Skrevet etter de to tragiske drapene av afghanske gutter i Trondheim mandag 17. september 2018

Du ble kanskje født inne i de gråmelerte, knuste steinruinene av din egen families hjemby. Kanskje mormor tok deg inn i denne verden, mens pappa rev av seg den siste, støvete skjorta for å svøpe deg inn som en slags beskyttelse allikevel, uvitende om hvor lenge den ville hjelpe. Litt, ihvertfall? Smell av bomber overdøvet nok dine første skrik mot livet, selv om det kanskje var akkurat de du skrek imot. Og kanskje kom onkelen din løpende inn åpningen rett etter, for å rope at alle måtte komme seg vekk der ifra, at flyene var på tokt igjen, at dere ikke kunne være der lenger. Mamma var kanskje allerede død, av en fødsel uten forsvarlig pleie, infeksjoner, blod…

Du ville kanskje bli pakket godt innenfor pappas hullete støvgrå jakke, inntil den varme huden hans. Pappa som hadde et håp om at dere ville greie å komme dere vekk før de neste flyene eller dronene kom.

Dere løp kanskje mot et annet kvartal som allerede var så nedbombet at fienden ville tenke at det var liten vits å bruke bombene sine akkurat der. Dere håpet ihvertfall det. De måtte tenke sånn akkurat nå. Mens din lille, gjenlevende familie løp hostende og sikksakk gjennom en grå støvsky mot steinhaugen der borte, ville onkel kanskje vite om en halvveis nedgravd kjeller der et sted, hvor trappa ennå var delvis intakt og hulrommet under kunne gi dere litt ly og usynlighet. For en liten stund, ihvertfall. Kanskje dere hørte smellene og steinspruten fra der dere nettopp kom inn, mens du ennå skrek gjennom den tynne skjorta pappa fortvilet prøvde å dempe deg med og mormor grep tak i deg for å gi deg litt av varmen sin ut fra sitt hamrende redde, varme hjerte. Du måtte jo puste, du skulle jo leve…

Noen år etter ville dere kanskje sitte tettpakket i en overfylt, halvråtten båt. Vuggende som i en dødelig mors favn, uvitende om dere ville greie dere over eller ikke. Det kom kanskje rop om hjelp der ute fra det totale mørket, blandet med skvulpende vann etterfulgt av dørgende stillhet. Du ville kanskje synes at det var ganske utrolig at så mange mennesker kunne tie stille samtidig, men samtidig hadde du kanskje blitt fortalt om de som ikke ville dere vel. De som bare skulle tjene penger på dere. Som en slags handel som gikk i stå. Som flytende vrakgods ingen ville ha, til det kom noen gode sjeler som tok dere opp til et tryggere sted allikevel. Dere som var igjen.

Det var få som egentlig ville ha noe med dere å gjøre, de hadde visst nok med sitt, men du og pappa holdt på drømmene om livet hele veien over. Det var kanskje de som holdt dere flytende. Ja, det var nok de som ga krefter nok til å kjempe dere gjennom grenser, leire, sult, piggtrådgjerder, juling, kulde og enda flere grenser. Til pappa en kveld kanskje ble skutt av grensevakter, i et forsøk på å komme over til en sårt tiltrengt frihet og et fredelig resteliv. For kanskje det ikke var så mye igjen av dere på veien. Deg. Du som fikk et rasert hjem og frykten for livet i bursdagsgave.

Kanskje det var du som var godt på vei mot de unge drømmene dine, hadde planer om å leve så enkelt som oss.

Kanskje det var du som også hadde mistet alt i løpet av de få årene på veien. Når minnene er så brutalt banket inn i sinnet ditt at du uansett ikke greier å se annet enn svart. Fred.

Eva Bragstad

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.