Pasienter med lang psykisk historikk og innleggelser, opplever mindre optimisme rundt egen helse-fremtid enn andre pasientgrupper. Trondheim burde vært et kraft felt innen psykisk helsearbeid, gjennom blant annet Napha og KBT-midtnorge. Jeg etterlyser helhetlig samhandling og mer recoverydyrking. (revidert 7.11.19)

Det finnes ulike behandler team, blant annet finnes det RECOVERY TEAM,  og uttrykket recovery har i mange institusjoner blitt et «helsetrendy» begrep,  en filosofi som utbredes i Norge. Men – er det ikke lurt å finne ut om recovery filosofien faktisk treffer, og har positiv betydning for pasienten?
Noe av min bekymring ligger i behandlernes tidsbruk til innføring av slike metoder? Pasienter med store utfordringer og kriser mottar maksimum 2 behandlingstimer i uka. 
Jeg er positiv til metoder som feks recovery, men selve innføringen skal ikke taes av pasient tiden.  

Jeg vet ikke hva som kreves for å implementere Recovery, men ønsker at behandlerne skal tenke seg godt om før de tar i bruk flere nye metoder?  På et generelt ståsted og synspunkt.

De fleste som har behov for bistand i helsevesenet, ønsker selvsagt innovasjon og utvikling.  MEN, mange med meg i Trondheim, frykter at dette går ut over brukermedvirkning og innføringen av erfaringskonsulentrollen? 

PÅ NAPHA’S nettside står det:
«Recovery er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som en lidelse forårsaker.
Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv”
NAPHA = Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse.  Napha jobber for at mennesker med psykiske og sosialt relaterte lidelser og problemer i landet skal få hjelp og behandling fra kunnskapsbaserte og samhandlende tjenester der de bor. 

På Dokkhuset, februar 2019, var en rekke folk fra helsemiljøet invitert til feiring av Naphas 10 års jubileum. Brukermiljøene i Trondheim ønsker seg et Napha MER nært grasrota de neste 10 år. Vi trenger at ord blir til handling.

Vi tror nemlig at erfaringskompetanse er det beste «recovery» verktøyet psykiatrien kan implementere. Pakkeforløp, nedleggelser og innstramminger fører til at de sårbare «trykkes» ytterligere nedover på samfunnstigen. Egenandeler og medisiner har blitt dyrere, samtidig som trygd og AAP har krympet, mens levekostnadene har steget merkbart i 2019.  Dette bekymrer, fordi presset økes der det tåles minst.  Dette kan skape mange vinnere.

Helsevesenet i 2019 er blitt dyrere for de som står utenfor arbeidslivet.  De i akutt NØD opplever et begrenset hjelpeapparat, i tillegg til lang ventetid hos NAV. Jeg besitter rykende fersk erfaring med systemet og kan sette to streker under akkurat det. 
Trondheim er i en særstilling, sammenlignet med Bergen, der det nærmer seg 100 aktive erfaringsmedarbeidere. Trondheim har hatt prosjekter i feltet siden 2009, og per nå, finnes en fast ansatt ved Lade behandlingssenter som erfaringskonsulent.

2 mai 2019 åpnet Bergen Recoveryskole med fokus på kosthold og fysisk aktvitet, hvor likeverd mellom fagfolk og brukere er viktig mantra. Ting skjer og igangsettes omkring i landet, bare ikke i Trondheim. Min tålmodighet har nådd et indignert nivå. Er forklaringen det at avstanden mellom fag og brukermiljøene i Trondheim stadig krymper? Kompetansesenteret for brukererfaring og tjenesteutvikling=KBT har i mange år fått støtte fra helsedirektoratet til å løfte brukerstemmen. Nå må de ta grep, for noe mer håndfast og lokalt, her i Trondheim. 

Er Napha og KBT-midtnorge innenfor sitt mandat i Trøndelag, tilstede hos grasrota, for brukerne av helsevesenet?  Vi burde vært et kraftfelt på bakgrunn av kompentanse-samlingen som finnes, men jeg ser ingen helhetlig satsing på recovery eller struktur for erfaringskonsulent rollen.

Selv i 2019, er det fortsatt klasseforskjell mellom pasientgrupper i helsevesenet. 
Det gapet må minskes, – fortsatt opplever pasienten i psykiatrien forskjellsbehandling og stigma. 
Napha, som holder til i Trondheim, med et DIGERT nettverk, bør gå foran å skape mer samhandling. 10 års virksomhet i Trondheim, burde ha gitt større avkasting til befolkning, i form av brobygging og brukermedvirkning.

«Når psyken «går ned» hos et menneske, er realiteten ofte en lang tilfrisknings tid = recovery
Frykt for tilbakefall, skaper et uhyggelig landskap, som gir mørke skygger over tilværelsen» til mange. Noen har emosjonelle skader for livet, og endel kan faktisk skyldes at samfunnet ikke har gode verktøy.  

Det er normalt å forvente og bli frisk fra en forkjølelse, influensa eller et brukket bein.  I en tyveårs periode har pasienter i psykiatrien opplevd mange ulike «mentaliseringer». 
Sammen bør vi sette ned foten og ber om et stabilt helsevesen med en stødig kurs.  
Behovet for kunnskap om helhetlig kroppslig ivaretagelse, hvor kosthold, aktivitet og søvn er stor. 

Kan vi prioritere færre«ingredienser», metoder og faguttrykk?  
Vi har flust av dem, og de betyr nødvendigvis ikke at folk får det bedre inni seg?   
Til syvende og sist, det er « regulering følelser, og bearbeide traumer» vi trenger. De siste års innstramminger i en svært urolig tid, gjør at sårbare grupper trenger et TYDELIG bilde av at helsevesenet forbedres. Til noe forsvarlig og stabilt, som hindrer «eksperimentørene» å kaste opp flere baller, som de ikke lander. 

Recovery må starte i rota av treet, være gjødning som skaper vekst, sånn at greiner vokser og brer seg utover. Vi trenger mer implementering fra utøverne i Trøndelag, i tiden fremover. At brukermedvirkning blir en sysselsatt kraft, avslutt løs-arbeider strukturen. ORD må ut i praksis, det er Trondheim som trenger recovery. Den har ankommet mange steder.