Artikkelen er inspirert av arbeidet som allmennlege ved fastlegekontor, og basert på stoff publisert i fjorårets siste Tidskriftet for Den Norske legeforening.

Problemstillingene som tas opp er:

  • Pandemien viser betydning av et offentlig helsevesen.
  • Pandemien viser befolknings evne til omstilling og kollektiv tenking.
  • Pandemien viser samfunnets evne til å beskytte de sårbare.
  • Pandemien avdekker svakheter i økonomiske og politiske strukturer i samfunnet.

Pandemien viser betydning av et offentlig helsevesen

I yrke som helsearbeider i førstelinjetjenesten tilpasser vi oss et mangfold av mennesker med ulike livsvilkår og helseutfordringer. Vi bygger på dynamisk kunnskap som er vårt verktøy for å forstå variasjon i sykdomsbilder og pasientgrupper. Mitt virke er å behandle, trygge liv og helse, og å gi støtte til folk som lever under krevende livsbetingelser. Også i situasjoner hvor helseskadene skyldes politiske bestemmelser eller endringer i samfunnet som står i motsetning til å ivareta god helse, og hvor ytre forhold påfører folk uhelse og tap av livskvalitet.

Omfanget av arbeidsoppgaver og plikter i fastlegeordninga har de siste åra nærmest blitt grenseløs. Vi er presset av store forventninger fra alle hold, med mange uforutsette og uoversiktlige problemstillinger med til dels motstridende interesser. På tross av denne virkeligheten, ble vår oppmerksomhet i mars-20 som kjent, vendt mot en ny helseutfordring med de første tilfellene av Covid19. Utgangspunktet var at vi hadde liten kunnskap om viruset og ingen beredskap for en pandemi. At immunitet var tilnærmet fraværende i befolkningen. Og som for de fleste virussykdommer for øvrig, hadde vi ingen adekvat behandling å tilby. Helsemyndighetene sto åpenbart i dilemmaer som krevde beslutning på usikkert grunnlag, både etisk og medisinsk. Beslutninger som måtte tas raskt.

På en imponerende måte ble førstelinja omorganisert. I løpet av et par dager, takket være vår evne til fleksibilitet og lange erfaring med å håndtere stress og nye utfordringer, ble praksisen tilrettelagt for en ny situasjon. Pasienter med behov for fysisk oppmøte ble prioritert. Venterommene skjermet for smitte. Digitale kontakter ble etablert for pasienter hvor det var tilstrekkelig. Egne rom, senere poliklinikker og opplysningstelefon, ble opprettet i løpet av noen uker. Dette er noen av mange tiltak. Vi hadde i løpet av noen få dager integrert nye tjenester, skjermet de sårbare basert på kjennskap til deres sykdomsbilde, og sikret tilgjengelighet som før for å ivareta ordinære arbeidsoppgaver.

Kort oppsummert viser dette betydningen av et offentlig helsevesen med høy faglig standard og som forstår sitt samfunnsansvar.

Pandemien viser befolknings evne til omstilling og kollektiv tenking

Befolkningen innrettet seg etter smittevernrådene som ble gitt. Rådene ble godt kommunisert, også med den usikkerhet som forelå, og pasientene oppfattet tiltakene som nødvendige. Mitt inntrykk er at rådene ikke har skapt unødvendig frykt hos pasientene. Folk innrettet seg med en felles forståelse og ansvar for å få kontroll over smittesituasjonen.

Samfunnet plikter å ta vare på folk sine helseinteresser. Myndighetene har lenge kjent til faren for en kommende epidemi, risikoen var varslet, uten at de ansvarlige for beredskap og sikkerhet hadde gjort jobben. Oppgaven var forsømt. Det manglet plan for håndtering på alle nivå. Dette er en viktig erkjennelse og må tas på alvor.

Folks evne til omstilling ble en vesentlig positiv faktor for å begrense smittespredning. Og responsen hos folk viser at endringer i samfunnet og samfunnsstrukturer, er mulig hvis tiltakene er fornuftige og styrker felleskapet. Det forutsetter at folk er opplyst, og kan ta egne valg som kommer dem selv og andre til gode. Svikter samfunnet i å beskytte befolkning mot en trussel som pandemien representerer, har vi en alvorlig politisk situasjon.

Pandemien viser samfunnets evne til å beskytte de sårbare

Hva vet vi om viruset?

Kunnskapen vi har i dag tyder på at mange som er smittet, ikke smitter videre til andre. Men at noen få kan smitte mange. Vi vet også at viruset kan smitte dagene før den smittede blir syk med symptomer, og dermed kan smitte uten selv å være kjent med smitten.

Denne sammenhengen er bakgrunnen for at de som tester positivt for covid 19, isoleres. Videre at de som har luftveisplager holdes adskilt i karantene. Og at befolkningen generelt unngår sosial kontakt.

Hvem blir syke?

Kunnskap viser at smitten spres i alle aldersgrupper, men at dødeligheten er størst hos de eldre over 60 år. Hos noen få yngre får immunforsvaret en ukontrollert respons, som gjør stor skade på normale celler, med et alvorlig forløp. Hvorfor noen få blir alvorlig syke, har vi ikke kunnskap om. Det vi vet er at viruset går inn i cellene får å overta maskineriet for å formere seg. Enkelte pasienter får en unaturlig sterk immunreaksjon for å forsvar seg mot viruset som skilles ut, med store skader i luftveiene og indre organer.

Dødelighet av viruset?

Dødeligheten av coronaviruset er sannsynligvis tre ganger høyere enn for vanlig sesonginfluensa. Men funnene er usikre da endringer i atferd i befolkningen i perioden med corona, har ført til lavere dødelighet av andre årsaker.

Beregninger kan tyde på at dødeligheten hos de som blir smittet av covid 19 er 0,8%, vi bruker begrepet letalitet om andelen av døde blant de som blir smittet. Tallet er ikke konstant. Hvis muligheten for behandling på sykehuset faller bort grunnet kapasitetsproblem, vil letaliteten, dvs dødeligheten av sykdommen, øke. (Andre forhold som spiller inn er at tallet for letalitet dvs dødeligheten av sykdommen, vil falle hvis antall som tester seg øker. Og letaliteten vil som kjent variere i forskjellig aldersgrupper).

Begrepet mortalitet er en annen benevnelse for dødelighet, det beskriver hvor mange som dør av sykdommen i hele befolkningen i en periode. Og denne andelen vil blant annet være avhengig av hvor mange som smittes. Øker smitten, øker mortaliteten i befolkningen.

Begrepene letalitet og mortalitet er definert nærmere i Tidsskiftet.

For å forebygge sykdom og død, må smitte unngås og helsevesenet være intakt for å gi nødvendig støttebehandling og omsorg til de som blir syke. Øker antall smittede vil belastningene på et allerede presset helsevesen føre til at andre pasientgrupper ikke får nødvendig behandling, med økt risiko for sykdom og død. Helsevesenet har ingen reservekapasitet for å møte pandemien, sykdommen krever avansert behandling på intensivavdelinger og kan raskt sprenge helsetilbudet. Da vil en ellers ufarlig lidelse som eks blindtarmbetennelse få økt dødelig. Et stort spekter av sykdommer vi ellers takler vil få dramatiske følger. Manglende kapasitet til behandling av hjertesykdom, bruddskader mm vil gi varige funksjonssvekkelser. Pasienter med kroniske sykdommer vil få endret prognose med redusert leveutsikter. En ukontrollert smittesituasjon vil uti fra den kunnskapen vi har i dag, føre til alvorlige følger.

Beskytte de eldre?

I Tidskriftet diskuteres prinsipper for helsehjelp til de eldre. De viser til undersøkelser som forteller at vi har en tendens til å undervurdere pasientenes livsvilje. Konklusjonen er at man derfor skal være forsiktig med å begrense behandling for denne gruppen. Det bemerkes også at retningslinjer under pandemien kan gi grobunn for forsterket aldersrelaterte stereotyper. Som fører til en oppfatning om at eldre mennesker er en belastning for samfunnet?  Dette er etisk dilemma som vi må ta inn over oss i diskusjonen om prioriteringer når vi blir satt under press, som ved starten av denne pandemien.

Pandemien avdekker svakheter i økonomiske og politiske strukturer i samfunnet

Min vurdering er at håndtering av smitteverntiltak er uløselig knyttet til de samfunnsstrukturene vi lever under, og hvor markedskreftene er den virkelige elefanten i rommet.

Økt klasseskille

Norge har iverksatt strenge samfunnstiltak som har kostet milliarder. Og det er som Helene Bank skriver i KK, at de rike klassene og eliten har ordnet seg selv, for alle andre blir det kalt dugnad. De uten faste arbeidsforhold har elendige støtteordninger, og krisepakkene har i stor grad gått betingelsesløst til de som har penger fra før. Følgene av krisa bæres av de utsatte i arbeidslivet. Som står i arbeidsforhold preget av løsarbeid, lav inntekt og dårlige leveforhold.  Markedskreftene har dominert samfunnsplanleggingen i mange år. Pandemien er en øyeåpner for de som vil se at gapet mellom de privilegerte og de som taper, er skadelig for samfunnet. Det er med rene ord en pengeoverføring av skattepenger til de rike.

Importsmitte

Et annet vesentlig poeng er at legitimiteten til smitteverntiltak i Norge svekkes når vi samtidig importerer arbeidskraft fra land med høyt smittetrykk. Dette på tross av at vi har stor arbeidsledighet i landet, og langvarige strenge smittetiltak for folket. Hvor er logikken? Hvilke politiske føringer ligger bak? Utviklingen har skjedd over år. Uavhengig av pandemien har EØS-avtalen bundet oss til fri flyt av billig arbeidskraft og et useriøst arbeidsliv. Under pandemien har importsmitten blitt et vesentlig problem, og det ser ikke ut til at myndighetene legger opp til like strenge krav for denne gruppa. EØS-avtalen er allmektig som vi har sett i mange viktige politiske saker. Et varsko om en ordning som må avvikles.

Økonomi uten demokratisk styring

Basert på informasjonsgrunnlaget, og med stor forståelse for at vi inngår i en sammenheng, har befolkningen fulgt smitteverntiltakene. Med de enorme utgiftene pandemien har ført med seg, er det uforståelig at de økonomiske forholdene ikke blir kommunisert bedre. Myndighetene har ikke lagt til rette for informasjon om kostander. De har ikke lagt opp til å opplyse folk slik at demokratiske prinsipper fungerer. Hva med daglige presskonferanser hvor politikerne orienterer om økonomien vår? Hva pengene går til under epidemien? Staten skylder på tidspress, men raske grep har jo alle prosessene omkring pandemien krevd. På tross av tidsfaktoren har opplysninger om smittehensyn nådd ut til folket. Hva vet vi om politiske føringer for at alle sikres økonomisk i denne perioden? Og hvem som bærer helseskadene av svekket økonomi og arbeidsledighet? Vårt politiske system har vist oss atter en gang at økonomien ikke er underlagt folkestyret.

Privatisering av helsevesenet

Helsevesenet i Norge har bestått prøven så langt. Vi har en offentlig velferd som er garantisten. I nabolandet Sverige ble helsevesenet tidlig under krisa overbelastet og fikk stor dødelighet. Som i stor grad skyldes at kommersielle aktører over tid har svekket tilbudet innenfor velferd og helse. Med stor gjennomtrekk av arbeidskraft og fragmentering av helsetilbudene. Pandemien viser at vi må bygge ned, og forhindre ytterligere privatisering av helsevesenet.

Sosial isolering

Det er så mange historier å fortelle om sosial isolasjon og slitne familiære relasjoner. Historier om ensomhet og tomhet. Organisering av kohorter høres i utgangspunktet ryddig ut, men forutsetter et inkluderende samfunn. Vi har en kultur og tradisjon tuftet på kjernefamilie og slekt. Dette er for snevert. Mange av oss som har valgt andre livsformer faller utenfor og må ta store omkostninger sosialt ved nedstenging. Dette er en utfordring for felleskapet både nå, og etter pandemien.

Diskusjonen fremover vil preges av ny kunnskap. Sannsynligvis vil beredskap for en ny pandemi bli styrket. Å sikre de politiske og samfunnsmessige forholdene som skaper trygge og likeverdige samfunn, blir en lengre kamp.

Eli Wæhre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.