag episenteret for imperialismens angrep.

Men krigen om ideene, den ideologiske kampen føres over alt.

Vi må aldri glemme å spørre: Hva gjør Norge?

Hva gjør de institusjonene vi er en del av?

Og hva gjør vi selv?

Ane Hoel
Fredsaktivist

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.