Det offentlige helsetilbudet til transpersoner har vært mye debattert i media de siste årene, og ulike oppfatninger om hva som er best praksis slipes mot hverandre. En nasjonal faglig retningslinje som skal stadfeste normen for helsetilbudet forventes ferdig 8. mai 2020. Det er usikkert hvor store endringer høringsutkastet vil gjennomgå, men slik det står nå ser vi en ny radikal retning for behandlingspraksisen i Norge.

Et ønske om tydeligere rammer for helsetilbudet

«Nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens» har vært omtalt av Agnes Bolsø tidligere, og jeg ønsker å bidra med et blikk på den. Retningslinjen vil fungere som en veiledende snor i fremtiden når praksis vurderes og endringer foreslås. Den vil gi faglige råd og anbefalinger når det kommer til organisering og funksjonsfordeling, og viser også hva helsemyndighetene i Norge anser som et forsvarlig helsetilbud for transpersoner. I første omgang er retningslinjen ment til de som tilbyr helsetjenester til transpersoner, men den retter seg også mot utdanningsinstitusjoner, barnevern, barnehager og skoler. Påvirkningspotensialet er stort.

Tidligere har standarden for helsehjelp til transpersoner i stor grad vært «sånn vi alltid har gjort det». I en masteroppgave fra 2017 skriver Sigrid Sandal om kjønnsskiftebehandling i Norge 1952-1982. Hun viser hvordan praksisen for endring av juridisk kjønn innebar et krav om kastrering fra 70-tallet frem til 2016 (Sandal, 2017, s.73), og resten av historien til behandlingspraksisen er også preget av lite endring.

Det har vært ønsker fra fagmiljø, brukere og interessemiljø om å formelt få fastsatt en norm for helsetilbudet. Samtidig er det langt fra enighet mellom de ulike miljøene om hvordan helsetilbudet burde være, for eksempel om hvem som kan stille diagnoser, hvem kan gi behandling og hva kriteriene er. Hvilken oppfatning vil stå på lederpallen når støvet legger seg?

En ny retning

Vi skal se litt på hva som står i høringsutkastet, selv om det er usikkert hvor store endringer det vil gjennomgå i løpet av prosessen. Slik det står nå beveger vi oss mot et tilbud som tilpasses individer, minimerer unødig sykeliggjøring, og som går vekk fra to-kjønnsmodellen.

I dag er Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet den eneste offentlige leverandøren av helsehjelp for transpersoner. Dette betyr at transpersoner fra hele landet må reise tur-retur Oslo i minst ett år for å få behandling. I kapittel 3 av høringsutkastet kommer en sterk anbefaling om desentralisering. Dette betyr at ikke alle må innom NBTS, og kan få behandling nærme bostedet sitt, hos fastlege eller regionale behandlingssentre.

Begrepsbruken i høringsutkastet er ikke den samme som vi ser i mediedebatten. Begrepene transseksuelle og transpersoner er lagt til side til fordel for «personer med kjønnsinkongruens», selv om det første er diagnosen NBTS har brukt som grunnlag for behandling. Det er usikkert når de blir å endre den praksisen. Diagnosemanualen for 2020 viser at «transseksualisme» utgår fra forrige versjon, og erstattes med «kjønnsinkongruens», definert som «et manglende samsvar mellom det juridiske og sosiale kjønnet» (s. 41). Diagnosen inkluderer «ikke-binære, transpersoner, ikke-kjønnsnormative og de som definerer seg som enten mann eller kvinne/gutt eller jente» (s. 30). Dette begrunnes med at helsetilbudet ble startet opp i en tid hvor to-kjønnsmodellen var rådende. Høringsutkastet slår fast at dette er endret – et radikalt perspektiv i et offentlig dokument.

Kjønnsdysfori som begrep har vært diskutert av Nico Miskow Friborg og Agnes Bolsø tidligere. Det har vært et krav for å få diagnosen «transseksualisme» hos NBTS, som er definert som «sterk psykisk smerte, dypt ubehag eller plager» på grunn av manglende samsvar mellom juridisk og sosialt kjønn (s. 41). Høringsutkastets forståelse er at ikke alle transpersoner opplever dysfori, så det er ikke et krav for å få behandling for kjønnsinkongruens.

Psykiatrisk utredning et krav for å få tilgang på kjønnsbekreftende behandling i dag. Høringsutkastet foreslår at dette ikke skal være en betingelse, men heller et tilbud gitt etter vurdering av individuelle behov. Transpersoner som får behandling skal få det fordi de trenger det, ikke på grunnlag av at de er trans. De er ikke lengre ansett som iboende psykisk syke, en endring i oppfattelse som har paralleller til homokampen.

Åpner dørene for mangfold

Høringsutkastet er et brudd med tidligere behandlingspraksis. Det åpner opp dørene for et mangfoldig helsetilbud. Flere skal få tilgang til helsehjelp, og helsehjelpen skal være skreddersydd til personen. Den nye diagnosen forsøker å romme ulike kjønnsuttrykk og -opplevelser, også de som befinner seg utenfor det binære. Personer har forskjellige behov, og høringsutkastet ønsker å gi muligheten til å tilpasse kjønnsbekreftende behandling til disse behovene. Noen vil være tilfreds med samtaleterapi og fjerning av ansiktshår, andre ønsker hormonbehandling, og noen vil igjen ha kirurgi. Nå får de muligheten til å velge.

Kanskje er det ikke så merkelig at høringsutkastet skisserer så store endringer. I prosessen med å utforme det har Helsedirektoratet hatt møter med representanter fra helsetjenesten, brukergruppen og interesseorganisasjoner. Mange av disse er de samme som har engasjert seg i den offentlige debatten, og representerer et mangfold av perspektiver. Noen av disse var ikke like sterke når tilbudet ble opprettet.

Verdens helseorganisasjon har flyttet diagnosen fra psykiske lidelser til tilstander relatert til seksualitet. Et desentralisert og tilpasset tilbud, fjerning av kravet om psykiatrisk utredning og åpenhet for mangfold reflekterer denne endringen i perspektiv – transpersoner (og andre med kjønnsinkongruens) er ikke lenger syke.

Selvfølgelig kan det ta en stund før kunnskapsgrunnlaget til helsepersonell speiler normene i høringsutkastet. Det å bake anbefalingene inn i helsevesenet vil også ta tid, strukturelle endringer skjer ikke over natten. Som tidligere nevnt vet vi ikke hvordan den ferdige retningslinjen vil se ut før vi står med den i hendene. Likevel er jeg spent på fremtiden. Jeg ser en endring i helsetilbudet for transpersoner i horisonten.

Martine Sletten
Masterstudent ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU

Tidligere artikler om temaet trans
https://tronderrod.no/feminisme/vi-ma-kjempe-for-a-legitimere-alle-kjonnsuttrykk/
https://tronderrod.no/feminisme/transaktivister-er-ogsa-en-del-af-konsforskningen/
https://tronderrod.no/feminisme/kjonnsforskerne-tier-men-forsker-pa-transkjonn/ og
https://tronderrod.no/feminisme/trans/

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.