Nær hundre instanser i Norge sitter nå og biter i blyanten og tenker på hvilket svar de skal gi til Forsvarsdepartementet om avtalen av april i år som skal gi USA fire militære baser i Norge. For å forberede en proposisjon til Stortinget har FD bedt de fleste departementene, forsvar og etterretning, fagforbund og foreninger om å si hva de mener. Blant dem fins domstoler, påtalemyndighet, juristorganisasjoner som sikkert vil handle om de store betenkelighetene ved å gi amerikanerne immunitet og egen rettshåndhevelse over sine mannskaper i Norge – om avtalen skulle bli vedtatt.

Jeg håper alle de nær hundre høringsinstansene som skal gi uttalelse i saken ikke tenker rutinemessig at enhver styrking av militær slagkraft er av det gode. FD har uttrykkelig bedt om uttalelser om hvorvidt avtalen i det hele tatt bør inngås. Svaret på det bør være et klart nei skrev jeg på vegne av Nobel Peace Prize Watch i en høringsuttalelse 1.11 2021. Det har inntil Solberg-regjeringen kom vært selvsagt for Norge å ikke øke spenningen overfor Russland, vi har hatt en basepolitikk som hindrer fremmede baser og unngått provoserende militærøvelser.

Men den fremste, avgjørende, grunnen, for et norsk nei er at baseplanen seiler under falsk flagg. USA har for sin del helt andre planer enn de som er presentert for det norske folk. Ut fra rapporter fra tenketanken Rand Corporation (som Solberg-regjeringen mottok militære råd fra) vet vi hva det er tale om – med åpne øyne og overlegg skal vi bistå i USAs planer for å ødelegge Russland. Dette er påvist både i min siste bok og i KK 9.10 2021 om «USA – en livsfarlig alliert». Vil Stortinget virkelig la Norge bli brukt til noe slikt? Baseavtalen er verken moralsk eller lovlig. Og absolutt ikke smart, en småstat bør avslå å rigge scenen for stormaktenes krigsteater.

Mange år er gått siden Norge i juni 1905 ble fri fra unionen med Sverige. Da Nobels fredspris året etter ble tildelt USAs brutale krigerpresident, Teddy Roosevelt, sa Jørgen Løvland, utenriksminister og samtidig leder av Nobelkomiteen, at den et år gamle nasjonen «trengte en venn selv om han var langt borte». 

Norge har nå dyrket nære relasjoner til USA så grundig gjennom 116 år at det nå er vår fremtid som fri og selvstendig nasjon som står på spill. Det var dette vi ville sikre ved å gå inn i NATO i 1949, men det gikk ikke slik. I stedet har norsk utenrikspolitikk mer og mer blitt dominert av en dynamisk, ekspansiv, sterkt militærpreget, organisasjon. Vi fikk en politisk monokultur hvor brobyggere og krigsmotstandere skulle holdes nede og ute. Med planen om fire militære baser utenfor norsk kontroll, er forholdet kommet til et point of no return.

Mine tanker om verden vender stadig tilbake til en norsk statsminister som var opptatt av mobbing i skolen. Mobberen får makt fra alle de som frykter å bli offer selv. Men er det annerledes i den internasjonale skolegården? Norge er på parti med en stat som inndeler verden i land som er for eller mot og får lov å herse med de som våger å mukke. I senere år har Norge også deltatt aktivt i USAs voldsutøvelse.

Det er nå dannet en «Aksjon mot baseavtale med USA» (mot-baseavtale.blogspot.com) som vil arbeide for at stortinget sier nei, stimulere initiativ og protester og for å Informere og skape debatter rundt avtalen, få holdt debattmøter og engasjere folk, ulike miljøer, steder og organisasjoner til å delta og sende inn «høringssvar» innen 8. desember. Håpet er å få norske politikere til å slutte å lukke øynene og villig delta i USAs grove brudd på FN-pakten. De må greie å se forskjellen på Uncle Sam og Santa Claus. USA er – i strid med NATO-traktatens krav om sivil kontroll av militæret – styrt av militærindustrielle interesser med stor politisk makt. De hindret at det ble fred etter den forrige kalde krigen og søker nå en global kald krig og stadig utvidelse av markedet for militær teknologi og våpensalg.

Norge har, virker det som, i økende grad, vennet seg til å følge mottatte beskjeder fra USA om hvilken utenrikspolitikk vi bør føre. Et håp om at USA vil komme oss til unnsetning har ført til viljeløs underdanighet. Høringsuttalelsen fra nobelwill.org til baseavtalen ble sendt direkte til regjeringen, ved statsminister Støre, med bønn om at regjeringen avslutter det videre arbeid med baseavtalen. Formålet er fra USAs side å «forstrekke og destabilisere Russland», altså knekke landet, bl.a. med anlegg av anti-russiske militærbaser. Rapporter fra Rand Corporation etterlater ingen tvil om at formålet er altså et helt annet enn det som er blitt fortalt det norske folk. 

I NATO har vi så inderlig vel tålt den urett som ikke rammer oss selv. Men her trår vi over en ny grense. I stedet for baser som har som sitt åpent erklærte formål å tjene USAs ønske om å knekke Russland bør regjeringen sørge for en ny nasjonal samtale – fritt for NATO-språk og tanketvang – om vår frihet og selvstendighet og om en ny fredspolitikk. Baseavtalen er en siste sjanse til å åpne øynene og ta partneren grundig i øyesyn før vi lar ham flytte inn. Han er ikke kjent for å flytte ut igjen frivillig.

(Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.