Helseministerens sykehustale var en brutal påminnelse om hvor langt vi har kommet med å bygge ned vårt offentlige helsevesen. Det er god grunn til bekymring. Hege Ulstein hadde 14. januar en kommentar i Dagsavisen med overskriften «Et helsevesen på sotteseng». Presidenten i Den norske legeforening skriver i foreningens tidsskrift at «Nå slår Helsetjenesten sprekker». Vi nærmer oss «engelske tilstander», der ambulanser står i kø for å avlevere pasienter til overfylte sykehus.

Kapasiteten i norske sykehus er dramatisk bygget ned. Ventelistene øker, kapasiteten og kompetansen i kommunene er for svak, og fastlegeordningen knaker i sammenføyningene. I 2012 uttalte helseminister Bjarne Håkon Hanssen at det i framtida skulle bli vanskeligere å komme inn på sykehus, og hvis du først er kommet inn, skal du hurtigst mulig ut.

Laveste antallet sykehussenger

Han har fått rett. Norge er blant de land i Europa som har det laveste antallet sykehussenger i forhold til innbyggertallet. Tallet er mer enn halvert siden 1980, fra over 22.000 til 10.800 i dag. Beleggsprosenten er ved våre sykehus nær 100 prosent. Konsekvensen er økt forekomst av uverdig behandling, alvorlige komplikasjoner og dødsfall.

De eldre er hardest rammet. I psykiatrien er det om mulig verre: Antallet institusjonsplasser er redusert fra 7745 til 3288 siden 1990. Mange av de mest alvorlig syke får ikke plass.

Kjerkol bagatelliserer kapasitetsproblemet og skaper inntrykk av at sykehusene er fulle av «ferdigbehandlede pasienter». Det store flertallet av disse pasientene ikke er friske. De utskrives lenge før de er friske nok til å reise hjem. Kommuner og fastleger er under press for å ta imot. Når de nå pålegges nye sparetiltak, er konsekvensen åpenbar:

Det offentlige systemet kneler og vi får i økende grad et privat helsevesen hvor de eldre, de ressurssvake og de med uklare og sammensatte lidelser blir taperne. Dette er pasienter som «ikke lønner seg» i foretaksmodellens verden. Pasienter og helsepersonell flykter til de private sykehusene, som har mer å gjøre enn noen gang. I 2001 hadde vi ett privat sykehus i Norge. I 2021 var tallet 42. Allerede har nær 700.000 voksne og 650.000 barn i Norge private helseforsikringer.

Mange land bruker mer enn Norge på helse

Et av Kjerkols hovedpoeng er at vi ikke kan bruke mer penger på helse. Hun er tro mot myten som ble skapt da Helseforetaksreformen ble innført i 2002, om at en grense var nådd for hva samfunnet kunne bruke på helse. Denne «sannheten» har festet seg. Tall fra SSB viser at vi den gang som nå ligger omtrent midt på treet i forhold til andre land når man korrigerer for lønns- og prisforskjeller. Vi bruker cirka ti prosent av BNP på helse, hvorav rundt 85 prosent er offentlige utgifter. Mange land bruker mer.

Bygging av nye sykehus er et kapittel for seg. Ifølge helseforetaksloven må sykehusene generere overskudd for å finansiere nye sykehus. Systemet er meningsløst. Vi må ha separate budsjetter for investeringer og drift. Siste år var sykehusenes samlede underskudd 3,5 milliarder etter 20 år med foretaksreformen. Følgelig bygges alle nye sykehus alt for små med urealistiske forventninger om at ny teknologi og økt effektivitet skal kompensere for manglende kapasitet. Det finnes ikke ett eneste eksempel på at nye sykehus har blitt bygget med nok kapasitet de siste 20 årene. De nye sykehusene i Stavanger, Drammen og på Nordmøre, bygges alle for små fordi «overskuddet» i helseforetakene ikke er stort nok.

De ansatte gjør kloke valg hver dag

Kjerkol er opptatt av at vi trenger nye og moderne sykehus, men det hjelper lite hvis det ikke er plass til pasientene. Kjerkol får støtte av Helsepersonellkommisjonen som påpeker at vi driver overbehandling og må slutte å gjøre ting som ikke gir noen helsegevinst. Vi må jobbe smartere og mer effektivt.

Ja, vi kan nok alle bli smartere i morgen enn vi er i dag. Men denne utviklingen har pågått i årevis. Det er svært mange eksempler på ting vi gjorde tidligere, som i dag ikke gjøres eller gjøres enklere og uten sykehusinnleggelse. Dette er hovedfokus i Legeforeningens kampanje «Gjør Kloke Valg».

Ja, det blir en utfordring å skaffe nok helsepersonell. Vårt beste våpen er trivsel og gode arbeidsforhold. Det blir ikke bedre av å skvise systemet og be alle løpe fortere og gjøre mer med mindre penger. Det skaper misnøye, sykmeldinger og flukt fra offentlige sykehus.

Helseforetaksreformen må på dagsorden

Det er betimelig å minne om at helseministeren har en sjef, Jonas Gahr Støre, som åpenbart støtter sin statsråd. Han har selv vært helseminister og vet hva han gjør. Han var som stabssjef ved Statsministerens kontor med på å innføre Helseforetaksreformen i 2002, etter å ha blitt inspirert av Tony Blair og New Public Management.

Reformen er den viktigste årsaken til situasjonen vi nå har havnet i. Vi har fått et gevinststyrt i stedet for et behovsstyrt helsevesen, og et viltvoksende byråkrati. 2. januar 2002, da reformen ble innført, sto følgende å lese i Adresseavisen: «Man skal lete lenge for eventuelt å finne en dårligere forberedt reform i det politiske Norge». I et intervju i Dag og Tid 23. desember i fjor uttalte Arbeiderpartiets saksordfører Asmund Kristoffersen at han har mistet troen på reformen han var med på å lose gjennom Stortinget. Det vil være i god sosialdemokratisk ånd nå å avvikle den.

Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål som folket må ta stilling til: Skal vi bruke litt mer av BNP for å bevare et robust offentlig helsevesen for alle, eller skal vi la utviklingen mot et mer privat, markedsstyrt og delt helsevesen få fortsette? Det er i så fall liten tvil om hvem som blir taperne.

På vegne av styremedlemmer i gruppen «Alternativ til helseforetaksmodellen»:
Bjarne Jensen, Lene C Haug, Torgeir Bruun Wyller, Aud Hove, Ingrid Rangønes, Ellen Thompson, Janne Grøttumsbråten, Finn Olav Rolijordet, Dag Einar Thorsen, Dag Kremer og Oluf Dimitri Røe.

Innlegget har tidligere blitt publisert i avisa Klassekampen

FOTO: © Nattawat Chearananta | Dreamstime.com