Denne artikkelen var publisert i Klassekampen den 9 august som et bidrag til en debatt. Denne debatten vil ikke bli gjengitt her, og vi har derfor erstattet navn i artikkelen med ‘noen kritiker’. (Red)

Situasjonen i Donbass

Krigen i Donbass hadde vedvart i åtte år før de russiske styrkene gikk inn til støtte for republikkene Donetsk og Lugansk den 24. februar. Tre dager før hadde Russland anerkjent dem som suverene stater innenfor deres formelle grenser. Det betydde at de måtte gjenerobre sine vestlige områder, som de mistet i 2014. Men da russerne startet offensiven sin, angrep de ikke disse områdene, fordi de var befestet med titusentalls av de mest veltrente ukrainske styrkene. I stedet tok Russland kontroll over territorier i det nordøstlige og sydlige Ukraina, for å deretter ta bataljon for bataljon og brigade for brigade langs grensen. Et massivt angrep for å erobre de tungt befestede ukrainske linjene var ikke mulig. Den 17. februar sa den russiske vise-utenriksminister Sergeij Vershinin i FNs sikkerhetsråd at Ukraina hadde 122.000 mann langs denne grensen. Disse styrkene blir nå langsomt eliminert av styrker fra Russland, Donetsk og Lugansk.

Det er enighet om at de russiske styrkene ikke startet fremrykningen sin fra Donetsk og Lugansk. De hadde ikke kapasitet til det. Det er også enighet om at en massiv ildgivning startet akkurat der i grenseområdet uken før Russland gikk inn. En slik ildgivning bruker å innlede en militær offensiv, men det var de ukrainske, ikke de russiske styrkene som hadde kapasitet til en offensiv. Ukraina hadde også besluttet å gjenerobre de to republikkene.

Hvem har vært offensiv?

Uenigheten mellom kritiker og meg handler ikke om hvorvidt det var en massiv ildgivning, men hvem som var hovedansvarlig. «Daily Reports» fra OSSEs «Special Monitoring Mission» den 16.–22. februar viser ifølge deres daglige kart at de klart fleste eksplosjonene fant sted på de to utbryterrepublikkenes områder. Ifølge noen kritiker er disse kartene til liten hjelp. Også flertallet prosjektiler som ble registrert, fløy fra vest til øst, fra ukrainsk område til separatistenes områder (prosjektiler fra nord til sør og motsatt forandrer ikke dette bildet). Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn en betydelig ukrainsk ildgivning for å forberede en offensiv. At Donetsk og Lugansk ville starte en offensiv mot tungt befestede ukrainske linjer, er ikke rimelig.

Men ville Ukraina starte en slik offensiv? Hvis man lytter til president Zelenskyjs militære rådgiver, Oleksij Arestovytsj, skjønner vi mer. Han sa i 2019 at man ikke kunne snakke om en slutt på krigen i Donbass. Tvert imot – krigen vil kunne åpne for en storkrig med Russland, før Ukraina ble med i Nato. Problemet hans hva Russland ville gjøre «innen 10–12 år». For å sikre Ukraina som et vestlig land ville en storkrig med Russland være eneste mulighet: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at .» Journalisten spør: «Hva er best [for Ukraina]»? Han svarer: «Selvfølgelig en storkrig med Russland og Nato-medlemskap som en følge av Russlands tap.» At hundretusentalls ukrainere ville bli drept i en slik krig, er tydeligvis den prisen vi må betale.

USAs hensikt med Nato-utvidelsen, liksom Ukrainas med krigen i Donbass, var å trigge en storkrig som kunne rive opp Ukrainas bånd til Russland, plassere landet i Vesten, og samtidig eliminere Russland som stormakt.

Idealiseringen av Ukrainas rolle hjelper oss lite.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.