ET ENORMT, GLOBALT PROBLEM
Årets Nobelpris for fred setter fokus på fenomenet; en grim, grusom og utbredt dødsmåte på en klode, som i realiteten har nok mat til alle. Sult skyldes klimaendringer og flukt fra ulevelige kår, voldelige konflikter og kapitalistisk betinget fattigdom.
FN-organisasjonen WFO, «Verdens matvareprogram», fikk årets pris for sitt arbeid i kampen mot sult samt bedring av menneskehetens matsikkerhet. De sies dessuten å være pådrivere i arbeidet for å forhindre at sult benyttes som våpen i krig og konflikt. I hvilken grad kan de lykkes på det feltet? Og skal tro om de setter søkelys på typen krigføring kalt sanksjoner? Et hyppig brukt virkemiddel i vår uforutsigbare verden der USA vakler i sin allmektighet og allianser bygges i øst og vest.
Krise og nød er ukjente tilstander for mesteparten av Norges befolkning. Selv våre 5 historiske krigsår kan ikke på noe vis sammenlignes med det afghanske folkets skjebne. De siste 19 åra har nasjonen vår deltatt i krigshandlinger som menneskene der har lidd under. Når det gjelder Syria har landet vårt gjennom flere år støttet sanksjoner som forhindrer mat- , medisin- og pengeleveranser, korona eller ei. Dermed er vel nødhjelp til det regimekontrollerte området forbudt? Selv om FN slo hungeralarm allerede i 2016. Våre folkevalgte skryter av milliardene syrerne får og har fått, men glemmer å nevne at det kun gjelder folk i opprørskontrollerte soner. Krigen i Syria er ikke slutt. Fortsatt er 27% av landets oljerike del okkupert av USA og allierte inkludert Norge.
Det burde vekke verden når USAs representant i Syria sier at hans jobb er å gjøre krigen til ei hengemyr for russerne. (Newsweek) Sulten i landet skyldes rivaliserende stormaktspill, ikke kamp mot terror. Forøvrig har 70 land deltatt i bekjempelsen av IS uten å lykkes. Denne gruppa ante vi ingenting om før 2011. Assad hadde heller ikke utmerket seg som sitt folk fiende før det. På grunn av ensidig mediedekning forsto de fleste fort at han var en forferdelig diktator. USA/NATO har etterlatt land etter land ødelagt og rasert. Norges Storebror har underveis skiftet stil. Pentagon pådrar seg helst ikke rollen som angriper lenger, men deltar mer i det skjulte, og har vært pådrivere i denne stedfortrederkrigen.
Antallet flyktende mennesker er i flg. FN doblet de siste 20 åra. USA og NATOs krig mot terror har fordrevet 37 millioner fra Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen, Somalia, Filippinene, Libya, Syria. Når Ina E. Søreide presenterer vekst i norsk våpeneksport som en gledelig nyhet (f.eks. 10% økning fra 12015-16), viser det politisk analfabetisme i fredsforståelse. Emiratene alene handlet for 100 millioner, og flere land i den Saudi-ledede alliansen, som kriger i Jemen, kjøpte «forsvarsmateriell» fra Norge i 2017. I fjor eksporterte vi våpen for 1,9 milliarder. En ny rapport fra «Fremtiden i våre hender» viser at oljefondet vårt kan være deleier i hele 400 våpenselskap. Støres fondsforvalter, Egon Capital, har eksempevisl investert i amerikansk atomvåpenindustri.
Folk med mat i magen er en oppskrift på fred hevder Nobelskomiteèn. I tillegg behøves stabilitet og forutsigbarhet. Det er vanskelig å ta inn over seg horden av barn og voksne, som ikke vet hvor de skal få mat fra i morgen. Nesten 700 millioner går sultne til sengs og våkner likedan. Matsikkerhet er et essensielt tema. På grunn av klimaendringer og krig må vi forvente svekket årsvekst framover og flere på flukt. Dessuten er vårt nasjonale forbruk basert på breddfulle butikkhyller hvorav uanstendige varemengder ender som søppel. Det må importeres mindre skal det monne. Rettferdig omfordeling krever store og omfattende omlegginger, som ingen med endringsmakt fronter. Freds-sikkerhet er et like komplekst tema, og viljen til fred synes fraværende.
«NATO må bli en global allianse», sier Stoltenberg. «For å motstå mobbing og tvang.» I god og gammel mobbestil peker han på Kina «som den største trusselen mot åpne samfunn og personlig frihet.» To av våre politikere er med i den amerikanske anti-Kinaorganisasjonen IPAC, hvis formål er å spre Kinahat. Russland har lenge vært et utvalgt mobbeoffer. Antipatien mot Putins rike er godt etablert. Norske politikere stiller seg stødig bak enhver straffereaksjon, i siste tid sanksjonering av noen som muligens og kanskje har vært involvert i giftdrapsforsøket på en av Putins motstandere. Bevis behøves ikke. Og så uhørt at de hacker Stortinget da, når vi hacker Russland, men hysj om det.
I 2016 avslørte varslingsorganet WikiLeaks at CIA er verdens største leverandør av ondartede datavirus. CIAs hackeravdeling hadde mer enn 5.000 ansatte, en stab som allerede for fire år siden hadde produsert over 1000 hackingsystemer, trojanere, virus og andre nettvåpen. Dessuten behersket de kunsten å etterlate sporingsmarkører, som kan brukes som bekreftelse på at russiske eller andre makter står bak.
Det arbeides iherdig for mer krig i vår allerede skadeskutte verden. Trump vil, som sagt, øke NATOs dominans, ikke bare i Midt-Østen. Men Russland får ikke bli med. Både Gorbatsjov og Putin har spurt og fått nei. Når USA forteller at de trekker ut tropper, er det ikke snakk om nedrustning, men heller forflytning og omgrupping. Det mobiliseres aktivt mot Kina nå, og Storebror behøver back-up i områder de forlater. Atter er lydriket Norge et lettlurt redskap for den upålitelige, hensynsløse verdensmakta. Vi innfrir naivt Amerikas imperieplan og bidrar til å bygge en atlanterhavspakt i ørkenen.
I 2014 dro norske spesialtropper til Jordan for å trene «moderate» jihadister av lignende kaliber som IS, hvis hensikt var å kaste Assad. Selv brøt de norske Folkeretten ved å krysse grensa til Syria. Nå forbereder forsvarets spesialkommando militæroperasjoner fra Camp Åsgård, en krigsleir i Jordan viet Tor, Tordenguden med mindre vett enn muskler. Norge er dermed militært til stede i nok et land vi hverken har interesse av eller ansvar for.
Hvem ser det hele nøkternt, upartisk og i sammenheng og forstår hva slags grep som må tas? Det holder ikke med en Rød og noen Sv-ere på tinget som stiller spørsmål ved om opprustning og atomvåpen virkelig gjør verden trygg. NATO-alliansen har fart brutalt frem over jorda. Nå snakker altså Jens om utvidet revir, globale regler og individuelle fordeler, forordninger som garantert kun vil tjene amerikanerne.
Tormod Heier spør om norske myndigheters trusselvurderinger gir oss et balansert, nøkternt og objektivt beslutningsgrunnlag for nasjonens forsvarspolitikk. Spørsmålet hans er høyst relevant siden vi utsettes for negativ og ensidig tolkning av Russland, Iran, Venezuela og et Stor-Kina, som for øvrig har 400 US-baser nær grensa. For øyeblikket presser USA på for at Tromsø skal bli havn for atomubåter mot befolkningens vilje: Et av mange eksempler på manglende norsk selvstyre.
Verdensøkonomien var ute å kjøre allerede før koronaen kom. Måten vi takler viruset på sørger for at tallet på sultrammede vil stige til uante høyder. «Nedstengingen har en konsekvens som aldri må bagatelliseres. Den gjør fattige mennesker fattigere», sa doktor Nabarro i WHO nylig og påpekte at lockdown som metode kun egner seg når det gjelder å kjøpe tid for helsevesenet. Matproduksjon og fred har kummelige kår, og framtidsutsiktene synes svarte. Så mye som ¼ av menneskeheten kan komme til å sulte sakte i hjel, med andre ord står vi overfor et folkemord verre enn holocaust.
Ensidig mediedekning favoriserer en part og sverter dennes «fiender», d.v.s. land som ikke tjener maktas interesser. Aldri før har vel vår vestlige verden blitt foret like kraftig med løgner som begrunner og går gode for nådeløs råskap. Vi overveldes av slike nyheter. Noen kalles falske, men er sanne. Hvem kan ta upartisk ansvar og vise vei gjennom jungelen?
Bransjer som profitterer på krig og konflikt må ansvarliggjøres i fredens tegn. Jeg skjemmes over at landet mitt finner krig og konflikt lønnsomt og attpåtil skryter av det. Militær mobilisering og flere våpen gjør verden mer utrygg, hvilket er ren logikk.
Drastiske tiltak er tvingende nødvendig når det gjelder klodens klima inkludert fiendebygging og krigshissing. Dessuten må militærets totale fotavtrykk inn i klimaregnskapet. Å bidra med mat i kriseramma områder er viktig skal vi bevare vår humanitet. Naturkatastrofer kan ikke unngås. De menneskeskapte krisene derimot kan kun mennesker gjøre noe med.
Kari Elisabet Svare
