Livet skjer, noen ganger i form av hendelser som er så gjennomgripende og vonde at selv neste åndedrag kan føles uoverkommelig. Du har behov for en utvei, ett pusterom, et hvileskjær for å makte fortsette. Mange av oss står i fare for å ty til kjemisk flukt i legitim form, vi tar kanskje (enda) ett glass vin. Om lag hver tiende nordmann er avhengig av alkohol. En lidelse som på mange måter er sosialt akseptert i Norge til tross for at den ødelegger familier, påfører sykdom og bidrar til både ulykker og for tidlig død. Når et samfunn unnlater å snakke om misbruk av legale rusmidler svikter de systematisk alle berørte og tillater at barn fortsetter å vokse opp i utrygge oppvekstsvilkår og destruktive relasjoner. Den «skjulte» forbannelsen går gjerne i generasjoner og det som en gang var en kortsiktig løsning, kan bli til liv i ensom lidelse.

Livet skjer, noen ganger så altfor sakte, repeterende og med så få mestringsopplevelser at alt som kan få blodet til å bruse, bare litt ekstra, fremstår svært forlokkende. Ungdommens impulsive natur, i kombinasjon med et utforskende sinn, har bestandig disponert for rusbruk og for noen svært få innebærer denne rusdebuten starten på slutten av et godt liv. Når samfunnet svikter i møte med disse ungdommene, med sosialfaglig fravær til fordel for fordømmelse og avstand, vil de raskt kunne vikles inn i et destruktivt nettverk preget av kjøp, salg, trusler, vold og vinningskriminalitet. Rusbruken, som så alt for fort går fra spenning til nødvendighet, vil kunne bli altoppslukende og legge lokk på drømmen om jobb, samboer, stasjonsvogn og barn lekende i hagen. Noe som var en kortsiktig adspredelse, kan frata muligheten for et helt voksenliv.     

Livet skjer, noen ganger på et vis ingen kunne forutsett. Den omsorgsfulle og bestandig så godt likte sønnen har i ungdomsårene utviklet uttalt angst. En plage så skambelagt at han aldri våger å nevne det, verken for foreldre eller lærere, så løsningen blir det som foreslås på Netflix, musikk og sosiale media. Han røyker noen trekk med venner, men trekkene blir snart mange, på sengekanten før skolen, etter skolen, før trening, etter trening, før søvn og etter søvn. Når samfunnet svikter i mangel av forebyggende tiltak og hjelp for grunnproblemer knyttet til psykisk helse i en tidlig fase rekker bruk bli til misbruk, og misbruk til avhengighet med i verste fall også påfølgende død. Mens det store fellesskapet galopperer videre, med hender så sorte som kull, vil foreldre kanskje aldri kunne fri seg fra tankene om at de kunne skjønt, kunne visst, kunne ha stoppet det tidligere. Valg som ble tatt for å sikre fungering på kort sikt, kan forplante seg i utallige ledd.  

Livet skjer, noen gang med så klart definerte mål at en mister selve saken av syne. Fagmiljø, med utallige år i samlet studietid som ønsker å hjelpe, kan hjelpe og som på papiret settes i stand til å hjelpe, gis likevel ikke muligheten. Når samfunnet svikter i mangel av tid (les økonomi), trygghet (les kompetanse) og rom (les handlingsrom) fratar en mange livet og noe å leve for. Relasjonsarbeid tar tid. En tid som ikke lenger rommes i kommunens budsjetter. Trygghet skapes i gode fagmiljø, men miljøene er under stadig omrokkering, trues av nedskjæringer og et økende press om produksjon og dokumentasjon fremfor relasjon. Rom for endring ligger i samarbeid. Det forutsetter et godt samarbeid som mellom kommune og stat, rus- og psykiatri, faglige skillelinjer og ikke minst mellom de som utøver makt og menneskene som drukner i avmakt, men samarbeidet gnisser. Kanskje fungerte ikke opprullingen av standardiserte pasientforløp slik som tiltenkt, de fremstår som en litt kortsiktig plan, men er ikke tiden inne for løfte frem intensjonen og supplere med en langt mer bearbeidet strategi?  

For når livet skjer, i møte med oss alle, trenger vi noen som fanger oss opp. Vi trenger et sikkerhetsnett, et samfunn, som har lagt en langsiktig plan for noe som i utgangspunktet er periodevis tilkortkommenhet. Vi trenger hjelp som er tilgjengelig på rett sted, til rett tid til en pris som kommunene og helseforetakene er satt i stand til å betale. Vi trenger åpenhet fremfor stigma, forståelse fremfor straff og sist, men ikke minst, trenger vi å samles om realistisk politikk fremfor å bli avledet av en debatt om legalisering og skremmende retorikk. Tiden er inne for ny rusreform til beskyttelse for oss alle, når livet skjer.

Maria Vik
Sykepleier og sosialpedagog med pasienterfaring
På vegne av Rødt sitt helse- og sosialfaglig forum, Trondheim

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.