Amerikanerne som er falt i de krigene de har valgt å delta i eller å skape, ble mandag hedret. De har kjempet for friheten, mener de.

Tre gamle vietnamesiske bønder husker den dag i dag sitt møte i Son My med «the boys».

«Den 16. mars 1968 var jeg hjemme. På den tiden av året er det mindre å gjøre, risen må modnes. Jeg ble forbauset da så mange helikoptre lande. Og da så vi alle soldatene komme. Vi var ikke redde. Det var krig, men i landsbyen vår holdt vi oss unna politikken. Vi var verken for eller imot amerikanerne. Soldatene tok oss til en grøft. Kvinnene foran meg knelte, med foldede hender. Jeg forsto at de ville drepe oss. Jeg bønnfalt dem om å ikke gjøre det. Mine to barn var med meg. Min seks år gamle sønn og min 17 år gamle datter. De som overlevde første salve, henrettet soldatene med et skudd i hodet. Jeg så min stemors hode og hodene til mine to barn eksplodere foran meg. Smerten, den er her, den er i meg.»

«Vi falt i grøften. Jeg tror at jeg er død. Min tre år gamle datter skriker. Jeg presser mitt bryst i hennes munn for at hun skal tie stille. Jeg hører ingenting. Jeg er under en haug av lik. Jeg hører nye skudd. Mitt bryst er fremdeles i mitt barns munn. Jeg tror hun er død. Jeg vet ikke hvor lenge det varer, to timer, to og en halv time, tre timer. Jeg vet ikke hvorfor jeg er levende, jeg og mine to døtre.»

«Jeg skal fortelle dere hva jeg husker: Det var veldig tidlig, denne morgenen. Soldatene kom. De begynte å skyte på mine to okser i fjøset. De drepte begge. De drepte deretter mine kyllinger og så mine ender. Jeg tenkte: Faen! Hvorfor dreper de oksene mine og endene mine? Dette er ufattelig! Jeg gikk ut, og de skjøt meg ned. Jeg fikk en kule i foten og en annen i låret. To gutter kom ut. En liten gutt, som holdt et barn i sine armer. Soldatene skjøt ned begge. Gutten prøvde å beskytte babyen, men han var allerede såret. Han fortsatt å gå, og så plutselig falt han. Jeg så hans innvoller sprute ut av kroppen. Jeg følte meg dårlig, men jeg så alt svært nøyaktig. Jeg husker ikke mer, resten, jeg vet ikke mer. Jeg husker innvollene som eksploderte, det er alt jeg husker.»

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.