En anmeldelse av boka «Medaljens Bakside Nobelfredspris – hundre års ubrukte muligheter» av Fredrik S. Heffermehl.

«På blomstertorvet i Roma ble kjetteren Bruno brent.

Tre hundre år derefter reistes hans monument».

«Kristus, Bruno og Einstein – godhet, sannhet og ånd

Hvorfor skal du være så vilt forhatt og alltid belønnes sånn!»

Arnulf Øverland «De landflyktige» 1937.

Juristen Fredrik Heffermehl har i flere tiår beskjeftiget seg med norsk og internasjonalt fredsarbeid, og med dem som gjennom årene har fremmet fredens sak og krigsmotstand. Om deres arbeid har han skrevet artikler og bøker;- «Peace is Possible» i 1999, boken om Mordechai Vanunu i 2005, «Nobels vilje» i 2008, og i 2010 kom The Nobel Peace Prize. What Nobel really wanted ut på et stort forlag i USA. Den ble oversatt til kinesisk, spansk, svensk og finsk. Hans siste store oppsummering og utvidelse av alt dette arbeidet er samlet i «Medaljens bakside» som kom i 2020.

Alfred Nobels testamente

Det norske Storting fikk i 1897, det ærefulle oppdraget å dele ut Nobels fredspris. I dag oppfattet som verdens mest prestisjetunge pris. Utgangspunktet til Heffermehl er hvordan utdelingen, i alle år siden 1901, med få unntak har brutt med Nobels intensjon. Heffermehl går på leting etter den tapte visjon der han mener den norske Nobelkomiteen har «Strødd ut prisen over verden, uten idé og retning». Han argumenterer for at tolkning av et testament krever juridisk kunnskap, innsikt i testators situasjon, tidsånden, samfunnets og testators ideer. Han argumenterer for den juridiske forpliktelse de som forvalter et testament har til testators ønsker.

Heffermehl legger stor vekt på Alfred Nobels nære vennskap med Berta von Suttner (1843-1914) og hennes epokegjørende selvbiografiske bok «Ned med Våpnene» utgitt i 1889, og viser den påvirkning denne bestselgeren hadde på Nobels samtid. Heffermehl har fått tilgang til korrespondansen på 70 bevarte brev mellom de to, gjennom åtte år fra 1888 til to uker før Nobel dør i 1896. Han mener at nøkkelen til forståelse av Nobels intensjon med fredsprisen ligger i denne brevvekslingen hvor Suttner beskriver sitt fredsarbeid og ber om støtte. Nobel svarer, sender penger og uttaler sin store anerkjennelse av hennes arbeid. Denne korrespondansen, hevder Heffermehl, viser en vesentlig del av det bilde Nobel hadde av fredsforkjempere, og som han ville støtte med prisen. Det viser også hvor stor innflytelse Suttner hadde på Nobel i disse årene, og på hans valg av det å støtte fredsbevegelsen i sitt testament.

Nobels intensjon har blitt politisk overkjørt fra start

Allerede med sin første prisutdeling i 1901 til stifteren av Røde Kors, Henri Dunant, viser den stortingsoppnevnte nobelkomiteen at den så helt bort fra testators intensjon. Den slår fast at prisen skal gis til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon i stående armeer samt organisere og utbre fredskongresser». Gjennom detaljert dokumentasjon viser Heffermehl at Nobelkomiteen gjennom 119 år har sett bort fra Nobels testament og fratatt fredsbevegelsen store summer de rettmessig skulle ha disponert i kampen mot rustningsindustrien og krigsforberedelse. Er det manglende juridiske kunnskap og innsikt, som gjør at denne politisk oppnevnte komite har bestemt at enhver samfunnsgagnlig aktivitet faller innenfor Nobels fredsbegrep? Heffermehl påviser med et utall av eksempler hvor vanskelig det har vært å ta dette opp til diskusjon med de som forvalter prisen og hvordan de har nektet å diskutere Nobels oppfatning av det å arbeide for fred og mot krig.

Fredsforkjempere blir fortiet

Det er selve fredsbegrepet, antikrigsarbeid, som er det provoserende og truende, og som makthavere til alle tider verden over har bekjempet. Heffermehl starter boken med fire eksempler på hvordan fredsforkjempere blir fortiet, oversett og direkte motarbeidet; 

  • Martin Luther King-dagen blir hvert år hans ikkevoldelige kamp for de fargedes borgerrettigheter fremhevet. Hans sterke kritikk av USAs kriger, av imperialisme, opprustning, våpenproduksjon og våpenhandel blir derimot fortiet.
  • Etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 organiserte en driftig kvinne, Ann Jarvis i Taylor County, USA, en minnedag der kvinner avholdt en mødrenes vennskapsdag med soldatene fra borgerkrigen som skulle leve sammen i fred og forsoning og gjensidig ta seg av de krigsskadde. Dette er blitt til Morsdagen, en handledag, og dets antikrigsbudskap fortiet og glemt.
  • Kongressen i USA besluttet i 1926 at 11 november skulle være Våpenhviledagen til minne om første verdenskrig og til å bygge fred og forståelse. Dagen ble i 1954 omdøpt til Veterans day og brukes til å hedre USAs krigere og krigsmakt.
  • I Norge var 8. mai i 65 år Frigjøringsdagen. Men i 2010 besluttet regjeringen å omdøpe den til Veterandagen og da skal man feire militærvesen og krigsinnsats, feire vår deltakelse i krigene mot Libya og Afghanistan, heller enn fred.

Heffermehl bemerker at det tok ham lang tid å innse at også Nobels fredspris hadde falt som offer for militær kreftene, slik at den har blitt nok et nederlag for den antimilitaristiske fredskampen. Han peker på det han betegner som den komplette galskap; «at det i dette øyeblikk er 10 000 menn og kvinner som jobber med klima og miljøspørsmål, mens 300 000 000, tre hundre millioner, er beskjeftiget med arbeid som omfatter prosjekter som kan bidra til å utslette større eller mindre deler av menneskeheten, det som i militærspråket kalles forsvar eller avskrekking». Blant de politisk utnevnte medlemmer av nobelkomiteen finns det ingen som har utmerket seg med fredsarbeid. I løpet av de siste 60 år har de fleste vært innenfor den rådende nasjonale samstemthet om at vår utenriks- og sikkerhetspolitikk er best ivaretatt av NATO og USA.

Boka dokumenterer systematisk brudd på testamentets intensjon

I siste halvdel av boken går Heffermehl i detalj gjennom samtlige fredsprisvinnere. Han har fått tilgang til Nobelkomiteens arkiver og deres 100 utdelinger til i alt 131 prisvinnere. Frem til 1971 har han hatt tilgang til alle originaldokumentene og sekretariatets utredninger. Etter det er dokumentene klausulerte og han viderefører analysen ut fra egne erfaringer og allment tilgjengelig materiale. Hans store pionerarbeid her ligger i det at han vurderer hver kandidat ut fra sin analyse av Nobels intensjon med prisen, og gir en vurdering av hvem han mener burde vært Nobelkomiteens valg. Det imponerende og banebrytende er at han bruker denne analysen også på de som har blitt foreslått til prisen og vraket, og på en rekke andre han mener var kvalifiserte kandidater. Han diskuterer og søker svar på spørsmålet om hvem som hvert år burde fått prisen.

Med denne gjennomgangen viser han hvilke enorme verdier fredsarbeidet og krigsmotstanden i verden har blitt frarøvet ved Nobelkomiteens manglende vilje og evne til å ta Nobels intensjon på alvor. Denne delen av boken er en kilde til vår tids fredsarbeid og innsatsen av enkeltpersoner og organisasjoner som har forsøkt å bekjempe militærmaktens kontroll over politikken. Man leser denne velskrevne oversikten over alle dem som ikke ble hørt og som ikke fikk innflytelse, og stiller spørsmålet om hvordan vi som samfunn har kunnet vrake så mange verdifulle tanker og våre medmenneskers storslåtte innsats.

Dette er en bok som burde leses av alle som ser fred og nedrustning som en løsning verd å kjempe for, og den økende opprustning som vår tids store utfordring.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.