Novelle av Kim Småge, førstepublisering i Fagbladet, 1995.

Karl Alfred Gran var en flott mann å se på, tidligere aktiv bandyspiller, med kone og avkom som tok over idrettskarrieren hans, iallefall sønnen som spilte hockey morgen middag kveld. Han og laget kunne kommet langt, gjort seg bemerket. 

Karl Alfred Gran, den tidligere aktive idrettsmannen, lener seg tilbake i stolen og lar blikket vandre. Ser ut gjennom kontor-vinduet sitt i rådhuset, lar øynene gli over torget, over byen, over den nye tomta som ligger oppunder åsen. Tomta som er blinket ut til ishall. Skulle byens ishockeylag virkelig begynne å spise kirsebær med de store, måtte de ha stabile treningsforhold, sommer som vinter. Tenker ordfører og tenåringsfar Karl-Alfred Gran. 

Og skyver dagens avis irritert fra seg. De ga seg aldri, journalistene, de hadde funnet en sak og forelsket seg i den og tverret den ut over dager, uker. Laget reportasjer på reportasjer om byens helsestell som verken var verre eller bedre enn andre byers. Dagens oppslag var «et hjemme hos» -intervju av to gamlinger på sjukehjemmet, to gamle damer i rullestol, sittende på snei med et matbrett på et bord foran seg. Bildet ga assosiasjoner til en babystol, fotografen var pokker så dyktig, fikk fram noe som helt sikkert hørte til unntakene. De var da ikke rullestolbrukere alle om en der oppe på hjemmet!

Tenker en lett irritert ordfører. Tanta hans foreksempel, hun hadde helt sikkert kreket seg på beina etter det plutselige slagtilfellet hun hadde for ei tid tilbake. Den aktive tante Amalie slo seg nok ikke til ro i noen rullestol. Han ville forresten besøke henne en av disse dagene, nevne for henne i forbifarten at han hadde påskyndet plassen for henne. 

Hun hørte liksom ikke hjemme på et sjukehus. 

Ordfører Kar-Alfred Gran banker sammen bunken av saks-papir, retter på slipset og går til dagens budsjettbehandling. «Behandling» av nok en sak som burde være grei nok. 

Kurant. 

Hadde det ikke vært for de hersens journalistene som begynte å stokke korta, sette ishall opp mot helsestell. Fått all verdens hjelpepleiere og hjemmehjelpere og alskens assistenter og ditto «omsorgspersoner»! ha! «til å kreve at festtalene om satsing innen den sektoren, måtte gi økte bevilgninger».

Alt til sin tid, tenker Karl-Alfred Gran arrig, alt til sin tid. Det ville være rein-spikka galskap å forkludre framtide for de idrettsglade ungdommene nå. Da ville Statens pot falle bort og gudene vite når de fikk et slikt tilbud igjen. 20 prosent tilskudd. Forresten er han ikke så overvettes engstelig, ordførerens dobbelstemme, ville i verste fall avgjøre saken. 

Med raske skritt går Kar-Alfred Gran til bystyresalen, retter nok en gang på slipset, og går inn. Og blir stående lamslått i døra. Glipper med øynene, åpner munnen, blir stående og gape. Der inne hersker full forvirring, iallefall etter Kar-Alfred Grans målestokk, han stirrer på et scenario han i sin villeste fantasi ikke har forestilt seg. Salen er stappfull av tilhørere.

Tilhørere i rullestoler. Rundt halsen har de plakater, ordfører Karl-Alfred skuer utover et hav av plakater, rullestoler, gamlinger. «Jeg vil dusje oftere!» «Hjelp meg på do!» «Jeg skal stelles om to timer!» «JA til gåstol!, NEI til ishall!» Blikket hans flakket fra det ene utrops-tegnet til det andre. Han ser ingen ansikter, bare disse kravfulle plakatene. Så høres klapping, applaus. Den er visstnok til han. Med en kraftanstrengelse tar han seg sammen, retter ryggen og hva han må gjøre. Han må få tak i en ansvarlig person, en hvitkledd person

som kan transportere gamlingene tilbake til sjuke-hjemmet.  En som kan ta ansvar og få slutt på galskapen. Karl-Alfred Gran leter og leter med øynene utover salen, riktig finmyser. Han finner ingen hvitkledd. Bare gamlingene. Og bystyrerepresentantene. Noen sitter og stirrer ned i gulvet, noen oppi taket, noen ser ut som de er havnet på en fremmed klode. 

Og noen er frekke nok til å skjule et lite glis. Ordfører Karl-Alfred er en handlingens mann, han finner frem mobilen. Slår nummeret til sjuke-hjemmet og prøver å legge stemmen i normalt leie. Han får ikke bruke for stemmen, for telefonsvarerer sier med tydelig kvinnestemme: «kommunen tillater ikke betalt overtid, så de ansatte har sett seg nødt til å avspasere». Beskjed slutt. Telefonrøret faller ut av hendene på Karl-Alfred, dette går ikke an! Uansvarlighet! Måtte resultere i påtale, straff! Byrett, lagmanssrett, HØYESTERETT!

Menneskeretten, Trasbourg!

Forbitret tar ha opp telefonrøret og ringer politiet. Spør etter sin gamle bridgekamerat, han

har makt og myndighet nok, og forresten er han et alldeles utmerket fornufts menneske. – Men gjør de ulovlig? Hører han etter å ha satt politiet inn i saken. 

Ulovlig? Gjentar Karl-Alfred. -Neii…Men de hindret møtet, legger han raskt til. Begriper ikke at den andre er så treg i oppfattelsen. -Hvordan da? Ja, hvorledes hindre de møtet? Den andre spør pånytt. -Fordi, fordi…FORDI DE ER DER! Ikke sitter de på tilhører-galleriet heller, legger han til. Kar-Alfred tripper av utålmodighet. – Å sånn. Lang pause. Han synes han hører politiet klø seg i hodet. Så kommer det en lang, formell lekse om at bystyremøter er åpne for alle, rullestolbrukere inklusive, uansett alder og år, det var i demokratiets ånd og ikke ville politietaten begynne å lempe byens pensjonister ut på gata, dette fikk ordføreren sjøl ordne opp i, hjelpe dem opp på tilhører-galleriet hvis det var det som var problemet. 

Karl-Alfred tror ikke sine egne ører, sier: – Men hør nå her… Biip, biip, biip, svarer det i andre enden. Grum i hu, men alldeles ikke slått ut – han er da en handlingens mann – går ordfører Kar-Alfred tilbake til bystyresalen. Gir sine ordrer og vil ha orden i rekkene, dvs alle tilhørere skal opp på tilhørergalleriet. Det blir en stri tørn for bystyret, de løfter og lemper, det knaker i vonde rygger og knirker i usmurte ledd, det stønnes og peses. Men opp skal de. Og opp kommer de. Rullestolene. Så åpner han møtet. Skuer utover forsamlingen og kakker sakspapirene sirlig i bunke. Retter på slipset. Ordfører Karl-Alfred hever ordførerklubba og klubber Møtet er åpent. 

Straks klubber en tilbake. Gammel ordføreren hører han noen hviske lattermildt. «Det er gammel-ordføreren som klubber, han har ikke helt glemt gamle kunster.» Karl-Alfred gløtter raskt opp, jamen sitter ikke en eldre utgave av gammel-ordføreren og klubber i vilden sky. 

«Stille i salen!» Tordner Karl-Alfred.

– Til dagsorden! Hører han mannen pipe fram, – jeg har bemerkninger til dagsordenen!
Han hysjes ned av de øvrige publikum. «Hysj» roper de,- nå må du jamen tie stille, Hansen! Ikke avbryt ordføreren!»Pøh!» sier gammel-ordfører Hansen og synker tilbake mot nakkestøtten sin. Karl-Alfred puster lettet ut. Åpner munnen og sier at….

«Jeg må tisse» Ingen reagerer. «Jamen, jeg MÅ!» Stemmen gir seg ikke.  «Og jeg vil hjem.»

Det er en annen lav stemme. «Jeg bryr meg ikke om politikk lengre. Jeg vil hjem» «Dette er bare tull» Det er en tredje lav stemme, «bare tull.» «Han SER oss jo ikke engang.»

Mumlelydene fra tilhører-galleriet er så lave, så lave. 

De høres neste ikke. Men de er der hele tiden, «Og forresten er slipsknuten hans skjev. 

I mine dager….Det er tidligere kjolesalong-eierske Julia som hvisker med lav, forarget stemme. 

Ordfører Kar-Alfred gir opp. Midlertidig. Bare rent forbigående. Politikerer kan ikke budjsett-behandle viktige saker med et mumlende publikum på tilhørerplass. Nytter ikke. Er ikke forsvarlig. Og forresten har han alltid vært en handlingens mann. Og derfor rekvirerer ordfører Karl-Alfred, via telefon, busstransport av gamlingene, nei, BRUKERNE tilbake til sjukehjemmet. Bussen ankommer, svinger opp foran rådhuset og åpner dørene på vidt gap. 

Dører som befinner seg tre høye trinn opp fra bakken og som forresten er så altfor smale til den kollektive hjemsendelsen ordfører Karl-Alfred i sin visdom har planlagt. 

Det går ikke. Uansett tunge løft og svetteperler på bystyremedlemmenes panner og kinn.

Det går ikke. «Handikapptransporten» sier buss-sjåføren og lukker dørene. «prøv den.» Og

med en hilsen til lua drar han og bussen hans bort. 

Ordfører Karl-Alfred svetter, svetter fordi han har hukommelse som en elefant. Og den elefant hukommelsen hans sier at handikapp-transporten ble redusert, grundig redusert, for to år siden. Bortimot lagt ned. Hva har man sletkninger med bil for? Hadde han sagt. Og forresten trenger vi…Han husket faktisk ikke hva de trengte, brostein i gågata? Vaktmestertilsyn på vannfontenen? Middagsservering på trygdeheimen? Nei, han husket det helt klart nå. Rådhuset måtte pusses opp, nedslitte kontorer og toaletter det luktet vel velbrukt av.  Ordføreren Karl-Alfred slår nummeret til handikapp-transporten. Ingen svarer. Han blir stående med røret i hånda, ser på det og synes verden er ugrei. Og stort bedre blir den ikke da noen spørretrengte journalister og småflirende fotografer henger seg på han og vil vite hva han vil gjøre nå? «Hva vil ordføreren gjøre nå? Hvordan skal de eldre komme seg tilbake igjen å få det stell og pleie de tross alt betaler for?» Spør bladfykene. Ordføreren Karl-Alfred mumler et svar. De ber han gjenta. «Hva sa Ordføreren?»

Han snur seg, retter ryggen og slipset. 

– Jeg sa at VI, jeg selv og bystyrerepresentantene, skal ledsage de gamle…de eldre…pensjonistene, tilbake til sykehjemmet og se til at de får det nødvendige stell og pleie de trenger. Har krav på. DET sa jeg.» En bifallende mumling høres. Karl Alfred retter ryggen ytterligere, vender om på hælen og setter det han sa ut i livet. Sagt er sagt. Et rod er et ord.

Men om bussen  var ubrukelig til rullestoltransport, så er privat-bilene til bystyrerepresentantene to tre hakk verre. Men det går til slutt. 

Etter mye om og men. Masse om og men. Ikke minst fordi de gamle synes nye bekjentskaper er topp, og derfor ikke har det så travelt med å samarbeide i prosjekt «tilbake til heimen» En heim som bare tar en og en rullestol i heisen, det blir mye opp og ned. – Du må bruke klubba mer, piper gammelordføreren til Karl-Alfred, en svettende Karl-Alfred som ikke får frikoplet bremsene på rullestolen. 

– Bruk klubba mer og press ned den spaken der. Karl-Alfred skuler og presser og til slutt er alle innafor dørene. 

Der venter middagsservering. Kjøkkenpersonalet avspaserer tydeligvis ikke, og tralle på tralle står i korridorene, masse tallerkener med lokk over.  Og på lokkene er festet lapper med ulike navn. Karl-Alfred skjønner tegninga, tror i allefall det. Han ber om navne-opprop. De gamle fniser og rekke ropp ei hånd: «Diettmat til meg, har trøbbel med magen.» Vanlig kost til meg, men hvorfor er suppa forsvunnet?» Bystyrerepresentantene flyr fram og tilbake og serverer. Glemmer, nei, vet ikke om nødvendigheten av smekker og servietter før gammelordføreren kremter og ber om  noe å henge rundt halsen. Hvis ikke blir skjorta hans

tilsølt og vaskeriet har nettopp miste en stilling og ikke faen om han vil sitte resten av uka med matrester i skjorta. 

Karl-Alfred er ingen dum mann, han ser forgjengeren sin sitte og skjelve ukontrollert på hende og søle saus. Karl-Alfred blir trist. Skikkelig trist blir han. Ber et kvinnelig partimedlem gå i skapene og finne smekker og servietter. Kvinner er flinke til å lete og finne frem sånt. Det eneste hun kommer tilbake med er et tomt blikk. «Finnes ikke,» sier hun. Og gir han en håndduk, et laken og en bleie. -Resten er sikkert på vask, nikker hun oppmuntrende. Men håndduken og lakenet og bleien kommer for seint, folk er sulten, – og folket har begynt å spise. «En bit til meg, og en bit til golvet. Pluss en til fanget.

Karl-Alfred stirrer målløs på noe som minner han om veslegutten som insisterte på å SPISE SELV! Og hvor halvparten endte utafor munnen. – Ikke byr deg om det, mumler gammelordføreren, – de tørker opp etter oss. Bruk klubba mer gutt, Han klasker skeia i bordet så innholdet skvetter. Karl-Alfred har lyst til å grine, ordfører Karl-Alfred har faktisk lyst til å snu seg bort å grine. 

«Fandens alderdom» tenker han og ser med ett at mange bare sitter der, med matfatet foran seg og rører det ikke. De bare sitter der og ser på maten sin. Prøver å koordinere hender og fingre til å gripe om gaffel og kniv, greier det ikke og ser med spørrende blikk på Karl-Alfred  og bystyrerepresentantene. Tafatte og triste. Samt sultne.

-De må ha hjelp, hvisker den kvinnelige partikollegaen til han. -De må mates! Karl-Alfred nikker. Han er ingen dum mann. Gir ordre om mating. Synd det ikke er flere kvinner i bystyret, tenker han, kvinner kansånt. -Hvor blir det av middagen min! Kar-Alfred hopper til der han står. DEN stemmen, den stemmen er gjenkjenbar uansett vegger og lukkede dører. Tanta hans sin stemme, gode tante Amalie sin røst, myndig og bydende. 

Han blir glad, hun hadde da hatt vett nok til ikke å komme og rote til bystyremøtet. 

Hun var en lojal, og fornuftig sjel. Satt alene på rommet sitt og ristet på hodet av de idiotene som ble forført av tøvete journalist-vås. Lett til sinns tar han et middagsbrett og går etter lyden. Banker på døra med navneskilte «Amalie Gran» og skal til å si «hei hei tante, her er middagen din. Endelig fikk jeg tid til å besøke deg.» Det blir med tanken. For idet han åpner døra ser han inni et kvasst blikk, et blikk som blir enda kvasser når hun ser hvem det er. Du her? Hører han, – jeg vil ikke bli servert av deg. Hvor er Tone? Tone vil jeg ha, eller Målfrid? Iallefall ikke deg. – Jeg … jeg…sier Karl-Alfred, også sier han ikke mer. Bare glaner. Stirrer. 

– Slutt med den stirringa, – sett brettet her. Hun nikker med hodet mot bordet foran seg. 
Et plastdeksel-bord montert på en rullestol. Og i rullestolen sitter tanta hans, tøffe tante Amalie Gran. Og kan ikke peke. Kan ikke løfte verken hender eller fingre. 

– Jeg vil ha mat, sier hun og nikker mot plastbordet.  Karl-Alfred vakler mot henne, stter ned brettet og retter på slipset. Tar seg sammen. 

– Du har  kommet deg tante, sier han. Og får et fnys tilbake. – Smekken ligger i øverste bordskuff, heng den på meg og GI MEG MAT. Hvorfor er middagen så forsinket? Spør hun så.

-Hvorfor kommer du med middagen min? ER det nok en rasjonalisering av…Karl_Alfred hever hendene i en unnskyldene gest. -Jeg vil bare besøke deg, sier han,- og servere deg middag. -Da får du brette opp ermene og MATE meg, er svaret. -Og ikke søl! Jeg hater SØL!

Karl-Alfred balanserer kjøtt-puddingbiter og potetebiter samt saus inni munnen på sparringspartneren sin fra utallige familieselskap, fra julemiddager og påskemiddager og diverse høytider. Hun gaper og svelger.- Aldri noe vin å få på det her stedet, sier hun, – og forresten  har jeg aldri likt at du ble ordfører. Ordførere skal skjønne. Og du, din dust, skjønner ingenting. Gammel-ordføreren, derimot, HAN skjønner. Karl-Alfred fikk aldri tid til å spørre om hva gammel-ordføreren skjønte eller ikke skjønte, før ståk og stor ståhei nådde han fra korridorene. – Etterstell, sa tanta hans, – nå er tida for ETTERSTELL. Hun skysser han på dør med blikket sitt, hendene ligger lanmet og uvirksomme i fanget. – Og etterstell LUKTER! Syns han stemmen hennes si før han lukker igjen døra. Og møter lukta. Ei lukt som minner han bitte-litte grann om velsegutten som baby, før kona tok krypet innpå badet og vasket og skiftet. Her vasker og skifter ingen. Lukta er ram. Ligger som ei ram, tjokk skodde over korridorer og middagsrester. Det lukter bæsj. Voksenbæsj. Karl-Alfred prøver å lukke neseborene. De lar seg ikke lukke. 

– Etterstell! Sier han til bystyrerepresentantene som slitne sitter og prøver og prøver å finne ei luftlomme uten lukt. – Hjelp de trengende på toalettet, vask og bytt på de som…som … og bleier, bleier finnes der … han veiver med hånda bortover korridoren. Ser at det kvinnelige partimedlemmet er samarbeidsvillig, hun dytter og bukserer, bukserer og dytter en rullestol innpå rommet med det store hjertet på. Hjertet er stort, men rommet er lite. Stolen vil ikke inn. – På tverra! befaler han som sitter i stolen, gammelordføreren, – du må vri den litt på tverra. Og så må du slå ned de greiene der og snu stolen sånn. Han veiver og instruerer. Og så må du nok lempe meg over dit. Han nikker mot skåla. 

Karl-Alfred svetter, han våkner av at han ligger badende i svette. Klokke-radioen har slått seg på og en solstråle lyser rett på han gjennom sprekken i gardinet.  Han setter seg skjelvende opp i senga, hørere at kona er oppe. Hun lager en solid frokost til han før dagens viktige møte. Budjsettbehandlings-møte. «Jeg behøver ikke lese dagens avis,»tenker han han og skyver den fra seg, gir kona en klem og går tlbake med faste skritt mot rådhuset. 

Utenfor byens rådhus står en gjeng , primært kvinner, med plakater. En stille, veloppdragen demontrantflokk. De ytrer ikke en stavelse da ha går forbi, de bare står der med plakatene sine. Karl-Alfred nikker og lar de tunge dørene falle igjen bak seg. 

Inne i bystyre salen voteres det. Saken blir avgjort med ordførerens dobbeltstemme. To år senere står ishallen ferdig. 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.