Norge, og de fleste andre europeiske land, er ikke i krig. Men det skulle man ikke tro ut fra dagens fiende- og medie-bilder. Forsidene til Dagbladet, VG, eller nær sagt hvilken som helst annen avis, kjemper en innbitt kamp mot Putin og Russland. Da Russland angrep Ukraina ble medie-fokuset radikalt intensivert og forflyttet: krigen kom ‘hjem’, vi ble alle ukrainere involvert i kamp mot overmakten, for frihet og demokrati. New Left Review rapporterer at Ukraina-krigens første måned fylte 1/3 av det totale mediebildet i USA. Dette overgår intensiteten i mediedekningen av invasjonene av Afghanistan og Irak. I denne situasjonen, og nesten som en naturlig utvikling, har etterretning og nyheter blitt blandet tettere sammen.

Akkurat når denne sammenblandingen skjedde kan diskuteres, men amerikanernes prediksjon av at russerne kom til å invadere var utvilsomt viktig. Prediksjonen viste seg å stemme, til manges fortvilelse: først og fremst fordi krigens ødeleggelser og lidelser dermed var et gryende faktum. Men også fordi den fremsto som bekreftelse på at amerikanerne (og NATO) hadde rett, og alltid har hatt det. En fortelling oppstod i mediene (inkludert herværende) om en radikalt ny situasjon hvor vedtatte sannheter, særlig på venstresiden, fordamper. Bare glem Irak-krigens løgner, og tiårs advarsler mot utvidelse østover: gammel propaganda, alt sammen!

Et nytt paradigme?

Dag Røhjel fra PST skriver i Forsvarets Forum (26. april) at Ukraina-krigen er et ‘paradigmeskifte for vestlig etterretning’ som ‘på en helt ny måte deltar i samfunnsdebatten og støtter beslutningstagere’. Dette er en viktig observasjon som fortjener diskusjon: på hvilke måter, basert på hvilke antakelser og modeller, foregår denne ‘støtten til beslutningstakere’? Røhjel hevder at vestlig etterretning har høyere verdi og legitimitet enn russisk propaganda, fordi den er objektiv og grunnet i apolitisk ekspertise. Dette er mulig, men også problematisk, all den tid det ikke finnes objektive verifiserbare fakta om fremtiden. Der hvor kontroll-mekanismer og nøytralitet mangler, sniker ønsketenkning, politiske agendaer og kynisk manipulering seg uvegerlig inn. Prediksjoner har begrenset sannhetsverdi og besitter primært det som samfunnsforskere og filosofer kaller performativ kraft: de skaper virkeligheten som de beskriver. Var amerikanernes prediksjon en nøytral beskrivelse? En advarsel? Var den kanskje også en provokasjon, som nylig hevdet av Paven?

I en artikkel på NBC News (06.04.) omtales det nye paradigmet fra innsiden. Artikkelen refererer amerikanske tjenestemenn som forklarer at: ‘Det trenger ikke å være solid etterretning’ … ‘det er viktigere å komme dem (russerne) i forkjøpet, og spesielt Putin, før de gjør noe’. Den nye åpenheten mot offentligheten har vært så omfattende at man ‘måtte omdirigere flere ansatte til arbeidet med prosessen for å de-klassifisere informasjonen’. Artikkelen gir flere eksempler på slike de-klassifiserte historier, som alle har sirkulert i mediene: Putin er gal og isolert fra sine rådgivere; Russland planlegger bruk av kjemiske våpen; Russland ber kineserne om militær bistand, etc. Historiene er svakt underbygde, og kunne like gjerne vært usanne.

Røhjel hevder at prediksjonene kan falsifiseres, som vitenskapelige påstander. Jeg har ingen tvil om at det finnes samvittighetsfulle offiserer som arbeider etter dette prinsippet. Men det er typisk ikke disse man lytter til i det rådende klima. Og ‘prediksjonene’ i media har tvilsom vitenskapsteoretisk status. Dersom invasjonen hadde uteblitt ville etterretningsoffiserene neppe innrømme det åpent: vi tok feil, beklager (krigen er avlyst). Mulig fremtid, og særlig slik som er fremsatt av en mektig aktør i en voldelig konflikt kan ikke falsifiseres bare fordi den fremskrevne hendelsen ikke inntreffer. Å gi en sannferdig beskrivelse er ikke dens funksjon, men nettopp ‘å komme motstanderen i forkjøpet’ ved å definere virkeligheten først. Dette innebærer å definere fiendebildet, mobilisere egne rekker og bygge støtte for egen politikk, men selvsagt også å sende signaler til fienden. Dersom Russerne ikke hadde invadert ville man kunne si: vestlige myndigheter offentliggjorde russernes planer, dermed forhindret de angrepet (en form for avskrekking).

Samtykket til Krig

Det er umulig å falsifisere mektige forestillinger om fremtiden: på grunn av deres performative natur, og fordi hendelsene ikke har skjedd (ennå?). I tillegg kommer åpenbare problemer: vi kjenner ofte ikke opphavet til historiene. Nyhetsartikler referer til andre nyhetsartikler, som referer til andre nyhetsartikler, til anonyme kilder og ikke navngitte tjenestemenn. Historiene spres som ild i tørt gress på sosiale medier og krigsstemningen piskes opp. Til hvilken instans skal falsifiseringer rettes?

I 2004 hånte George Bush’ rådgiver Karl Rove åpent det ‘virkelighets-baserte fellesskapet’, naive sjeler som fortsatt tror at det er fakta som har makta. Rove uttalte hvordan ‘vi er et imperium nå, og når vi handler skaper vi vår egen virkelighet’. Roves program var ikke en fordreining av fakta (propaganda i tradisjonell forstand), men (mer radikalt) formingen av virkelighetsoppfattelsen selv, av hva som teller som fakta og hvordan fakta forstås. Slik produserer de ny-konservative samtykke til krig (som beskrevet av Chomsky). Fakta har ikke makta; makta har fakta. Og før du, som nyhetsleser og borger, får gjort deg opp en mening, har makta forandret fakta, igjen.

Utviklingen har viktige paralleller på russisk side: Putin er gammel etterretningsoffiser, og bedriver selvsagt propaganda. Men vi lever i et vestlig-dominert mediebilde, og våre kilder til russisk informasjon og propaganda har stort sett blitt stengt ned (Sun Tzu sa: kjenn din fiende. Hvordan er det mulig når vi ikke får vite hva han sier?). Bildene treffer oss med høy intensitet, og med stadig færre kontrollposter som kan sjekke om de korresponderer med en faktisk virkelighet. Invasjonen, døden og de menneskelige lidelsene er virkelige: ingen tvil. Men over de grufulle hendelsene hviler et slør av uvirkelighet. Og noen av oss kjenner på en gryende følelse av at viktige grunner til lidelsene har blitt oss fratatt, og vi famler rundt i krigens medietåke.

Innlegget var først publisert i Klassekampen.

  1. Dette er et godt og viktig innlegg som beskriver propagandakrigen og hvor viktig den har vært og er i Ukrainia-konflikten. Den er så viktig at kilder og kanaler som kan tenkes å formidle et alternativt blikk på denne konflikten blir stengt ute. Ingen partier eller tilgjengelige medier stiller spørsmålet om hvordan krigen kan avsluttes og lidelsene opphøre. Medietåke og blodtåke går hand i hand. Jeg var sint, opprørt og fryktelig lei meg når Russland satte i gang sin intervensjon, og like sint og opprørt over at vesten ikke gjorde noe for å hindre den, siden de visste hva som skulle komme. I mens får vi leve uten RT og Planeta. Den russiske TV-kanalen Planeta er ikke bare tatt bort fra tilbudet av Telia og Altibox, men erstattet av en ukrainsk propaganda-kanal.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.