Enheten ble presentert i negative ordlag før jul. Den omstridte flyttingen av rusavhengige til Buran satte fyr på debatten omkring boliger til rusavhengige. Men hvem er egentlig disse folka i Trondheim kommune som jakter på boliger og tilbyr tjenester til denne gruppen?
Vi tar turen for å bli bedre kjent med enhet for rustjenester. En enhet som sammen med to andre enheter ivaretar rettigheter og sikrer lovpålagte tjenester til personer med rusavhengighet og/eller psykiske helseplager i kommunen. Denne enheten ivaretar blant annet mennesker med alvorlig og sammensatte lidelser. Mennesker som spesialisthelsetjenesten ikke har kommet i posisjon til å hjelpe, som lever krevende liv i utenforskap og utrygghet. De som ingen vil ha i nabolaget. Den kommunale organiseringen er krevende for både de som jobber i og utenfor tjenestene. Det jobbes med å få på plass én kommunal dør inn, men faglige skillelinjer gjør arbeidet krevende. Målene for tiltakene er ulike og arbeidstradisjonen likeså. Hvorvidt det er realistisk å forvente en kommunal opprydning med tanke på strukturen er uklart.
Vi snakker med en rådgiver og en prosjektleder i enheten. To engasjerte og optimistiske damer med lang fartstid. De trekker frem faglig trygge ansatte som yter gode tjenester. Samtidig utfordrer budsjettene deres måte å jobbe på. For å sikre også lovpålagte tjenester må mye av arbeidet baseres på prosjektmidler, noe som utfordrer kontinuitet og stabilitet for en brukergruppe som sårt trenger nettopp dette.
For noen år siden ble krisesenteret for kvinner i aktiv rus avviklet til fordel for et nytt ungdomstiltak. Når brukergrupper på denne måten blir satt opp mot hverandre skapes uro både blant brukere og ansatte. Nå jobbes det for et nytt ressurssenter for kvinner, men også denne gangen utfordres allerede etablerte tilbud. Det finnes ikke tilstrekkelig boligmasse som er egnet til dette formålet. Boliger som er sentrumsnære, men som samtidig ikke utfordrer eksisterende nabolag. Det trekkes frem at en del bekymring rundt f.eks. bosettingen på Buran kunne blitt redusert med et mer nyansert mediebilde. Dersom folk hadde visst at det også følger ansatte med et slikt botiltak ville kanskje engstelsen avtatt noe.
Våre to kommunedamer påpeker viktigheten av å fortsatt ha slike forsterkede botilbud, med ansatte tilgjengelig. Nøkkelen er å ikke gjøre disse boligkompleksene for store, slik som i Jarleveien. Å ha åtte boliger samlokalisert kan fungere fint med ansatte tilgjengelig gjennom hele døgnet. Ofte er dette nødvendig i en fase for å sikre stabilitet og trygghet før brukere kan flytte ut og gå over til en mer ordinær boform.
De peker på viktigheten av differensierte tilbud, både når det gjelder bolig, men også når det gjelder behandling. Alt fungerer ikke for alle, så en variasjon av tiltak sikrer at en treffer flest mulig. Begge drømmer de om politisk og kommunal vilje til å sikre en helhetlig tilnærming i større grad. Dersom det kunne blitt gitt spesialisert behandling for psykiske utfordringer og rus også i kommunal regi, kombinert med andre typer tjenester rettet mot bolig, arbeid og fritid, kunne mye falt på plass. Kommunen tildeles stadig mer ansvar for både behandling og oppfølging, men det følger lite øremerkede midler med. Dette innskrenker mulighetsrommet.
Når vi nevner Rødts budsjettforslag om fullfinansiering av brukerrom møter vi begeistring. De mener begge tiden er inne. Kommunen har allerede god erfaring med å legge til rette for injisering for å sikre rene forhold og tilsyn. Slike rom kan redusere overdoser samtidig som det muliggjør tettere oppfølging av brukerne. Så lenge brukerrommene også samlokaliseres med allerede etablerte tjenester vil det lette på kostandene. Helsestasjonen som driftes av det ambulerende helseteamet ser de fint for seg inngå i et slikt samarbeid. Så lenge en klarer å holde tilbudene til ungdom fysisk adskilt fra de eldre rusmisbrukerne unngås en del utfordringer.
Enheten har gode erfaringer med å bruke oppsøkende team opp imot ungdom, og frykter at rådgivningen som tilbys ungdom etter befatning med narkotika trolig ikke fungerer slik som tiltenkt enda. Gode resultat som følge av «lokal rusreform» med påtaleunnlatelse og rådgivning ved MO – senteret lar vente på seg.
Vi forlater dedikerte folk med hjerte for de som ikke selv taler sin sak i politiske debatter. Med et litt mer nyansert syn på bosetting, behandling og de daglige utfordringene ansatte står i, vender vi hjem til ordinære liv. Fast bolig, stabil økonomi, imøtekommende naboer og tilgang til helsetjenester venter oss litt lenger opp gata.
