Når grunnen forsvinner under beina dine, og den basale hverdagen, er vanskelig å ivareta, skulle en tru at fast jobb i storkonsernet Bring var en trygg plattform? Bring og Posten som går under Fn’s felles ramme for bærekraftig utvikling, virker både forpliktende og seriøst ?
Punkt nr 8 lyder: Anstendig arbeid og økonomisk vekst. Så hvor ble det av bærekraften til Bring, da Ruth Hoel ramla på glattisen og brakk lårhalsen?

Historien starter med blytung baggasje høst 19,»før» NAvskandalen.
Saksbehandling i systemet, har gjordt saken kompleks å «presentere» media før Covid-19 brøt ut.
Når underlaget har så mye grov svikt og feilbehandling, bør den ta plass i rampelyset? Det ligger mange kladdeark i papirkurven for å få en ryddig og skriftlig oversikt, som offentligheten kan «fordøye»:

NRK omtalte Ruth Hoels fortvilelse først, og frem til 2020 har problematikken vokst tiltagende og renters rente likedan. 40 års lojalitet hos samme arbeidsgiver, er fakta på bordet. Ikke rent lite? Desverre er det ingen anstendig historie, foreløpig ingen vinnere. Det kommer flere artikler om denne historien, i andre Trønderske medier. Håpet er at ved å belyse den i et politisk forum, og fortelle historien gjennom flere kanaler, starter en debatt:

10. januar 2009 falt Ruth Hoel og brakk lårhalsen, en hendelse som preger livet hennes fortsatt.  Tilsammen ble det utført 5 operasjoner, 2 var feil, det gjorde henne langtidssykemeldt og utenfor arbeidslivet. Etterhvert ble hun 65 prosent ufør og 35 prosent arbeidsfør.

Hun «glei mer skikkelig» da hun kontaktet helsevesen og systemet. Den første hofteoperasjonen påførte henne nerveskade på isjiasnerven med delvis lammelse i den ene foten.

Hennes NAVkontor fikk kritikk fra fylkesmannen blant annet for å følge retningslinjene for slavisk. Leiligheten hun og sønnen bodde, ble for dyr, de måtte finne et billigere sted. Etter første operasjon, gikk bruddet i lårhalsen opp igjen, og fra da eskalerte situasjonen  fullstendig. Smertene var store, og sønnen ble alvorlig redd, fordi moren trengte krykker igjen. Hun prøvde å skaffe hjelp til dem begge, og fikk en psykiatrisk sykepleier som skulle være los i systemet.

Den psykiatriske sykepleieren sendte tilslutt inn bekymringsmelding på gutten til Hoel.
Det var åpenbart ikke den type hjelp hun trengte.


På glattisen med NAV
I stedet for støtte og trygghet i en krise, ble livet hennes lagt i grus. NAV har betydd ødeleggelse i mange år av livet hennes.

I ettertid skulle hun gjerne gjort ting annerledes da hun oppsøkte NAV første gangen.
Som arbeidstager og skattebetaler fortviles hun over den byråkratiske jungelen man søker hjelp fra. Hun ramla på isen, brakk lårhalsen, det kom til komplikasjoner, tilsammen
fem utførte operasjoner, og det gjorde henne til gjeldslave.

NAV følger regelverk som myndighetene har bestemt, og fungerer som et forvaltningsorgan.  Et system preget av lammelse. Etter et års sykmelding overføres en til AAP, hvis en er kvalifisert, og hvis arbeidsevnen er redusert minst 50%. Da blir óg lønna redusert
til 66%.

Gjeld og gjeldsordning


Hvis NAV krever inn husleia, risikerer man sanksjoner om tallene ikke stemmer. De forholder seg til det namsfogden og Statens innkrevingssentral krever. Innkrevingssentralene trakk for mye på kontoen til Ruth, og forårsaket overtrekk hun ble holdt ansvarlig for. Da måtte hun søke sosialhjelp.

Regningene gikk til inkasso, og renter og gebyrer påløper. Forliksrådet er neste instans. Papirmølla og søknader ble et tårn, på toppen av skade- og sykdomsbildet. Når det offentlige griper inn i personlig økonomi, får flere instanser tilgang til å hente ut beløp. Instansene kommuniserer ikke, og kontohaver må sørge for
kontobalanse.

I 2017 vedtok Stortinget å stramme inn AAP fra fire til tre år, samt strengere vilkår for å få utvidelse. Endringene trådte i kraft 1. januar 2018. Samtidig innførtes karenstid på 52 uker før man igjen kunne søke AAP. Karenstid er en periode man ikke har rett til andre ytelser enn eventuelt sosialhjelp.

Møtene mellom NAV, lege og arbeidsgiver tømte alle kreftene til Ruth. Hun er utsatt for grove saksbehandlingsfeil. Hun har betalt skatt i førti år, og bidratt til felleskapet, men opplever at hjelpeapparatet fungerer «for de sterkeste». Hun jobber 3 kvelder i uka, og har lyst til å prøve mer.

Ruth Hoel ble fanget i et edderkoppnett, og vil finne veien tilbake. Hun og mange blir umyndiggjort av det offentlige og ønsker sin selvstendigheten tilbake.

—–Ingress og tekst støtte ved Tone Berg —-

  1. Himmel og hav for en situasjon!

    Jeg har vært i nav-systemet i 10 år, minst.
    Hadde hatt AAP (ArbeisAvklarings-Penger) i ca 8 år da den nye loven kom.
    For å få AAP må man ha en Aktivitetsplan i nav-systemet.
    Denne må fornyes med jevne mellomrom, da den alltid settes opp med en «slutt-dato» for inneværende plan/tiltak/prosjekt man blir utsatt for av nav.

    Når disse datoene nærmet seg slutten (før den nye loven i 2018), ble aktivitetsplanen mer eller mindre automatisk fornyet enten ved at man plutselig fikk et nytt brev med ny/forlenget dato, eller man ble kalt inn til samtale, og så «ble enige» om forlengelse av aktivitetsplanen.

    Da min aktivitetsplan nærmet seg sluttdato i 2018, begynte jeg å kontakte min nav-veileder via nav.no og deres tlf.nr 55553333.
    Nav hadde da 2 virkedager på seg til å kontakte meg tilbake.
    Det er umulig å ringe sin egen saksbehandler.
    Etter gjentatte purringer og kontakt-forsøk over 19 dager, reiste jeg til nav (mot nav på telefon 555…. sine anbefalinger) og satt meg der i sofaen for må MÅTTE jeg snakke med noenfor pengene hadde stoppet for 5 dager siden.

    Da tilfeldigvis min saksbehandler kom gående og så meg, sa h*n:
    «Jeg vet hvorfor du er her»

    Altså:
    H*n har fått mine beskjeder, men unnlatt å kontakte meg tilbake.

    Summa-summarum, etter den dagen har jeg vært sosialklient.
    Dette fordi min sak har tatt for lang tid i navsystemet, og den nye loven forhindret at jeg kunne få ny AAP.
    Hvorfor hadde det tatt for lang tid?

    Nav somler, trenerer, tar ikke kontakt, svarer ikke når jeg tar kontakt osv osv.
    Jeg har ikke nektet å gjennomføre et eneste tiltak/arbeidsforsøk/rehabilitering osv.
    Derfor er det ikke min skyld at ting har tatt for lang tid.
    Men hvem står igjen som svarteper, uten penger!?

    Min historie endte ikke med den dagen jeg måtte søke sosial-stønad.
    Men det er grenser for hvor langt folk orker å lese, så jeg stopper der.

    Dette at AAP stoppes og folk går uten penger, må ryddes opp i.
    Jeg er «heldig» som har krav på en liten sin sosialstønad.
    Det er mange som har det MYE verre enn meg.

    Vær så snill, alle journalister og media.
    Hjelp oss og sette fokus på vår håpløse nav-situasjon.

    På forhånd takk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.