Vi kommer ikke utenom at mye med Helseplattformen er ubrukelig. Programvaren er utdatert for lenge siden, og at tanken med et felles dataprogram for alle opplysninger og tjenester er uklokt.

De som advarte har fått rett, mener Frp-politiker Morten Wold, med spørsmål rettet til Helseministeren om sakens gang. Wold har et poeng, men verre er det at fakta fra både Finland og Danmark ble ignorert. Fakta som utgjorde et avgjørende evidensgrunnlag allerede tidlig i prosessen. De to landene erfarte store tap av helseressurser etter innføring av et tilsvarende krevende program, som kompliserte tjenester og kommunikasjon. Vi hadde altså fra starten av den nødvendige kunnskapen som kunne forhindret helsekrisen vi i Midt Norge må ta innover oss.

Hvordan kunne dette skje? Hvorfor blir fortsatt problemene bagatelliserte? Hvilke underkommuniserte økonomiske utfordringer står vi ovenfor?

Hvordan kunne dette skje

I Tidskriftet for legeforeningen har artikkelforfatter Monica Engstrøm en grundig gjennomgang. Monica Engstrøm er spesialist i bryst- og endokrinkirurg og overlege ved Kirurgisk klinikk, St. Olavs hospital. Hun er tillitsvalgt for overlegene ved Kirurgisk klinikk. Hun skriver blant annet;

Vi hadde et velfungerende journalsystem. Midt-Norge har brukt Doculive siden 1999. Dette har blitt jevnlig oppdatert, var brukervennlig og kommuniserte godt med andre systemer. Fra ledelseshold ble det sagt at systemene ikke ble oppdatert, manglet support og ikke var myndighetsgodkjente.

Det stemmer ikke. Likevel har argumentene blitt brukt helt opp på ministernivå, uten dokumentasjon.

Dette reiser sentrale spørsmål som så langt ingen har redegjort for. Hvilke interesser er det denne IT-løsningen tjener? Hvem sine behov er det investeringene verner om? Eller ble valgene tatt av folk med liten kompetanse løsrevet fra helsearbeidernes kliniske hverdag?

Tanken om inkompetanse har streifet meg. Jeg har flere ganger påpekt at vi allerede har etablert en felles kjernejournal som utveksler og journalfører viktige medisinske hendelser. Svarene jeg har fått fra folk som har promotert Helseplattformen, tyder på lite kunnskap om muligheten for å videreføre og utvikle den programløsningen som allerede eksisterer.

I tillegg kan det virke som beslutningstakere har liten kjennskap til arbeidshverdagen vår. Journalsystemet er i stor grad vårt viktigste arbeidsverktøy. Vi er tjent med et verktøy i logiske format, med enkle funksjoner. Vi trenger ikke en uoverkommelig mengde opplysninger.

Helseplattformen har jeg hørt, krever så mange tastetrykk at det alt for lett gjøres feil. Folk kvier seg for å gå inn i journalene. Kollegaer jeg har konsultert på St. Olavs hospital har gitt meg som fastlege råd pr telefon, men bedt meg notere da det er alt for tidkrevende for dem å gå inn i pasientjournalen. Dette reflekterer noe av arbeidspresset de står i, uten verktøyet for å gjøre en god jobb.

Mediene var i starten uvillig til å skrive kritisk om Helseplattformen. Nå bør de beste ta oppgaven alvorlig å grave fram hva som skjedde tidlig i tidslinjen. Overskriften må være hvem sine interesser og med hvilken kompetanse?

Hvorfor blir problem fortsatt bagatellisert

Som helsearbeidere flest har jeg en arbeidsdag overbooket, med så godt som ingen tid til å ettersøke eller ettergå informasjon. Mye av vår kompetanse er å håndtere situasjoner som er uforutsette, komplekse og som kommer i tillegg til satte avtaler og tidspress. Derfor står mye på spill nå når utveksling av informasjon svikter.  Situasjonen har ført til mange uheldige hendelser.

Tidligere denne uka fant vi ved en tilfeldighet en alvorlig feil i medisinlisten som var skrevet ut. I en situasjon preget av et alvorlig akutt psykiatrisk forløp, unngikk vi å bruke helseplattformen, og tok i bruk våre private mobiler for å sikre flyt i arbeidet. I et annet tilfelle ble en innleggelse oppdatert ved at vi kontaktet pasient for å få nødvendig medisinske opplysninger, da epikrise fra i desember enda mangler.

Historiene er mange. Det er en rekke omstendigheter, også for kommunalt ansatte helsearbeidere som beskriver lange arbeidsdager med tungvinte rutiner etter at de tok i bruk Helseplattformen. Dette står i sterk kontrast til gladhistorier om vellykket program, som enkelte media fortsatt publiserer, kanskje for å gi Helseplattformen et bedre rykte. Bagatellisering eller ønske om å belyse alle nyanser?

Hvilke økonomiske utfordringer står vi ovenfor?

Jeg har hørt at vi må forvente et sted mellom 5-30 % tap av offentlig helsetjeneste ved å ta i bruk plattformen. I dag er ikke fastlegene tilknyttet plattformen men intensjonen er at alle helsearbeidere skal med. Dersom dette skal realiseres trenger vi et stort korps som konverterer dagens pasientjournaler til Helseplattformen, noe som ikke skjer automatisk i programmet. I verste fall må vi redusere antall pasienter på listene våre med 30 %. Dette kan bidra til at fastlegeordninger faller helt fra hverandre.

Allerede nå ser vi at sykehuset må bruke private aktører til å gjøre arbeidsoppgaver de ikke rekker, og jeg er redd for at private firmaer står klar til å ta over våre jobber i allmennmedisin.

Men det er også et annet regnskap vi hører lite om og som er premissen lagt til grunn for årlig kommunal drift. Lege Knut Furuseth fortalte i sin artikkel 4.mai-22 om usikre kostnader, men anslår følgende:

De årlige kostnadene med Helseplattformen, slik de så langt synes å fremstå, tilsvarer knappe 2 sykepleiestillinger for Meråker kommune, minst 14 for Stjørdal, vel 100 for Trondheim og over 400 for kommunene som omfattes av Helse Midt. 

Dette er underkommuniserte tall som har enorme konsekvenser for kommunene. I tillegg kommer overskridelser som Tidsskriftet tar på alvor når de i sin artikkel referere til:

Rundt 4 milliarder kroner er allerede brukt, og i Finland har summen kommet opp i 8 milliarder. Her i Norge kan Helseplattformen stoppes før vi kommer opp i slike summer.

Hvem skal rydde opp i denne IT-skandalen spør vi. Hva var motivet for å ta i bruk et system vi visste ikke ville fungere? Hva er de reelle beløpene som vi skattebetalerne skal punge ut med?

Vår prestisje i helsevesenet er å gjøre en god jobb, ikke å få rett, men det haster med å stanse IT-programmet som har vist seg å være mislykket.

  1. Jeg kan ikke mye om helse-vesen.
    Men mener å kunne si noe om «uvesen».
    Som «potensiell pasient» må jeg si at dette er skremmende opplysninger.
    Om bruken av vår verdiskapning må det være på sin plass å si «makan til feilprioritering».
    Ut fra kunnskapen om dansk og finsk erfaringer virker det som en smule arroganse og hang til å reise «fyrtårn» over seg og sitt virke kommer fram.
    Jeg har ikke tilgang til eller energi til å følge alt andre media (i Trøndelag) sier i sakens anledning , men som ofte ellers framtrer i hvert fall vår lokale statskringkaster i all hovedsak som ærbødig lyttende til ansvarlige for uføret og derpå raskt gå videre.

    Etter hvert framstår Trønderrød som en ledende digital uke-kanal, med et variert, saklig og modig utvalg av stoff.

    Ps Istedenfor å be sykehus selv om å velge hva de skal skjære ned på kunne helseministeren ta litt ansvar og instruere om i hvert fall å avvikle dette systemet.
    Jens Frøseth

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.