Viste du styrke da du som liten gutt ble plaget av de andre barna? Var du redd? Forsto du selv hva du ble utsatt for? Ble dine egne tanker og følelser så vonde at du ikke greide å forstå hva som skjedde? Kanskje du pisket deg selv med tanker om at det var du som var en dust?

Hver skoledag ble til frykt. Uten forvarsel kom angrepene med psykisk og fysiske krenkelse. Du fikk aldri utviklet deg med nødvendig trygghet og tillit til andre. Du som er et empatisk varmt menneske med selvironi og selvrespekt. Du har bevart dine gode egenskaper som voksen, underlig nok, mot alle odds. Et mesterstykke som vitner om en rikdom av mentale ressurser.

Du lever med historien din med verdighet. Sårbar? Krenkbar? Sikkert.
Du var på vakt hele tiden. Ubeskyttet. Hvem så hva som skjedde, hvem vet i dag? Det er ikke mange år siden denne fortellingen var virkelighet. Hvem var og er medansvarlige?

I øyriket Hitra vokste du opp i en kultur vi er stolte av. Her lever folk tett på kontrastene fra det vakreste til det råeste av naturkrefter og utfordringer for å skape gode liv i pakt med miljøet. Vi trekkes mot dette som en «urkraft» i den norske væremåten og livet. Noe solid og sterkt. Men ikke bare godt, her var du overlatt til deg selv alene.

Du viste styrke

Her ble du plaget. Du har åpnet opp for oss og fortalt din historie i avisa Nidaros.

«Østensen omtaler mobbingen som systematisk og forteller at det gikk så langt at han ønsket å dø. – Jeg lå i senga og gråt nesten hver dag jeg kom hjem fra skolen. Jeg hadde bare lyst til å dø. Jeg synes ikke noen skal oppleve noe sånt, sier han.»

Her forteller du hvordan du trosset presset ved å prestere på beste nivå i idrett og i fysisk aktiviteter. Du viste styrke. Du hadde samtidig mot til å vise av din godhet. På bussen, hvor mobberne fikk fritt spillerom og lot alle skrupler fare med ødeleggende kraft, satt en forsiktig og redd jente som siden har beskrevet det hun så. «De plaget deg alltid, men du gjorde aldri noen vondt. Du var bare grei med alle». Flere var nok redde, men du var offeret.

Historien din er pinefull og uforståelig. Er ikke mennesket i sitt innerste godt? Hva driver noen inn i rollen som mobber? Fenomenet kan forstås og forklares på mange vis. Det er imidlertid vanlig å definere mobbing som; «Det er mobbing/plaging når ett eller flere individer, gjentatte ganger og over tid, blir utsatt for negative handlinger fra ett eller flere andre individer» Denne definisjonen beskriver at enkelte barn eller voksne planlegger systematisk trakassering av andre medmennesker. I mobbingens vesen ligger trangen til å dominere og ta makt over andre. Mobberne har ulike historier, men det de gjør og utøver er overgrep og skadelig maktmisbruk.

Vi som lever oss inn i historien din spør i etterpåklokskapens lys; skal denne historien gjengjeldes? Neppe. Er den glemt? Nei, ikke av deg eller oss omkring deg.  Finnes rettferdighet og erkjennelse? Det forventes. Handler dette om moral? Ja det også, men først og fremst erkjennelse og oppreisning.

Det er ikke vanskelig å ta parti i denne saken. Vi fornemmer og forstår traumet du bærer dypt i deg. Koste hva det koste vil, håper vi at du lykkes med å bli trodd og at noen kommer deg imøte. Det er uforståelige at søken etter rettferdighet og sannhet er ditt ansvar? Det også. Den plagede skal vise sin uskyld? Er det å ta mobbernes parti? Kan samfunnet forholde seg nøytralt ved gjentatte alvorlige krenkelser? Skal vi akseptere at den utsatte må bevise de andres overgrep?

Mobbing må håndteres der mobbingen skjer

I vårt samfunn har mobbing i mange år fått sentral fokus, på mange nivå. Vi vet at elever i skolen i dag skriver glimrende stiler om redsler og psykiske skader ved fenomenet mobbing. Til gode karakterer, det gjelder både de som utsetter andre for mobbing og de som blir plaget. Det holdes kurs og foredrag, debatteres og vedtas, og appelleres til humanisme. Uten endring. Mobbing må håndteres der mobbingen skjer. Menneske er ikke bare godt, noen ønsker å utøve skadelig makt. Det må omgivelsene forholde seg til, og håndtere konkret, på største alvor. Noen må ta ansvar for å gripe tak i situasjonen og avdekke mobbing der overgrepene skjer.  Det er den eneste farbare veg. I vår historie fra Hitra er det ikke for seint. For å skape er ny virkelighet og trygghet, må den det gjelder få erkjennelse og bekreftelse, for å mestre skadene og legge traumene bak seg.

Du viser styrke

Du viste styrke og du viser styrke. Du har krav på rettferdighet, vi vet det, men hvem kommer deg i møte? Kostbare advokatregninger og innfløkt juss? Alle fornektelser og taushet er ny belastende re-traumatisering.

For oss som prøver å sette oss inn i ditt sted, må vi se oss selv som offeret, være den som åpner konvoluttene og leser svarbrevene fra myndighetene. Brev uten språk for medfølelse og forståelse.

«Vilkårene er verken dokumentert eller sannsynliggjort. Fremsatt krav om erstatning og oppreisning må derfor avvises» svarer fylkeskommunen.

Svaret er en avvisning. En stor påkjenning igjen. For ingen ville vel dikte opp en slik smertefull historie som en god ide? Er det det myndighetene tror når de tilbakeviser saken. Vi som leser og lever oss inn i historien din, ønsker en erkjennelse og bekreftelse, ikke en tragisk slutt. Dette er en smertefull lærdom. Hvem fra din oppvekst fra hjemstedet ditt har mot til å vise styrke, med ryggrad til å stå fram og opp for deg? Er det flere som kan bære denne historien med verdighet.

Eli Wæhre

  1. Skulle bare ønske at voksne både foreldre og ansatte i skolevesenet kunne lært av din og alle andre sin historie, men desverre så foregår mobbingen for fult på skolene på Hitra og mange andre steder. Der foreldre til mobbere unnskylder sine barn til tross for at de har fått bekreftelse på at mobbingen skjer. Lærere stiller ikke opp for mobbeofrene og dermed beskytter mobberne. Når barn gråter forde de opplever et helvete på skolen, mens foreldre står hjelpesløs å ser på fordi skolen ikke tar tak og rydder opp. Dette gjør foreldre og skoleansatte til medskyldige i mobbingen.

  2. Som en av de som har lignende erfaringer som Reidar, fra en skole i Trondheim, kan jeg bekrefte at både historie og kommentar beskriver en virkelighet jeg kjenner.

    Artikkelen var ellers meget godt skrevet.

  3. Vi må erkjenne at mobbing skjer og ikke bagatellisere mobbing. Det gjelder både lærere og foreldre. Erkjennelse gir muligheter for et godt samarbeid mellom foreldre og mellom foreldre og skolen, som er nødvendig for å få slutt på mobbing. Og noen må ta ansvar for å gripe tak i situasjonen og avdekke mobbing der overgrepene skjer, slik Eli Wæhre så godt beskriver.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.