Trondheim kommune legger en viktig helserolle ut på anbud, det er et blindspor..

Løse ansettelser påvirker arbeidsmarkedet mer enn antatt

Store forskjeller i lønns- og velferdsnivå mellom nye og gamle EU-land har gitt en stor tilstrømning av arbeidstakere fra de nye medlemslandene, også til Norge, noe som har skapt sosial dumping. Regjeringas vurdering er at utenlandske arbeidstakere som jobber i Norge får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere, Sosial dumping er i tillegg uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, som fører til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer. Seriøse bedrifter taper oppdrag og kunder til useriøse aktører.

Anbudsmonopol – et blindspor?

I Trondheims helsevesen, i psykisk helse og rus, er pioneerarbeidet med tidligere pasienter er «fastlåst» i et bemannings monopol. Erfaringsprosjektet er nasjonalt og midles av helsedirektoratet, det går kort ut på å utvikle «erfaringshjelpere» og veileder for behandlere og pasienter i psykiatri og rus. Et prosjekt som i mange byer viser til synergieffekt og brobygging mellom pasienter og helsevesen. En bro til et bedre handlingsrom i byrokratiet. Innføringen av erfaringsutveksling i behandlingsapparatet og støtteveiledning i møter med Nav.
Byen Trondheim har for få skuldre på prosjektet , og Trondheim kommune skyver arbeidsgiveransvaret fra seg.
Psyke og rus pasienter som har etablert funksjonelle liv, deler av sine mestringstrategier. De med skoene på har annet «trykk», som viser håp, og kan gi flere nøkler til selvstendighet.
Prosjektet startet i en uheldig «monopolsituasjon», det brukerstyrte senteret KBT, har ikke greid å forplikte system og kommune til et drifts ansvar. Kommunen fortsetter eksterne anbud, da unngåes ansettelses- ansvaret til erfaringsrollen, kontinuiet og skoleringskrav er lagt hos anbudsaktøren. Dette er den grove status i 2020, samtidig som rollen utvikles i faste rammer i Bergen og andre byer. Trolig har det aldri vært et mål fra de ansvarlige å gi trygge rammer? Det mangler konkurranse i markedet, monopolet er «stabilt», og ledelses nivået er fornøyd, deres jobber er jo ikke sårbare.
«De som ønsker at rollen fortjener en fremtid, er bekymret, det mangler oppfølgingen både når det gjelder kvalitetssikring og et langtidsperspektiv. Trondheim kommunen har en passiv rolle med for lite ansvar.» Brukermiljøet i Trondheim er frustert over
anbudsmodellen, som hittil har skapt få faste stillinger, i en rolle som bør få medinnflytelse og en stemme.

I realiteten har St.Olav DPS,ene og ambulante team mottatt «gratis» erfaringsmedarbeiderer, uten sysselsettingsansvar. Kommunen vet godt at tidligere pasienter, jobber med egen sårbare helsehistorikk, for å hjelpe andre, ofte med tung psyke og rus historikk. Dette skaper ikke god psykisk helsehjelp, det skaper ustødig kurs. Vi ønsker samme modell som Bergen.

I starten ble erfaringskonsulenter lovet større stillinger, men i praksis krympet stillingen, etterhvert så mye at flere valgte å si opp. En slik jobb kan ikke utføres i så små brøker, mens hjelpebehovet og oppdragene var de samme. Prosjektet ble presentert som et utviklingsarbeid som skulle skape ny hjelper/rolle i helsevesenet. Tilliten til ble borte etter flere runder med kniven på strupen, samtidig som lønnsmidlene stanset. Mye må på plass for at yrket får samme status, som i Bergen. Et ansvars nivå med rasjonell og nødvendig oppfølging som sørger for at rollen får vekst.
En tydelig aksept om at tidligere pasienters bruk av sin selvstendighet og funksjonsnivå, er et viktig verktøy i et utfordrende landsskap. Som i Bergen, hvor systemet i fellesskap har annerkjent statusen til erfaringskonsulentrollen. De jeg har snakket med, mener bemanningsmodellen, hemmer rekruttering, og at er jobben er utfordrende og stå i alene, med åpenbar mangler av status og seriøsitet.
Ingen vil jobbe i en stillingen hvor brukerkriteriet er eneste mål for bedriften, og bli en maskot? Erfaringskompetanse må på tryggere grunn, kommunens outsourcing/utkontraktering skaper ikke samme vekst som i helsevesenet ellers.
Fast ansettelse, helhetlig aksept for bruk av tidligere pasienter, og skolering, er rekturettingsform prosjektet burde få. Istedet fører Trondheim kommune erfaringskompetansen inn på et blindspor. Selvfølgelig har deler av helsevesenet forstått verdien, og ønsker dette velkommen, men de høres ikke godt i landskapet. «Ønsker fagmiljøet og helsevesen erfaringskompetanse i Trondheim, og er de villig til å gjøre det som trengs? En ny rolle som satser sin egen helse for å hjelpe andre, burde løftes, ikke knekkes?

Trondheim må ta debatten om fremtidas psykisk helse, og hvordan brukermedvirkning skal benyttes. Hvorfor skal ikke et godt verktøy som erfaringskompetanse få en seriøs status her?

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.