Anne-Kristin Araya er oljeingeniør og politisk aktivist. Hun flyttet til Venezuela i 2000 hvor hun arbeidet som ingeniør og deltok i folkelige program i 13 år. Interessen for Latin-Amerika har mange ganger ført oss sammen og er bakgrunnen for denne artikkelen med fokus på situasjonen i Venezuela.
En varm strøm av livsvisdom og refleksjoner møter meg i samtalen med Anne-Kristin Araya. Så mye sunn politisk dømmekraft, gjenkjennbart og nært fra mange år med politisk arbeid. Hun søker ikke enkle svar eller løsninger. Hennes opprør og engasjement formet hennes personlighet og livsvalg tidlig i livet. Hun beskriver seg selv som et barn som tidlig var opptatt av urettferdighet i verden. Allerede tolv år gammel startet hun å lese Marx og Kapitalen. Hun ivret etter å diskutere samfunnsspørsmål, og drivkraften ble kampen for rettferdighet. Hun har aldri siden sviktet sine idealer.
Hennes far kommer fra Chile og hun har således referanser og tilhørighet i både den norske og chilenske kulturen. Som tenåring så hun programmer fra Latin-Amerika sammen med sin far. Hun vokste opp med foreldre og søsken i Molde, men interessen for Latin-Amerika formet tidlig et imperalistisk verdensbilde. Viktig ble både revolusjonen på Cuba og Allendes sosialistiske politikk i Chile fram til han ble drept 11.sept 1973.
Anne-Kristin gjorde viktige valg. Med bakgrunn i sin utdanning som kjemiingeniør fikk hun jobb i Venezuela i perioden 2000-2012. Hun fikk delta i nasjonalisering av oljeindustrien, og være med å bidra til en omfordeling av viktige oljeressurser til fordel for flertallet av befolkningen.
-Det var befriende å være en del av en kollektiv prosess for å endre maktforholdene og skape rettferdig fordeling, sier hun. -Jeg fikk en sterk opplevelse av felleskap med folkelig organisering og felles mål, forteller hun. En unik mulighet til å jobbe sammen mot mål som var større enn en selv.
-Vi formes inn i den virkeligheten vi lever i med utgangspunkt i egen livssituasjon, vi oppfatter oss selv som et sentrum i verden som blir vårt referansepunkt. Her i Norge bedømmer vi situasjonen i Venezuela utfra våre forutsetninger, og ikke utfra den virkeligheten folket lever under der. Vi fører et debattspråk som fjerner oss fra realitetene der. Og Anne-Kristin fortsetter, det er i Latin-Amerika mitt hjerte hører til. I Chile, Cuba, Nicaragua, Bolivia og hos alle folk som slåss for sin frihet.
Jeg kjenner Anne-Kristin fra mange sammenkomster og møter i Trondheim. Lyttende, deltagende og typisk med palestinaskjerf. Jeg spør hva hun tenker om det politiske miljøet i byen vår? -Det er vanskelig å delta aktivt i politiske grupper her, sier Anne-Kristin. Hun legger til, -Miljøet er lite og mange kamper preges av individualisme og en sterk jeg-følelse. Folk snur lett kappa etter vinden, og slutter seg til kule valgkamper og aksjoner uten politisk retning. Et narrespill som fører folk bak lyset, mener Anne-Kristin. -Arbeidet blir også ødelagt av moralisering og smålighet. Politiske initiativ kan bli sensurert eller skal stemmes over, og drivkraften og dynamikken forsvinner fra politikken. Det styrker det individualistiske uttrykket og det sterke behovet for å bli sett, men ikke fellesskapet.
Selv er Anne-Kristin medlem av Den Bolivarianske Sirkel i Trondheim, en solidaritetsgruppe som formidler nyheter fra Venezuela. Hun deltar også i opplysningsarbeid i samarbeid med LO og flere politiske grupper. I nettavisa inviterer vi Anne-Kristin til å følge opp saker som angår Venezuela og Latin-Amerika. I kontakt med ambassaden kan hun videreformidle stoff som media ellers ikke er opptatt av. Nettavisa har mange saker vi ønsker å få belyst og vil komme tilbake til i senere artikler:
-I 2017 ble Venezuela rammet av en voldsbølge fremmet av opposisjonen kjent som «Guarimbas», en voldsbølge som rammet hele landet. Støttet av USA. Hvordan er status i dag?
-Vi vet at Venezuela har mange folkelige program. Blant annet har de bygget 2 mill offentlige hjem til folk uten bolig. Hva skjer i dag når sanksjonene har rammet landet hardt, er det mulig å realisere disse målene?
-En av programmene hadde som mål å bygge felles hjem for enslige mødre. Hva vet vi om dette programmet nå i dag?
Spørsmålene og temaene er mange. For Anne-Kristin handler det ikke om fiksjoner eller teoretiske spissformuleringer, men om faktiske forhold og realiteter hvor politikken handler om fordeling og likeverd. Vi vil høre mer fra henne.
Eli Wæhre
