Svikter vi de rusavhengige når vi ensidig setter søkelys på avkriminalisering i debattene om rusreformen? Respekterer vi menneskeverdet når vi aksepterer at behandling og oppfølging smuldrer bort samtidig som politikerne innrammer og iscenesetter en ensidig debatt ved hjelp av god retorikk?  Nye utredninger, reformer og initiativ fra politiske miljø innebærer betydelige kostnader som i verste fall reduserer muligheten for at tiltak som vi allerede vet fungerer blir gjennomført.

Er dette for å bringe oss til taushet? Helse- og sosialpolitisk Forum i Rødt har studert tematikken tett på rusfeltet, brukerne og fagfolka denne vinteren. Gjennom en artikkelserie om rusreformens blindsoner vil vi å gi vår stemme til de av oss som sjelden blir hørt med mål om endring.

Ikke alle har plass ved bordet   

Samling rundt bålet, eget foto

Politikk angår alle, men noen når aldri frem til forhandlingsbordet. Skammen har gjort distansen for stor. I et forsøk på å belyse det tidligere forslaget til rusreform har rødt forsøkt å lytte til de som har skoene på og derfor vet hvor de trykker. For så lenge politikerne kun er enige om at Jeppe knarker, men unngår å snakke om hvorfor mister vi viktig informasjon av syne. Ved kun å møte problematikken gjennom byråkratiske prosesser styrt av måltall og telling taper vi dyrebar innsikt. For hvem er menneskene bak disse tallene og hva har egentlig ført dem dit? Hvilke samfunnsstrukturer virker så ødeleggende at mennesker fanges i rus og destruktive mønstre? Med bakgrunn i dette tok noen i Helse- og sosialpolitisk Forum turen ut for å snakke med folk om folk.  

Vår frue kirke, en åpen omsorgskirke, holder dørene åpne og kaffen varm for alle hver dag hele året. Gateprest Odd Halvor, han som i 20 år har blitt kjent med rusproblematikken, utenforskapet og Trondheims gatemiljø, inviterer daglig 100- 200 mennesker inn i kirkerommet som både byr på fellesskap og åpen tilstedeværelse. Hatten gjør han lett gjenkjennelig, dressjakken og det oransje skjerfet likeså. Vi lar oss bergta av engasjementet og det varme blikket. «Vi ønsker å gjøre kirkerommet åpent for alle, åpent for samtale, det er vårt virke.» Odd Halvor forteller om tap, kriser og brente broer som ofte ligger til grunn for liv i rus, utenforskap og ensomhet. «Vårt samfunnsoppdrag er å skape fellesskap. Et fellesskap folk trenger å inngå i.» Odd Halvor sitt engasjement er knyttet til en levende omsorgskirke, som til tross for pandemi, klarte å holde tilstedeværelsen oppe gjennom bålpanner og aktivitet på kirkebakken. Selv om overdosetallene økte i resten av landet klarte Trondheim og holde tallene nede.

Dette er virkelig noe å være stolt av og gatepresten har tro på tilstedeværelsens kraft og oppsøkende arbeid hos de som yter tjenester. Alle kunne finne noen å prate med i Trondheim. «Vi i kirka trenger heldigvis ikke å forholde oss til ressurskrevende rapporteringssystem og er derfor fristilt til å møte folk, til å bry oss, til å snakke om det som betyr noe, også eksistensielle spørsmål. For du vet, her er mange som kun snakker mer profesjonelle til daglig. De har kun kontakt med mennesker som fakturerer for tjenester slik som NAV eller fastlege. Å kunne snakke med en kirkevert, som av egen fri vilje er kommet for å lytte, kan derfor være ekstra betydningsfullt.»    

Samfunnet må skape felleskap for alle    

Selvmordsstatistikken viser et overtall av menn som velger å avslutte livet. Gatepresten har reflektert over denne tematikken. Det er også mange menn som besøker kirka. «Samfunnet legger for stor vekt på kjernefamilien og når denne ryker står du fort på bar bakke. Jeg tror vi som samfunn trenger å komme opp med nye former for fellesskap, skape større rom for det, for folk trenger å bli sett. Folk trenger et varmt bål både i ordet og symbolets betydning.» Vår frue kirke har gjennom pandemien trukket kirka ut til folket og skapt rom for fellesskap på kirkebakken. Mellom bålpannene «tro», «håp» og «kjærlighet» er det yrende liv også denne formiddagen. Øverst i Nordre gate åpner byrommet seg for alle som ønsker å delta. Odd Halvor tror de har lyktes. At avstanden mellom «oss» og «dem» har blitt redusert gjennom å være synlig i bybildet. For ved siden av dresskledde menn som haster av gårde til neste møte spilles også sjakk og drikkes kaffe blant tilfeldige oppmøtte. Individualismen er lagt til side til fordel for fellesskapet. «Her er rom for alle» bemerker en av kirkas gjester denne formiddagen. «Her er også rom for folk som ikke ruser seg».

Så kanskje bør det nye arbeidet med rusreform også legge vekt på tilstedeværelse og tilgjengelighet? Kanskje bør den tilgjengelige kirkebakken være en foregangsmodell for både for forebygging, behandling og oppfølging? For mens byråkratene stadig produserer nye plandokument og rapporter forblir menneskene politikken angår dessverre tause, budsjettene kuttes og tilbud legges ned. Allerede har Trondheim mistet Furulund, poliklinisk avdeling ved

Lade behandlingssenter og Kvamsgrindkollektivet, men heldigvis kjenner vi fortsatt varmen fra ilden på kirkebakken. Heldigvis har vi bålpannene, når alt glipper.  

(Vi ønsker alle velkommen til åpent møte om rusreformens blindsoner på Litteraturhuset onsdag 6. april klokken 19.30.)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.