Helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling» som kommisjonsleder Gunnar Bovim overleverte Helse- og omsorgsdepartementet 2.2.23 innleder med å slå fast noen viktige premisser:
Kommisjonen mener at vi om få år må vi klare oss med færre helsepersonell per innbygger. Mange har blitt engstelige, og det er ikke vanskelig å dele denne bekymringen.
Helsepersonellkommisjonen peker på at helsepersonell, og blant disse leger, må bli mer effektive. Med Samhandlingsreformen som kom i 2012 ble fastlegenes ansvar for sine listepasienter økt på en rekke områder, ofte uten bakgrunn i kunnskapsbaserte vurderinger eller formelle vedtak. Dette kan ha ledet til en oppfatning om at dersom ingen andre helsearbeidere har ansvaret, så tilfaller det fastlegen å ta tak. En slik oppgaveglidning foregår ofte under radaren og kan utgjøre en risiko for pasientsikkerhet i allmennhelsetjenesten.
Fastlegeordningen har vært et effektivt sikkerhetsnett for folk flest, og et godt folkehelsetiltak. Men fastleger har i en årrekke vært engstelige for økende arbeidsmengde og mindre tid til å gjøre legearbeid. Det har kommet flere forslag på tiltak som skal avlaste fastlegene, men oppgavene som foreslås flyttet er sjelden de som oppleves belastende. Resultatet av dette – tilsig av oppgaver som virker unødvendige, og bortfall av fornuftige fastlegeoppgaver – gjør tjenesten mindre effektiv enn nødvendig.
Forbrukeren av helsetjenester blir eksponert for reklame for helseforsikringer, og massemedia som ofte skriver om symptomer og plager som kan være tegn på alvorlig sykdom. Det er naturlig at mange blir engstelige og ønsker å sjekke ut om de kan ha en sykdom som det er viktig å få diagnostisert og behandlet så raskt som mulig. Når fastlegene allerede er presset på tid, og mange innbyggere sågar mangler en fastlege å kontakte i det hele tatt, er det ikke rart at stadig flere tyr til både helseforsikringer og til raskt tilgjengelige private legetjenester.
Alt dette gjør det lett å forstå hvorfor markedet for private legetjenester øker. Disse aktørene har behov for arbeidskraft. Helsepersonellkommisjonen peker på at vi i Norge har den høyeste andelen helsepersonell per innbygger. Likevel står mange stillinger ubesatt i det offentlige helsevesenet. Det er altså ikke mange å ta av når stillinger i private helsetjenester skal besettes, men ledige stillinger kan fylles av fastleger og leger ansatt på offentlige sykehus som enten har gått lei arbeidsbelastning og vaktbelastning, eller ønsker mer oversiktlig arbeidstid og økonomi. Resultatet av en slik utvikling vil bli at rutinerte leger forsvinner fra det offentlige, og det offentlige helsevesenet vil få problemer med å tilby samme bredde på sine tjenester. Alle kan ikke lenger behandles, og knalltøffe etiske og moralske prioriteringer kommer til å måtte gjøres.
Når flere velger å få rask avklaring på symptomer og plager, vil sikkerhetsnettet som fastlegene har levert etter hvert bli mer og mer grovmasket. Sykehusets funksjon vil også svekkes. Vi kan altså ikke forvente å ha begge helsesystemene gående parallelt. Befolkningen kan ikke bruke den ene tjenesten når de tenker at behovet kun er kjappe og enkle avklaringer, og så den andre for å ta unna resten.
Fastleger vil gjerne fortsette med å hjelpe med alle mulige problemstillinger, diagnostisere så tidlig og presist som mulig, og behandle etter oppdaterte retningslinjer. Offentlige sykehus vil også diagnostisere og behandle alle henviste pasienter så effektivt som mulig, med så høy kvalitet som mulig. Samtidig skal de ivareta akuttfunksjonene sine: Blir du akutt syk må du ha en plass å dra.
Dette systemet vil fort bryte sammen dersom fastlegene ikke lenger kan være den portvokteren som de skal være. Fastlegen er spesialist både på det generelle, men også på hver enkelt person på fastlegelisten. En slik lege-pasientrelasjon er en av årsakene til at fastlegen kan jobbe smartere med hver enkelt problemstilling enn en lege uten samme kjennskap til pasienten fra før har muligheten til.
Når systemet som vi kjenner det i dag fragmenteres, så vil befolkningen tvinges til å bruke mer private tjenester og helsevesenet vil blir mer forsikringsstyrt. Kommersielle interesser vil bety mer, noe som vil drive forsikringspriser opp dersom du som forbruker ønsker tilgang på helsehjelp som du i dag kanskje tar for gitt. Hvordan akutt-hjelp skal tilbys i et slikt system er ikke lett å se for seg.
Det vi ser konturene av i dag, øker sosiale ulikheter. Det øker forskjellene i samfunnet, og gir i både et dyrere og kvalitetsmessig dårligere helsevesen. Hvis vi ønsker å bevare velferdsstaten må vi gjøre noen grep. Det er i sannhet «Tid for handling».
Morten Munkvik, Fastlege, spesialist i allmennmedisin og leder av allmennmedisinsk utdanningsutvalg i Legeforeningen
Ståle Sagabråten, Fastlege, spesialist i allmennmedisin og leder av Fagstyret i Legeforeningen
Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen
FOTO: Emergency medical service © JaromÃr Chalabala | Dreamstime.com
