Over en lang periode har det vært en voldsom feminisering av hjelpeapparatet. Den delen av hjelpeapparatet som tar seg av psykososiale utfordringer og problemer har en særlig utfordring med kjønnssensitive yrker. Myndighetene har i lang tid har vært ganske blinde for denne problematikken. Vi ser at stadig mindre ettervekst av mannlige psykologer og leger, 75-85 prosent er kvinner.
Når vi ser på sosionomer, familievern og barnevern er ulikevekten enda større, og disse forutsetter vi har et kjønnsbalansert syn på familie-barn problematikk. Det har de ikke, det kommer tydelig frem, ifølge Anita Skårstad Storhaugs doktorarbeid fra NTNU, som forsker på barnevernets syn på fedre.
Tidsskriftet Sykepleien presenterte i 2018 elleve helsebrødre. 11 av 3000 helsesøstre, det vil si 0,3 prosent.
Hvor er pekefingeren om kjønnsbalanse i den offentlig forvaltning? En av de intervjuede sier: «Jeg tror mange gutter i alderen 15 til 25 har ting de ikke ønsker å snakke med foreldre eller en kvinnelig helsesøster om.
Gjerne ting knyttet til seksualitet, for eksempel fortelle om en kjønnssykdom de har fått. Mange jenter velger jo å gå til kvinnelig gynekolog, om de får velge. Gutter trenger også en profesjonell person de kan snakke åpent med.»
Hvilke myter finner man om menns psyke i samfunnet og i et feminisert behandlingsapparat som står i veien for dialog?
Det fins en rekke hypoteser uten forskningsmessig belegg omkring menns problemer, ikke minst ved selvmord. En gjenganger er hypotesen om menns manglende følelsesliv og menns språk som ofte kommer til kort i et feminisert behandlingsspråk. Her er noen teser som lever i beste velgående, og det finnes knapt forskningsmessig belegg for noen av dem.
Den amerikanske legen Louann Brizendine som har skrevet boka ”The Male Brain”, sier: «Menn vet hva samfunnet og kvinner venter av dem. De må være sterke, modige og uavhengige. De vokser opp med et press om å undertrykke sin smerte og frykt, gjemme sine myke sider og stå støtt når de utfordres.»
Siden hjernen er ytterst plastisk og lærenem kan gutter lett øve seg opp til å bli tause små helter, eller tause store helter. Og helter skal tåle og yte, ikke be om!
Brizendine har derimot klare forskningsmessige belegg på at menn er like sensitive som kvinner og like empatiske som kvinner. Vi har den samme hjernen selv om menn raskere tenderer til å kople over til kognitiv empati og problemløsningsmodus i stedet for å forbli i emosjonell resonans.»
Professor Geoffry Greif har skrevet boka «The Buddy System. Understanding Male Friendship». Han har forsket på menns vennskap i en årrekke og er klar på at tidlig forskning har målt menns vennskap ut ifra kvinnelige vennskapsstandarder som har vært satt som gullstandard. Han finner menns vennskap like nære og fortrolige som kvinners, men mer handlende, mindre ordrike og mer «side ved side» i motsetning til kvinners «ansikt til ansikt».
At menn er mer emosjonelt umodne og dårligere i stand til å forhold seg til egne følelser er en påstand uten hold i virkeligheten. Greifs erfaring etter 45 år i terapirommet med både kvinner og menn, viser at umodenhet og evne til å tåle egne følelser er problemer begge kjønn strever med. Kvinner har kanskje lettere for å dele private detaljer om livet sitt, men det er ikke det samme som å forholde seg til egne følelser, mener Professor Geoffry Greif.»
Det er mange ting å tenke over før man kan se for seg en universal mal, eller et lokalt hjelpeapparat som ivaretar individer i et kjønnsbalansert og et ikke femininisert perspektiv.
(Artikkelen ble først publisert på ekmagasinet.no)
Veldig bra skrevet! Kort oppsummert tenker jeg at for menns del handler det om å skille på empati, forståelse og kapasitet på den ene siden og evnen til kommunikasjon og å uttrykke seg (i et feminisert helsevesen) på den andre. At vi menn ofte ikke er like flink som damene til å uttrykke oss og våre følelser, og dermed blir det fort antatt at vi ikke er like kapable og har et begrenset register sammenliknet med kvinner.
Jeg skal ikke dra sammenlikninga lenger enn nødvendig, men det at babyer ikke klarer å snakke betyr ikke at de ikke forstår hva som foregår rundt dem.
Med andre ord: Språk og evnen til å kommunisere innenfor rådende diskurs i helsevesenet gir definisjonsmakt.
I tillegg har vi dimensjonen kjønn og kjønnsforventinger (som du også tar opp på en god måte i denne kronikken, og som kunne vært en egen kronikk i seg selv). Det er ikke alltid enkelt å være mann i en verden hvor man forventes å være handy, stor, sterk, handlekraftig og bare «ta imot» følelsesmessig (harde verdier), og samtidig forventes det at menn skal være lyttende og snakke om følelser ( utvise myke verdier).
Mange menn klarer å navigere i dette landskapet rundt kjønnsforventninger og det å mestre å utvise både harde og myke verdier, mens noen menn ikke klarer det like bra.
Veldig bra at du retter fokus på dette, viktig at vi som samfunn forstår årsakssammenhenger dersom menn skal få bedre oppfølging i helsevesenet (og ergo evne å treffe bedre rundt forebyggende tiltak mot uhelse, inkludert bedre selvmordsforebygging).
Takk for tilbakemelding, Tormod, min gode venn Toril, master sykepleier, (Jobber hos NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) sa dette igår: «Hurra for deg Tone. Veldig godt skrevet om et kjent problem. Veldig mange årsaksforklaringer her – hvorfor er ikke menn representert i helsesektoren? Nå ser vi jo at også medisinstudiet har hoveddelen av kvinner.
På sykepleierutdanningen har vi i årevis hatt prosjekter for å få flere menn i yrket. Allikevel ligger søknadsprosenten på rundt 10%. Interessant å jobbe med iallefall. Kanskje kunne du intervjuet noen mannlige helsearbeidere som oppfølging av denne artikkelen? »
Etter flere anmodninger har vi funnet ut vi må ta en prat med mannlige sykepleiere…..