Svikter vi de rusavhengige når vi ensidig setter søkelys på avkriminalisering i debattene om rusreformen? Respekterer vi menneskeverdet når vi aksepterer at behandling og oppfølging smuldrer bort samtidig som politikerne innrammer og iscenesetter en ensidig debatt ved hjelp av god retorikk?  Nye utredninger, reformer og initiativ fra politiske miljø innebærer betydelige kostnader som i verste fall reduserer muligheten for at tiltak som vi allerede vet fungerer blir gjennomført. Er dette for å bringe oss til taushet? Helse- og sosialpolitisk Forum i Rødt har studert tematikken tett på rusfeltet, brukerne og fagfolka denne vinteren. Gjennom en artikkelserie om rusreformens blindsoner vil vi å gi vår stemme til de av oss som sjelden blir hørt med mål om endring.

TrønderRød har en serie artikler om rusreform.

Lokale rusreformer

Per i dag sparkes arbeidet med lokale rusreformer i gang. Pilotprosjekter med mål om å få regjeringen til å gå helt bort fra straffesporet. De lokale rusreformene vil holde seg innenfor dagens lovverk, men allikevel jobbe for at politiet benytter seg av muligheten til påtaleunnlatelse. Signalene som sendes fra flere bystyrer er at en ikke lenger ønsker å jage, straffe og stigmatisere rusavhengige. Forslagene innebærer at rusavhengige blir vist til rådgivende enheter fremfor å bli møtt med andre tyngre straffesanksjoner, men kan straffeunnlatelse alene sikre gode og verdige liv?

I det temperaturen på nytt synker i vårkledde Trondheim besøker vi Hveita dagsenter og Herberget. Et sted hvor mennesker med rusproblemer kan få rene klær, en dusj, mat og veiledning. En tilholdsplass med levende lys og løsningsorienterte damer bak disken med nysmurte bagetter. Dette er Frelsesarmeens lavterskeltilbud, et tilbud forankret i nestekjærlighet og håp. Varm mat serveres fire dager i uken og daglig samles om lag tretti hoder over dampende tallerkener med støtte fra Trondheim kommune. De aller tyngste rusmisbrukerne får mye bistand her; matposer, tannlege, hårklipp og fotpleie i tillegg til sosialt samvær og tilbud om midlertidig bolig. I dag er det kun en gjest som møter blikket vårt, i det vi trer inn i den gamle bygården med rom for krevende liv.

Dagsenter med varme

Bak disken finner vi kvinner denne dagen. Dette er ordinært ansatte i tillegg til frivillige. Mennesker som har sagt seg villig til å inneha husmorrollen i en enorm husholdning med tidvis også utagerende familiemedlemmer uten mulighet for verken forsideoppslag, gode tilbakemeldinger eller fete bonuser. Ansatte og frivillige som av egen fri vilje byr på omsorg og varm tilstedeværelse til tross for at arbeidet de gjør ikke legges vesentlig merke til eller blir takket for av storsamfunnet. Hverdagsheltene tilbereder i dag middagen som venter samtidig som de holder oversikt over lokalet. Her balanseres praktiske gjøremål med anerkjennende nikk og aktiv lytting. Vi presenterer oss og slår oss ned på et bord ved siden av dagens eneste gjest.  

Den godt voksne mannen uttrykker fortvilelse over sin egen bosituasjon. Med magre fingre holder han stramt rundt en kaffekopp med sekken trygt plassert tett inntil bordbeina. Han har fått tildelt bolig i fellesskap med aktive misbrukere, til tross for at han selv nå er tørrlagt og ønsker et langt mer fredelig liv på sine gamle dager. Hans somatiske helse krever tilsyn og plasseringen er trolig blitt gjort i dette henseende. Den godt voksne mannen opplever at kommunen svikter de som ikke ruser seg, de som har blitt tørrlagte. Å få tildelt bolig i fellesskap med aktive rusmisbrukere er problematisk og ødeleggende for mange. Med krum rygg, men likevel klar stemme bidrar mannen til å belyse kommunens boligpolitikk knyttet til rusavhengige de siste årene. Lite differensierte botilbud tvinger debutanter inn i tyngre rusmisbruk og holder likeledes de med et ønske om et annet liv tilbake i destruktive miljø.

Trygghet i egen bolig er nøkkel til behandling

Innspillet fra Hveitas gjest denne kalde vårdagen er både relevant og nyttig i pågående rusdebatt. En trygg bolig, gode støttespillere og sikker økonomi er i mange tilfeller trolig selve forutsetningen for å kunne komme i posisjon til behandling. Trondheim kommune scorer visstnok godt med tanke på tildeling av kommunale boliger, men når de tildeles, til hvem, hvor og til hvilken pris vites ikke. For så lenge statistikken kun inneholder tall om hvor mange som har fått tilbud om bolig vet vi lite om hvem som faktisk nyttiggjør seg av tilbudet.

Informasjonen bak fine måltall løftes sjelden frem. Likeledes snakkes det lite om hvem som sikrer oppfølgingen og økonomien til de med store hull i CV-en og manglende referanser. Trygdeytelser i form av sykepenger og uføretrygd stiller krav til sykdom, skade eller lyte, så selv her faller mange utenfor dersom de legger rusen på hylla. Stabilitet og forutsigbarhet er selve kjernen i mange tilfriskningsprosesser så en diskusjon rundt bolig, oppfølging og økonomi vil politikerne neppe komme utenom.    

Vi henger opp plakaten vi kom med og lar oss begeistre av innsatsen, styrken og motet som daglig utspiller seg blant enkle møbler og varme kaffekopper. Vi lar oss bevege over Hveitas mange tilbud til tungt rusavhengige og over hverdagsheltene bak disken. Samtidig bærer vi med oss flere spørsmål belyst av en livserfaren kamerat denne vårdagen; Hvem sikrer bolig, økonomi og oppfølging til de som har klart å frigjøre seg fra misbrukets makt? Hvem tilbyr tjenester til debutantene, de som enda ikke tilhører byens indre krets? Hvem sikrer håpet blant alt det håpløse?

Kvinnen bak disken, med 30 års fartstid i sorgtungt arbeid, sender riktignok med oss noen gode ord på veien ut i det kalde trønderværet: «Jeg har tro på mennesket». «Jeg har sett at folk blir rusfrie etter en lang kamp og vet derfor at det er mulig.»

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.