Norge og andre NATO-land hevder at de bekjemper IS. Da Norge etablerte en militærbase i Jordan i fjor var kampen mot IS igjen en del av begrunnelsen.

Men kan den innsatsen ha vært noe særlig å skryte av? Irak og Syria, de landene som har blitt herjet mest av IS, ønsker at «våre» soldater skal forlate landet deres. Det at noen av de soldatene Norge har trent opp, har angrepet Syrias regjeringsstyrker, tyder snarere på at Norges innsats har svekket kampen mot IS.

Det finnes mange andre paradokser som trekker i samme retning. Oberstløytnant Tormod Heier er heller ikke helt overbevist. «Man må passe på å ikke slå ut IS. For det er IS som på mange måter legitimerer en fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Syria», sa han til NRK URIX 11. april 2018. USA har etter dette sagt at de er i USA for å beskytte Syrias olje fra å havne i ISs hender. I virkeligheten beskytter USA de såkalte kurdiske sjølstyremyndighetenes tyveri av olje, hvete og annet i det nordøstlige Syria.

Norge på samme side som IS

Hvis det å bekjempe IS hadde vært førsteprioritet for Norge og andre NATO-land, burde de vel ha slått seg sammen med Russland og Syria fra begynnelsen av? Syriske regjeringsstyrker har kjempet mot et utall av terrorgrupper inkludert IS, siden 2011. Den vestlige koalisjonens såkalte krig mot IS pågår altså den dag i dag, samtidig med at den fører krig mot det syriske «regimet». Men IS kjemper også mot regimet. Altså har Norge, dvs. Norges regjering felles interesser med IS.

Da John Kerry var USAs utenriksminister sa han at han håpet IS ville gå mot Damaskus og slik tvinge Syrias president Assad til forhandlinger. Men så gikk Russland inn til støtte for den Syriske staten og ødela den planen. Faktum er at IS fortsatte å ekspandere et års tid etter at koalisjonen startet den såkalte krigen mot IS. Det var først i det Russland gikk inn i krigen 30. september 2015 at IS måtte trekke seg tilbake. Alliansen av NATO-land, inkludert Tyrkia med grense til Syria, prøvde knapt å stoppe strømmen av IS-krigere via Tyrkia. Hvorfor har de ikke gjort det? Jeg stilte spørsmålet til tidligere forsvarssjef Sverre Diesen under et arrangement i Oslo 15. juni 2016. «Det finnes ikke politisk vilje til det», svarte Diesen.

Vi kan altså slå fast at Norge og andre NATO-land har politisk vilje til å føre sanksjoner mot Syria og til å støtte væpnede opprørere der, men ikke til å stanse flommen av IS-krigere som de hevder at de bekjemper. Cecilie Hellestveit: «Tyrkia hadde et betydelig ansvar for tilrettelegging for IS – eller i det minste for ikke å stanse gruppen, hindret i liten grad IS-medlemmer fra å dra inn eller ut av Syria. Landet gjorde heller ingen innsats av betydning for å stanse smuglervirksomhet med olje eller kunstskatter som ga IS tilgang på både kapital og våpen. Det foreligger også påstander om mer direkte støtte».

Tyrkia har støttet IS hele veien

Hva gjelder direkte støtte viser Erling Folkvord til en mengde vitneutsagn fra kurdere i Rojava, i Nord-Syria, som han fikk høre da han var der i oktober 2014. Busslaster med IS-krigere fra Tyrkia til Syria, samt leveranser av våpen, tanks og andre militære kjøretøy. Dette skjedde omtrent samtidig med at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg var i Tyrkia og hyllet Tyrkias president Erdogan for «det store bidraget Tyrkia gir til vår felles sikkerhet». Trafikken med våpen og krigere fra Tyrkia til IS i Syria, skal ha begynt i alle fall så tidlig som januar 2014.

Mer enn 2000 trailere med militært utstyr ble levert av MIT, den nasjonale sikkerhetstjenesten i Tyrkia, til IS og andre terrorgrupper i Syria, heter det i en artikkel fra USA-baserte Center for Security Policy (2015). Terrorgruppens rekruttering av fremmedkrigere er «uten sidestykke i historien». 38 000 fremmedkrigere så langt. Dette ifølge forskeren Anne Speckhard, samt Ahmet Yayla, en tidligere tyrkisk antiterror-sjef i Tyrkia, i en artikkel for The Hill i juli 2016.

IS hadde til sammen rundt 100.000 mann med våpen, ifølge NRKs podkast «Hvor er det blitt av IS-krigerne?» I Syria fantes i tillegg opptil flere hundre tusen andre terrorister, i grupper som al-Nusra, Jaysh al-Islam og Den Frie Syriske Hæren. Sistnevnte ble støttet av bl.a. Norge støttet og var aktive i Syria før IS slo seg fram fra og med 2014.

Forsyningslinjene

Når alt dette er etablert er det også grunn til å dvele ved andre sider av mysteriet IS, som for eksempel hvem det er som finansierer dem. Hadde IS klart å ta over store deler av Irak og Syria i løpet av noen måneder uten mektige støttespillere? Her kommer blant annet innrømmelser fra den amerikanske generalen Martin Dempsey til hjelp. Han sa 16. september 2014, under en senatshøring, at han kjenner til allierte arabiske land som finansierer IS. «I know major Arab allies who fund them.» Joe Biden overrasket også da han 2. oktober samme år fortalte studenter på Harvards John F. Kennedy Forum om forsyningslinjene. USAs allierte Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater ga hundrevis av millioner med dollar og titusenvis av tonn med våpen, til alle som ville være med på å styrte Assad. Han bekreftet at dette inkluderte al-Qaida og andre ekstremister fra andre deler av verden.

Tim Anderson skrev i sin The Dirty war on Syria: «når nære allierte av USA støtter IS, og når krigere og våpen beveger seg fra de ‘moderate’ opprørsgruppene over til IS er det ikke vanskelig å se for seg at dette i virkeligheten utgjør hemmelige forsyningslinjer. Dette har også sentrale irakiske kilder sagt.» «Bevisene forteller oss at Washingtons manglende besluttsomhet overfor IS henger sammen med at terrorgruppen er et viktig verktøy mot Syrias regjering. Det forklarer også hvorfor USA nekter å samarbeide med Syrias hær mot IS.»

Blir IS-krigere smuglet ut av kurdiske fangeleirer?

Norge og andre lands krig mot IS er altså ikke helt overbevisende. Derfor kan man heller ikke se bort fra at det kan være noe i tallrike meldinger om at USA har fraktet IS-krigere til sikre områder, fra blant annet fangeleirer i kurdisk-kontrollerte områder. Dette i en periode der IS har fått fotfeste i flere andre land som Libya, Afghanistan, Egypt og på Filippinene. Også BBC har rapportert om dette, «en hemmelig avtale som lot flere hundre IS-krigere og deres familier unnslippe fra Raqqa under oppsyn av den USA/UK-ledede koalisjonen og de kurdisk-ledede troppene som kontrollerer byen». Det var også flere dusin fremmedkrigere blant dem, blant annet fra Frankrike, Tyrkia, Aserbadsjan, Pakistan, Jemen, Saudi-Arabia, Kina, Tunisia og Egypt, kunne BBC melde.

Hvis man ser på mysteriet IS som andre mysterier, eller som en kriminalsak er det i virkeligheten lett å tenke seg 1) at USA lokker IS-krigere i kurdiske fangeleirer med frihet og en neve dollar, hvis de gjenopptar kampen mot Syrias regjering. 2) at de kurdiske fangevokterne ser en annen vei når USA henter dem ut (som takk for hjelpa). Det finnes altså en mengde rapporter om at det har skjedd. Blant annet meldte libanesiske Al Masdar News 19. januar at USA har transportert 70 IS-krigere fra et fengsel i i kurder-kontrollerte Hasaka til sin base Al-Tanf i Syria, nær grensen mot Jordan. Her pågår kamper mellom IS og de syriske regjeringsstyrkene. Det kan riktignok se ut som om kampene mellom Syrias regjeringsstyrker og IS har stilnet noe etter det russiske angrepet som drepte opp mot 200 IS-krigere, meldt av bl.a. NRK 19. april.

IS inngår i planen om å ødelegge staten Syria

Israels stadige angrep på Syria svekker sjølsagt også Syrias evne til å bekjempe IS. Middle East Eye skrev 13. januar at Israelske fly hadde drept 57 syriske og allierte soldater og at angrepet skjedde på basis av etterretning fra USA.

Norske politikere aksepterer altså at IS dreper de som mest effektivt bekjemper IS, nemlig Syrias regjeringsstyrker. Og at Israel gjør det samme. Det grusomme sanksjonsregimet mot Syria, som Norge er med på, svekker også Syrias kamp mot IS. Det tegner seg et bilde av at den koalisjonen Norge er del av kun bekjemper IS i den grad IS truer USAs okkupasjon og kurderes kontroll over oljerike områder nordøst i Syria.

En gang kan Norge bli nødt til å betale krigsskadeerstatning til Syria og Libya. Det er nok en ganske fjern tanke for de fleste. Men maktforholdene i verden er under endring og kan etter hvert føre til at USA ikke lenger klarer å beskytte verken seg sjøl eller allierte mot slike krav. Det at flere land i det siste har forlangt krigsskadeerstatning av USA/NATO, seinest Serbia for bombingen i 1999, kan være et forvarsel om det.

Jo raskere Norge kommer seg ut av den skitne krigen mot Syria jo mer nådig vil land som Russland, Syria og Kina se på Norge når kravet om krigsskadeerstatning kommer opp.

Denne artikkelen av Lars, har tidligere blitt publisert i avisa Klassekampen og Steigan.no

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.