«Hvordan kan man føre diplomatiske forhandlinger uten å ta partnerens sikkerhetsbekymringer på alvor? Svaret er selvsagt at det kan man ikke». Slik slutter Jackson Lears anmeldelse av Samuel Moyns bok «Human. How the United States Abandoned Peace and Reinvented War”, The New York Review of Books (21.04.22)

Moyn minner om hvordan visepresident Dick Cheney, sjefsarkitekten bak «Krigen mot terror» fra 11. september 2001, svarte Bob Woodward fra Washington Post på spørsmålet om hvor lenge denne krigen ville vare. Cheney sa kort og godt: «It may never end. At last, not in our lifetime». Dette er det nærmeste noen offentlig person har kommet til å forutsi endeløs krig – en drøm hver eneste militarist fra Clausewitz til Moltke og Cheney og hans etterfølgere i Det hvite hus, skriver Lears.

Og, kunne vi tilføye, deres håndgangne menn i NATO.

Alle skal underordnet seg his masters voice

Fredsarbeid er risikosport i dette klimaet: Enten er du med oss eller mot oss. USA har satt terrorstempelet på land etter land der ledelsen ikke har underordnet seg his masters voice. Det verste ser ut for å være trusselen om utviklingen av en velferdsstat i fattige land. Selve fordelingen av begrensede ressurser, slik revolusjonen på Cuba har vært og er et bilde på. Den økonomiske krigen og mediakrigen USA fører mot denne lille lutfattige øya savner sidestykke, ikke på grunn av sin grusomhet, men på grunn av at Revolusjonen har overlevd.

Norges ustyrtelig rike naturressurser og vår geografiske beliggenhet gjør at vi etter all sannsynlighet er truet til å være blant angriperne, for ikke selv å bli ofre. Truet til å bombe sivilbefolkningen i Serbia, truet til å bombe sivilbefolkningen i Libya, som var Afrikas velferdsstat. Truet til å bombe sivilbefolkningen i Afghanistan. Ofrene for våre bestialske bomber vil vi ikke vite noe om. Langt mindre ta hånd om dem her.

Som belønning for udåden vinker stråmannstillingene som sjefer for myrderiene hjemme og ute.

Etter i tre dager å ha studert atombombens utslettelse av Hiroshima, var USA istand til å slippe bomben også over Nagasaki.

Det kan skje igjen.

Det fins bare to typer beredskap mot atomkrig

Den ene er å arbeide for at alle land, også Norge, underskrive FNs lov om forbud.

Den andre, og eneste ved et atomangrep, er at myndighetene har sørget for at hver og en av oss har nok gift til at vi slipper å befinne oss i den situasjonen at vi misunner de døde. Dette har de overlevende fra USAs bomber over Japan fortalt oss noe om.

Aktivt å motarbeide at krig bryter ut skulle være alle mennesker og staters viktigste mål, og det ikke bare som uforpliktende jule- og nyttårsønske. Boka om og av noen av dem som har forsøkt dette i Norge, er nettopp kommet ut på Sandnes forlag, noe som skulle være anbefaling nok: Militærnekting som krigsmotstand og fredskamp i Norge 1922-2022. Å forstå, respektere og dele naboens bekymringer, er av avgjørende betydning for et ikkevoldelig liv i gata, på bygda, i landet og i verden. Så enkelt, så vanskelig.

Les mer av Ane Hoel i TrønderRød

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.