I forbindelse med de pågående kampanjene for å avkriminalisere brukerdoser av narkotika og legalisere cannabis ønsker jeg bidra med min fortelling.

I 1980-årene var jeg terapeut på en psykiatrisk poliklinikk i en svensk storby. Menneskelige problem og psykiske lidelser av alle slag var vår hverdag. Men i denne sammenheng ønsker jeg å fortelle om en gruppe pasienter som hadde noe felles.

Livet hadde stoppet opp

Det var menn i slutten av 30-årene. De kom med dyp depresjon og noen hadde prøvd å ta sitt liv. Selv om de var nesten 40 år, levde de som tenåringer. Tilfeldige arbeider, avbrutt utdanning, de hadde ikke stiftet familie. Deres sosiale omgang var fester, på barer og puber. Nå hadde siste kjæresten forlatt dem, kameratene ble borte i arbeidsliv og i egne familier. Draget på damer sviktet, sjarmen hadde falmet og man trodde ikke lenger på deres historier.

De hadde levd mange år på drømmer og forestillinger om at de var uoppdagede musikere, skuespillere, forfattere eller kunstnere. Men det hadde ikke blitt noen riktig virkelighet av ambisjonene. De befant seg nå i en farlig eksistensiell tomhet.

Felles var og at de hadde brukt cannabis regelmessig, stort sett daglig, i 10-15 år. Og til fest ble det alkohol. Alkoholen fikk dem sosiale og litt grenseløse. Cannabisen ga dem ro og tilfredshet.
Men nå håndterte de ikke lenger dette livet. De manglet utvikling i tilværelsen, de var som en tenåring i en voksen kropp.

Hvordan rehabilitere et liv som var satt på vent?

Det ble en kolossal utfordring å ta seg sammen i et nytt selvbilde og begynne å fungere i en sammenheng med utdanning, arbeid og varig kjærlighet. En utvikling som for de fleste andre hadde opptatt årene mellom 15 og 25.  Første skritt måtte bli å ta farvel med rusen. Farvel til alkoholen som nå ikke fungerte særlig bra. Farvel til cannabis som gir så mye belønning – for ingen ting.

Problemet med cannabis i forhold til alkohol er at cannabis lenge fungerer som følelsesmessig belønning uten påtagelige bivirkninger eller skader. Disse viser seg først etter mange år som en slags sosial konservering. Derfor søker heller ikke de som er nykommene cannabisbrukere råd eller hjelp. De skjønner ikke at de skulle ha noe problem med rusen. Problemene har ennå ikke vist seg.

Rehabiliteringen etter mange års bruk, blir til de grader utfordrende. Att som godt voksen og rusfri ta innover seg hvem man er blitt – eller ikke blitt. Og lære seg å arbeide og å elske.

Innlegget er tidligere publisert i avisa Klassekampen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.