Oktober 2019
Igjen ankommer jeg Barcelona. Den gode varmen og vennlige smil møter meg. Det er over et år siden sist og det tar noen dager å venne seg til livet her igjen. Et år bombardert med nyheter om hvor vanskelig og forferdelig det nå er i Venezuela setter sitt preg, og jeg ser meg ekstra over skulderen. Etter noen dager er frykten borte og jeg observerer at livet går sin gang, og folk gjør det de alltid har gjort: Går på arbeid, handler mat, prater, feirer begivenheter, har møter og kjemper for en bedre framtid.

Landet er i en vanskelig økonomisk situasjon, mye grunnet USAs blokade, og også EU. Dette er det vanlige folk som får merke. Inflasjonen er noe som merkes daglig. Det finnes produkter, men prisen er for høy i forhold til lønningene.

Fagforeninger og sosiale bevegelser jobber daglig med å forbedre forholdene. Jeg deltar på flere møter og besøker også «min» barnehage i Viñedo, i en «barrio» i utkanten av Barcelona. Barnehagen fungerer nå på sekstende året og har åtte ansatte som tilhører utdanningsdepartementet. 80 barn fra 0–3 år er innskrevet og de har et tilbud på dagtid der de leker, lærer, får mat og sover. Denne barnehagen er en «Simoncito», som er en del av det statlige undervisningssystemet.

I Barcelona får jeg delta på møter med en sammeslutning av fagforeninger, FRDT = Frente Revolucionario de Dignidad de los Trabajadores (Revolusjonær sammenslutning for arbeidernes verdighet) og FNCCT = Frente Nacional de Trabajadores (Nasjonal sammenslutning av arbeidere). Dette er en samling av fagforeninger fra ulike yrker, fra anleggsarbeid til utdanning, som jobber for bedre rettigheter for arbeiderne. Hovedbudskapet deres til oss er:

Det ønskes ingen innblanding i interne problemer fra utlandet. Nei til intervensjon. Venezula ønsker å ordne opp i sine egne problemer og at landets suverenitet respekteres. Det de kjemper for er en sosial økonomi og en sosial kamp mot reformisme. Det er en kamp mot kapitalen og mot dårlige politikere. Det ble lagt vekt på at det i Venezuela foregår en intern kamp, en klassekamp mot kapitalen. Landet har en stor byråkratisk sektor og det strukturelle statssystemet er intakt.

Videre er det møte med COSI (Solidaritetskomiteen). COSI er en organisasjon som ble etablert i 1971 som har som mål å bevare fred og kjempe mot aggresjon fra imperialismen fra USA og Europa, og å fremme solidaritet. Organisasjonen arbeider også for menneskerettigheter og er en del av Verdens Fredsråd.

Det fortelles at Venezuela er et land rikt på naturressurser, coltan, gass, olje, gull etc. og har en stor geopolitisk interesse. Som et eksempel på USAs innblanding og interesse, er det interessant å vite at US State Department hadde et kontor i Fuerte Tiuna helt fram til 1999. Dette ble stengt da Chávez kom til makten, og siden har USA gjort alt de kan for å endre styret i Venezuela for å igjen kunne kontrollere landet.

Det forklares at Venezuela fortsatt er et kapitalistisk system. 73 % av mat er importert, og de resterende 37 % er produsert av private firmaer, hvor en av de største produsentene er Polar. Det har enda ikke vært mulig å bryte med det kapitalistiske systemet.

Venezuelas kamp er en kamp for rett til selvbestemmelse.

Venezuela var nær borgerkrig, men dette ble forhindret ved valg av ANC (Konstituerende nasjonalforsamling) i 2017.

Det finnes i dag omkring 15 000 leiesoldater i Venezuela, hovedsaklig opplært i Israel og Colombia. Mange av soldatene er også fra disse landene. USAs støtte til opposisjonen for å destabilisere landet er stor og foregår på alle fronter.

Solidaritetsarbeid er viktig for å unngå krig, for å motstå aggresjon, og for å fremme alternative anti-imperialistiske tenkemåter.

Anne-Kristin Araya
Solidaritetsarbeider og medlem av Bolivariansk sirkel i Trondheim «Hugo Chávez»

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.