Mediekampanjen mot Kina og Xinjiang begynner å likne kampanjen vi opplevde mot Libya foran Libyakrigen i 2011. Det kommer plutselig et stort antall påstander om folkemord og konsentrasjonsleirer i Xinjiang, som de fleste av oss neppe har mulighet til å kontrollere. I Klassekampen den 20. april skriver Arne Melsom om «noen fakta». Han erkjenner at fortellinger fra vitner er umulig å få verifisert. Forut for hver krig, før Irak- og Libya-krigen, er det alltid mange som sprer falsk informasjon. Derfor er det viktig å være forsiktig med den informasjonen vi får.

Melsom viser til offisiell kinesisk statistikk, sier at den viser til nesten en halvering av fødselsraten i Xinjiang mellom 2017 og 2019, og tror at det må forklares med en synkende fødselsrate blant uigurene. Men den offisielle statistikken sier noe mer. Den sier at antallet uigurer i Xinjiang fra 2010 til og med 2018 faktisk økte med 25 prosent, mens antallet hankinesere bare økte med to prosent, hvilket til stor del kan forklares med ettbarnspolitikken. Den ble tillempet mye strengere for hankinesere enn for minoriteter.

Ettbarnspolitikken var fram til de seinere årene en reell politikk for alle hankinesere som bodde i byene. På landsbygda kunne man ofte ha to barn, mens minoriteter til og med kunne ha tre barn, men det var også lokale variasjoner. Den eneste minoritetsfamilie som jeg har hatt kontakt med har fire barn. Man kan si at ettbarnspolitikken ikke var særlig populær, men den var fremst rettet mot hankinesere, ikke mot uigurer.

Jeg har organisert og deltatt i mange utenrikspolitiske konferanser i Kina og i forskjellige deler av verden, men jeg er den første til å erkjennes at jeg ikke har noen dypere kjennskap til Xinjiang. Jeg har bare vært i Xinjiang én gang, men som minoritetsfolk har uigurer mange fordeler som hankinesere ikke har. Melsom skriver at ett «av de fem kriteriene for folkemord er handlinger som tar sikte på å forhindre fødsler med tvang», men et slikt «folkemord» skulle i så fall vesentlig ha vært rettet mot hankineserne, ikke mot uigurene eller andre minoriteter, og det er neppe rimelig å kalle barnebegrensning for «folkemord».

Mens USA dreper slike krigere med droner, satser kineserne på å omskolere dem

Melsom sier videre at «omfanget av konsentrasjonsleirene tilsier at overgrepene mot uigurene utføres med viten». Men hva vet ham om disse «leirene»? Etter det jeg har kunnet se hviler påstander om «konsentrasjonsleirer» bare på to kilder. Den første er Adrian Zenz, som skriver for det CIA-initierte Jamestown Foundation og siteres overalt av USAs utenriksdepartement med mer. Zenz snakker om et overskudd av 1,6 millioner arbeidere blant uigurer, som skulle kunne ha blitt overført til slike leire.

Den andre kilden er Chinese Human Rights Defenders, som har intervjuet åtte personer fra åtte forskjellige landsbyer i Xinjiang. De sier at omtrent tolv prosent av befolkningen i disse landsbyene har blitt overført til «omskolingsleirer», og tolv prosent av Xinjiangs uigurer gir totalt mer enn en million, men dette gir ingen mening. Det eneste disse tallene sier er at litt over 2000 personer i Xinjiang deltar i noe som man på kinesisk side beskriver som «yrkesfaglig opplæring». Intervjuer med til sammen åtte personer i noen landsbyer kan ikke ligge til grunn for anklager om en million uigurer i «konsentrasjonsleirer». Der er mildt sagt usikkerhet om hva disse tallene betyr.

Et problem man derimot er nødt til å nevne, er at noen har trent tusentalls av uigurer i «sabotasje» eller det vi ofte kaller «terrorisme». Mange av de al-Qa’ida-krigerne som ble tatt av USA, var uigurer. Det finnes informasjon om at det har vært opptil 4000 uigurer i Idlib i Syria som kjempet sammen med al-Qa’ida. Separatistorganisasjonen ETIM (Øst-Turkistans islamske bevegelse) virket sammen med al-Qa’ida og ble beskrevet av FN som en terroristorganisasjon. Noen stater har trent disse krigerne. Deres rolle har åpenbart vært å destabilisere Kina. Man har trent dem av samme grunn som man trente usbekere og tsjetsjenere på 1980-tallet for å destabilisere Sovjetunionen. På 1960-tallet trente CIA opp sabotører fra Tibet og Xinjiang. Angrepene inn i Tibet ble imidlertid stoppet da president Nixon åpnet for samtaler med Kina i 1972.

Problemet for Kina i dag er hvordan man skal håndtere alle disse terroristene. Mens USA dreper slike krigere med droner, satser kineserne på å omskolere dem. Det er ikke sikkert at det første alternativet er bedre.

Ola Tunander
Research Professor Emeritus Prio

Artikkelen har tidligere vært publisert i avisa Klassekampen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.