I disse dager tales og skrives det mye om USAs – og dermed Norges – nederlag i Afghanistan, men konsekvenser og lærdommer holdes helt utafor den norske valgkampen.

Aller først må det minnes om at ikke alle er «tapere». En investering i de fem største selskapene i USAs enorme militærindustri har kastet tifold av seg fram til i år. I ett av dem, Raytheon og Raytheon Tech Group, har vårt pensjonsfond økt sin store aksjeandel med mange milliarder bare i de siste tre åra. Sida 2007 har Kongsberg Defence levert tusenvis av fjernstyrte våpenstasjoner, og har nye kontrakter for ni milliarder kroner.

Det er heller ikke slik at alle «mål» er mislykt. I den spanske avisa «El Pais» har generalsekretær Jens Stoltenberg framholdt at hensikten var å beskytte USA, ikke afghanere. Også det norske Godal-utvalgte konkluderte at det eneste klareste resultatet var at Norge viste seg som en lojal Natoalliert. 

Ingen opposisjon på Stortinget til bombing av Libya

En sterk opinion og en mobilisert fredsbevegelse hindret (sammen med en anstendig Kjell Magne Bondevik) at Norge i 2003 kastet seg inn i USAs krig i Irak. Men da USA i 2011 kalte oss inn til tjeneste i Libya, på det samme løgnaktige grunnlag som i Irak, var det ingen utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. Uten dissens i den «rødgrønne» regjeringa blei norsk jagerflygere bedt om å bombe et afrikansk land sønder og sammen, med de katastrofale virkningene vi ser i hele regionen den dag i dag. Det er fint at noen er etterpåkloke, men vi trenger også dem som er kloke på forhånd.

Hvor er de konkrete diskusjonene om lærdommer fra Afghanistan og Libya, ikke minst mot bakgrunn av at Norge sida den gang er blitt en enda mer framskutt base for USA. Skritt for skritt har våre myndigheter gitt fra seg innsyn og kommandomyndighet over militær virksomhet på norsk jord. Som et ledd i USAs globale maktspill skal de nå få rett til å bygge baser på flystasjonene Rygge, Evenes og Sola, og deres atomubåter skal få anløpe Tromsø havn. De to fremste statsministerkandidatene ønsker ikke en gang tilslutning til et folkerettslig forbud mot bruk av atomvåpen.  

Hvorfor er krigsindustrien fredet for offentlig debatt?

Miljø og klima har heldigvis blitt et av de viktigste temaene, det skulle bare mangle. Men er det mulig å være grønn uten å løfte fram den verste av alle industrier, dvs. militærselskapene og krigenes rasering av mennesker og miljø? De nye F-35 -jagerflyene er skreddersydd for innkapsling av Norge i USAs «out of area»-kriger, og sluker milliarder i innkjøp og spytter ut Co2. Men slikt holdes jo utafor skryteregnskapene for gassutslipp, slik tilfellet også er med sivil luftfart.

Elefanten i rommet, som så få vil snakke om, er en krigselefant. Og om innenrikspolitikken avgjør hvordan vi skal leve, avgjør utenrikspolitikken om vi – og andre – skal leve. Det er all grunn til å ha klimaangst for framtida. Men jeg innrømmer også at jeg har angst for opprustning og krigshissing i dag, ikke minst når jeg ser at mange av verdens fremste forskere mener at verden neppe har stått så nær en utslettende krig som i dag. 

Det er hundre grunner til å kjempe for et regjeringsskifte. Men dersom det skulle bli en reprise av 2005-2013, er det nødvendig – kanskje til og med livsnødvendig – å få et sterkt Rødt som knytter fredsbevegelsens mobilisering sammen med uavhengige røster i stortingssalen. For dem som tenker på denne måten, kan det ikke være i tvil om hva som er det tryggeste alternativet. Kanskje kan også et SV i eventuell regjeringsposisjon hente kraft og mot hvis dette blir det lykkelige resultatet.

Artikkelen ble først publisert i avisa Klassekampen 9. september

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.