Selvmordsforebygging: hvordan få ned tallene på selvmord?

Merete Sternang og helsefaglig forum i Rødt – Foto:Pixabay

I Norge har vi en selvmordsforekomst som har stått på stedet hvil i mange år. Dette på tross av at det forskes mye på selvmord og at samfunnet bruker store ressurser på selvmordsforebygging. Hvorfor lykkes vi ikke i å redusere forekomsten? Dette er et spørsmål Helse og sosialfaglig forum i Rødt har stilt oss. Derfor inviterte vi forsker Heidi Hjelmeland ved NTNU til å belyse temaet for oss. Hjelmeland har forsket på selvmord siden 1990-tallet, og har også forsket på forskningen som har blitt gjort av andre. Som leder for Regionalt ressurssenter for selvmordsforskning og –forebygging i perioden 1997-2004, var hun ansvarlig for implementeringen av den aller første norske Handlingsplan mot selvmord i Midt-Norge.

På tross av mange års forskning på selvmord, både nasjonalt og internasjonalt, er forekomsten av selvmord i befolkningen stabil. En av årsakene mener Hjelmeland er at forskningen går i ring -den mislykkes i å gi oss svarene vi trenger for å forstå selvmordshandlingene, og dermed forstå hvilke endringer vi som samfunn må gjøre for å lykkes bedre i forebyggingen. Dagens forskning består i all hovedsak av at forskerne leter etter og finner risikofaktorer -igjen og igjen. Tanken er at det å finne risikofaktorer hos en person kan si noe om selvmordsfaren. Et av problemene med forskningen er at den ignorer konteksten selvmordet skjer i.

Kjente risikofaktorer er for eksempel psykiske lidelser, særlig depresjon. Utfordringen er ifølge Hjelmeland at det  å inneha en eller flere risikofaktorer sier lite om selvmordsrisikoen, for eksempel vil bare en liten prosent av mennesker som har en depresjon forsøke å ta sitt eget liv. Det finnes også en etablert “sannhet” om at nesten alle som tar sitt eget liv er psykisk syke -en påstand som ikke medfører riktighet. Dette kan i verste fall føre til at man unngår å oppfatte signaler fra mennesker som ikke har en psykiatrisk diagnose men som likevel er suicidale. Det kan også føre til at folk ikke søker hjelp for sin suicidalitet pga stigmaet rundt det å ha en diagnose.

Psykiatrisk behandling består i å lete etter tegn på psykiske lidelser og å behandle symptomene ved hjelp av medikamenter, alene eller i kombinasjon med psykoterapi. Tanken er at det å oppdage og behandle den psykiske lidelsen vil føre til at selvmordsrisikoen går ned. Dette viser seg å ikke være nok til å forebygge selvmord, ettersom suicidaliteten ikke nødvendigvis handler om psykiske lidelser.

Vi spør Hjelmeland hvilke tanker hun har om hvordan kan vi oppnå en nedgang i forekomsten. Hun sier at vi først må få en øket forståelse av hva suicidaliteten handler om for de det gjelder; dvs. hvilke problemer man sliter med som gjør at man opplever selvmord som den beste eller eneste løsningen. Dette lar seg ikke gjøre ved å fortsette å telle eller kvantifisere risikofaktorer. Det er nødvendig med en dypere innsikt i livsverdenen til de som sliter. Vi må søke å forstå hvilken kontekst personen befinner seg i, hvilke opplevelser de har med seg fra barndommen og hvordan personen ser for seg fremtiden. Dette kan oppnås gjennom dybdeintervjuer med personen selv ved selvmordsforsøk eller suicidale tanker, eller med personene rundt den som har tatt sitt eget liv. Denne typen forskning har vist seg svært vanskelig å få finansiert. Pengene bevilges fortsatt til å forske på risikofaktorer. I følge Hjelmeland står dette i veien for ny kunnskap om temaet. Kunnskap som kan hjelpe oss til å forebygge mer målrettet. Ikke bare er det utfordrende å få finansiert slik forskning, det er også vanskelig å få forskningen publisert i anerkjente tidsskrifter.

Hjelmeland har kommet til at en må slutte å tenke på selvmord som en direkte konsekvens av psykiske lidelser, og heller se på hvilke strukturelle og relasjonelle vansker  personen lever og har levd med. Et selvmord oppstår ikke i et vakuum, men er en reaksjon på omstendigheter personen befinner seg i. Først gjennom å forstå dette landskapet bedre kan vi som samfunn forsøke å forebygge på en meningsfull måte. Vennlig hilsen Merete Sternang

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.