Av Eli Wæhre

I en artikkel for Klassekampen fra 2015 henter Eirik Vold fram sitatet «Europeerne hadde Bibelen, og vi hadde jorden. Og de sa: Lukk øynene og be. Og da vi åpnet øynene, hadde de jorda og vi Bibelen». Sitatet er hentet fra boken «Latin-Amerikas åpne årer, 500 år med plyndring» (1971). Sitatet passer også godt inn her i denne artikkelen, for det illustrerer hvordan dagens Venezuela fremdeles er påvirket av kolonialismen.

Mange land i Latin-Amerika bærer fortsatt på en tung arv etter kolonitida med statsapparat som viderefører og tillater utbytting av folk og ressurser. Hugo Chavez, som ble valgt til president i Venezuela i 1998, sto for en ny politikk med omfordeling av verdier med enorme sosiale framskritt for de mange fattige.

Samfunnsendringene bygde på demokratiske prinsipper med en sterk klassebevissthet og folkelig deltagelse. Landets omfordelingspolitikk utfordret fra første stund de som ønsket herredømme over Venezuelas ressurser, og førte til sterke reaksjoner. De privilegerte i landet, og USA med de allierte på slep, har i hele perioden ført en økonomisk krigføring med sanksjoner og kuppforsøk. Ikke minst har de drevet fram et propagandaapparat med et globalt medianettverk i ryggen som demoniserer de valgte politikerne.

Strategien er å felle regjeringen i en suveren stat, noe som er åpenbare brudd på folkeretten. Mediekrigen er dominert av nyhetskilder kontrollert av motkreftene, og mange forstå-seg-påere lar seg påvirke og bygger opp under myten som baner veg for intervensjon.

23. januar utnevnte Juan Guaido seg selv til president i Venezuela, framstilt som frigjører i hovedstrømsmedia, og med støtte fra krefter som har til hensikt for å konsolidere amerikansk militær og økonomisk kontroll. Et spill som USA helt åpent støtter og driver fram.

Orlando Ramon Ortegano Queved

Dagen etter kuppforsøket møter vi Orlando Ramon Ortegano Queved som representanten for den venezuelanske ambassaden i Norge. Han kommer til Trondheim for å delta på konferanse i regi av LO. Møtet har vært planlagt lenge før nyhetene om kuppforsøket. Han har nylig flyttet til Norge for å starte i sin nye jobb, og forteller at han er overrasket over media som serverer løgner og historier som er vrengebilder av virkeligheten i hjemlandet. En kan selvfølgelig forundres over at media ikke har latt ambassaden slippe til? Hvorfor har ikke Orlando Ramon kommet til i media med intervju og i debatter?

Den norske pressen er nærmest samstemte i sin kritikk av Venezuela, og politikere både til høyre og venstre vrir seg unna med retoriske knep uten å ta stilling til folkeretten og landets suverenitet. Et økonomisk hardt rammet land som trues med krig og aggresjon, og som tilhører en helt annen virkelighet, krever vi skal forhandle fram en løsning som forutsetter at den lovlige presidenten går av?

Møtet med Orlando Ramon fra ambassaden denne kalde januarkvelden for en liten forsamling med unge og eldre erfarne solidaritetsarbeidere, blir en skjellsettende opplevelse. Vi lytter til et varmt menneske av folket som tålmodig tar oss med tilbake i historien da Chavez ble valgt for 20 år siden, og vegen videre fram til i dag. Mot alle odds har de lyktes med mange av sine prosjekter.

Vi er fulle av spørsmål:

Hvilke endringer er gjort i oljeindustrien siste 20 åra?

Hvordan er demokratiet bygd opp?

Olje

Orlando forteller at Venezuela har verdens største oljeressurser, som hadde vært nasjonalisert i mange år da Chavez ble valgt som president i 1998. Forekomstene hadde vært kjent i uminnelige tider, og allerede i 1907 ble de første oljekonsesjonene gitt. Historisk, er det særlig to viktige epoker i oljenæringen som har stor betydning for landets økonomi:

I 1922 ble produksjonen underlagt Departementet for vekst (senere Departementet for gruvedrift og hydrokarbon) som ved lov kalt «rettighetshaverregime» sikret at landet eide ressursene og utenlandske selskaper var underlagt nasjonal lovgivning.

I 1975 ble oljeindustrien institusjonalisert i «Petrolas de Venezuela s.s.», PDVSA. Staten fikk da enerett på industrien, men de nasjonale selskapene ble styrt av ledere fra internasjonale selskap som både teknisk og ideologisk tjente de utenlandske interessene. De nasjonale inntektene ble ikke brukt til å utvikle landet, men ble investert i import av varer og Venezuela utviklet over tid stor gjeld og ble presset til å forhandle med Det internasjonale pengefondet som påla myndighetene å åpne opp petroleumssektoren med økt privatisering og marginal tilbakeføring av fortjenesten til landet. Avgiften som ble tilbakeført til landet var 1 % og Venezuela var i en økonomisk krise.

Chavez erklærte i 2005 at «åpen petroleumssektor» var ulovlig og at inntekten til staten økte fra 1 til 50 %. I en ny lov to år senere, i 2007, ble det vedtatt at oljeinntektene skulle investeres i økt levestandard for folket. Opposisjonens motstand var sterk. I forkant av lovbestemmelsen ble

økonomien lammet med lockout i oljeindustrien i 2002, samme år som det ble gjort forsøk på et USA-støttet statskupp som også mislyktes.

Demokrati

Orlando beskriver oppbygging av et demokrati basert på folkelig deltakelse. Den nye grunnloven ble vedtatt året etter at Chavez ble president, med 72 % støtte ved folkeavstemning i 1999. Siden, er det avholdt 24 valg ved folkeavstemning på flere nivå som alle er godkjent og i tråd med grunnloven.

I fiendebildet med sverting av Venezuela som i dag er skapt i media, er det stor fokus på valget på nasjonalforsamling i 2016. Valget ble ikke godkjent da det ble påvist uregelmessigheter i et distrikt i Amazonas, og fremdeles har ikke landet en godkjent nasjonalforsamling. Uten godkjent nasjonalforsamling er det ifølge loven høyesterett, og ikke nasjonalforsamlingen, som kan innsette presidenten.

Madura ble derfor tatt i ed som president 10. jan i år i høyesterett. Han ble valgt til sin andre periode med 67,8 % av stemmene i 2018. Grunnloven sier også at hvis den valgte presidenten ikke kan utøve sin myndighet, er det visepresidenten som overtar embetet. Guaido har ingen legitimitet ifølge demokratiske prinsipper og grunnloven i landet.

Samtalene denne kvelden berørte oss sterkt. Mediabildet tilslører virkeligheten og forsterker våre fordommer mot et fattig folk som ønsker sosial utvikling. Orlando Ramon er stolt over framskrittene landets hans har gjort, men han blir ikke tatt på alvor av den norske pressa. Vi forplikter oss til å søke svarene og vi forplikter oss til å ta stilling til konflikten og motsetningene vi står ovenfor.

Det innebærer at vi først og fremst må anerkjenne de kreftene og motkreftene som ligger til grunn.

Deretter må vi ta stilling til hvilken side vi står på.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.