For de av oss som leser nyheter om Ukraina med blikk som tar høyde for at det finnes en forhistorie og mange konfliktlinjer, blir stadig overrasket over hvor enstemmig norske nyhetskanaler tar side med hyllest til krigen og økt våpenstøtte. Fredsforkjempere blir framstilt som kontroversielle og omtalt i nedrige termer. På samme tid som den norsk venstreside mister sin analytiske kraft, og ukritisk støtter opp under krefter som tjener krigen.
Vi er i en særstilling, for i mange vestlige land foregår en massemobilisering for fred i protest mot våpen. I Norge derimot, som tidligere konsekvent har overholdt prinsippet om ingen våpen til folk i krig, er det i dag så godt som ingen kritiske røster vi kan støtte oss på. Ikke blant politikerne og ikke i media. Med noen få hederlige unntak som har løftet blikket over egne landegrenser, og fanget opp at verden ikke er unison som her hjemme.
Avisa Klassekampen har stort sett heiet fram støtte til krigen. Mulig de er disiplinerte inn i folden eller tilpasset seg offentlig pressestøtte? Det er ikke godt å si, om det er villet politikk eller mangel på analytiske verktøy. I nevnte avis er det i alle fall en klar redaksjonell linje som bygger opp under betydning av våpenstøtte, uten at viktige kritiske spørsmål blir diskutert. Men heldigvis er det enkelte stemmer som slipper til, og 1.mars kan vi lese Peter M sin artikkel «Marsjerte mot krig» om fredsinitiativ Europa. Han forteller om en Fredskonferanse i Madrid i regi av Podemos i forrige uke, hvor blant andre Syriza var representert med krav om fredelig diplomatiske innstas;
… i en krig som har forårsaket enorm humanitær og økologisk katastrofe».
I London, kan vi lese, var en av hoved appellantene under massemobilisering Tariq Ali. Videre er det i Berlin en fredsmarkering med støtte så langt av 700 000 underskrifter. Likeså i Brussel hvor i alt 40 partier og organisasjoner utgjør en felles plattform for et Europa for solidaritet og fred.
I Europa foregår en betydningsfull mobilisering i protest mot egne politikere som pøser penger inn i brutale krigshandlinger.
To viktige kanaler som gir brei dekning av fredsbevegelsene er nettavisene Derimot.no og Steigan.no.
I avisa Steigan.no får vi jevnlig oppdateringer med referanser til viktige hendelser i Europa. Blant annet kan vi lese:
I Norge mente ni av ti nordmenn i begynnelsen av februar i år at vi må sende norske våpen for å støtte Ukraina, og åtte av ti mente at Ukraina ikke måtte avgi områder til Russland. I USA synker støtten til penge- og våpenhjelp til Ukraina. I Tyskland er det nå (26.02.2023) et flertall på 51 prosent som mener at å sende våpen til Ukraina er å delta i krigen.
Tidligere denne uka publiserte Max Blomenthal et innlegg som oppsummere bredden i protestene i flere land:
Athen, Hellas –– Denne 21. februar fylte flere tusen grekere Athens gater for å fordømme NATO og USA i kjølvannet av Antony Blinkens Hellas-besøk, der USAs utenriksminister applauderte Middelhavslandet for å være blant de første europeiske landene som støtte Ukraina, og dermed føre til vei for «støtte til demokrati.»
Det var bare én aksjon blant mange protestaksjoner over hele kontinentet da NATOs proxy-konflikten i Ukraina nærmet seg sitt ettårsjubileum. Europeiske borgere blir opprørte ettersom lederne deres ser ut til å forlenge krigen i minst ett år: de har godkjent flere runder med sanksjoner mot Russland, gitt milliarder av euro i bistand til Ukraina, og har gått med på å trene tusenvis av ukrainske soldater.
Et antikrigsmanifest forfattet av Sahra Wagenknecht fra Die Linke (Venstre)-partiet og den feministiske forfatteren Alice Schwarzer gir uttrykk for tysk forargelse over regjeringas militære støtte til Ukraina. Ved å oppfordre Scholz til å «stoppe eskaleringen i våpenleveranser» og «lede en sterk allianse for forhandlinger», hadde det åpne brevet samlet over 700 000 underskrifter på publiseringstidspunktet.
Den 25. februar innkalte Wagenknecht og Schwarzer tilhengere av manifestet til å samles i Berlin sentrum. Over 15.000 demonstranter, og muligens mange flere, fulgte oppfordringen deres, og oversvømmet Brandenburger Tor for å høre taler av de to forfatterne og foredragsholderne inkludert Jeffrey Sachs og den tidligere tyske brigadegeneralen Eric Vad.
I nett avisa Derimot.no kan vi lese om en fredsbevegelse i Europa som øker i styrke.
Igjen er det folket som trosser makthavere i kampen mot krigens terror og grusomheter. Progressive krefter som kjenner til livets realiteter og gjennomskuer krigspropagandaen som fyller stort sett det meste av europeiske mediekanaler. Men ikke uten omkostninger og trusler.
I Steigan.no kan vi lese om motkrefter og hvordan disse dekkes i media:
Den tyske staten tiltaler også Heinrich Bücker, en ledende antikrigsaktivist fra Berlin, for å ha kritisert regjeringas støtte til nynazistiske regimenter av det ukrainske militæret som Azov-bataljonen. Bücker blir anklaget av den tyske staten for å ha kommet med uttalelser med «potensialet til å rokke ved tilliten til rettssikkerheten og oppildne det mentale klimaet til befolkningen». Fordi han neppe vil betale 2000 euro-boten, vil han måtte gå i fengsel med en obligatorisk 40-dagers dom.
Når vestlige medier ikke har ignorert Europas antikrigsprotestbølge totalt, har dekninga vekslet mellom avvisende og foraktende. Den tyske statskringkasteren Deutsche Welle karakteriserte hånlig demonstrasjonen 25. februar i Berlin som «naiv», mens den ga lysende dekning til mindre demonstrasjoner av støtte til krigen fra den ukrainske diasporaen. New York Times på sin side nevnte de europeiske protestene i bare en enkelt linje begravd i en artikkel om små anti-Putin-protester holdt av russiske emigranter.
Det er mistenkelig at disse begivenhetene ikke omtales i norske medier med større plass. Dette gir klare signaler om at ytringsfriheten er satt uten press og underlagt streng politisk sensur. I en krigssituasjon er kontroll over media et viktig våpen og det er alvorlig at mange ikke har gjennomskuet medias rolle i denne krigen.
FOTO: Symbol for peace and the peace movement © Elmar Gubisch | Dreamstime.com
