I 1989 deltok jeg og flere andre norske ungdommer ved en internasjonal ungdomsfestival i Pyongyang i Nord-Korea. Vi hadde en nordkoreansk tolk som snakket norsk. Og om kveldene ble vi, over et eller to glass med god drikke, sittende og snakke om hva som skilte Norge fra Nord-Korea. Det var mye som skilte. For tolken var det viktigste å uttrykke at han syntes synd på oss nordmenn. Hans påstand var at vi i Norge levde i et samfunn preget av uenighet og diskusjon, og det var trist – slik burde det ikke være. Han var lykkelig fordi han levde i et samfunn der uenighet ikke fantes. Der hadde de én som tenkte og besluttet alt, og folket fulgte glad og lykkelige etter sin store leder.

Vi som satt rundt bordet var selvsagt ikke enig med tolken. Vi mente at noe av det vi var mest fornøyd med var nettopp det at vi i Norge hadde mangfold. Vi kunne være uenighet med regjeringen, stille spørsmål, delta i diskusjoner og demonstrasjoner. Et folk som kunne uttrykke uenighet med regjeringa si var en helt umulig tanke – og det å stille spørsmål ved det myndighetene gjorde var utenkelig for han. Vi ble selvsagt ikke enige i løpet av denne, eller andre, kvelder. På denne turen lærte jeg noe som har blitt viktig for meg – jeg lærte å sette større pris på mangfoldet, ytringsfriheten og demokratiet – noe som jeg tidligere hadde tatt som en selvfølge.

Jeg har bare blitt enda mere sikker på at det å kunne delta i samfunnsdebatten – det å ha lov til å stille spørsmål ved det som blir bestemt, det å kunne demonstrere og det å få lov til å kritisere hvordan myndighetene utøver makta si – det er viktige og sentrale verdier å ta vare på. Som leder i det offentlige er det utenkelig for meg at ansatte ikke skal få lov til å medvirke og ta del i prosessene før en beslutning. Den tilliten jeg har som leder har vil forsvinne som dugg for sola, dersom jeg oppførte meg som om jeg var i Nord-Korea.

Det er en viktig verdi at beslutningsprosessene er åpne og at alle har tilgang til informasjon. Dette er noe som vi må verne om – også nå i disse Korona-tider. Tilliten i det norske samfunnet – som mange nå løfter fram som vår viktigste kapital – bygger på at vi som innbyggere (og ansatte) er aktive deltagere i samfunnsdebatten. At vi kan kritisere og diskutere både før og etter at beslutninger blir fattet. Vi er opptatt av at dette er med på å gjøre de beslutningene som myndighetene (og ledere) tar, bedre og mer forankret. Åpne prosesser og medvirkning er nøkkelen til tillit, kanskje spesielt i krisetider. Tillit er ikke en varig verdi – tillit er noe man lett kan miste. Tillit krever at man viser andre tillit og at man hver eneste dag viser at man er tilliten verdig. Beslutninger fattet bak lukkede dører, uten innsyn, står ikke høyt i kurs i Norge. Og vi er ofte flinke til å kritisere land og regimer som ikke holder disse verdiene like høyt.

Korona-viruset, og det klimaet som er skapt, kan utfordrer denne tilliten. Tendensene til å oppføre seg på en måte som ville ha gjort vår nordkoreanske tolk fornøyd skremmer meg. Nettopp i en krisetid er det viktig at vi holder frem verdiene om at vi skal kunne uttrykke uenighet. Det skal være lov å stille spørsmål og delta i åpne diskusjoner. Dette blir testen på om vi og våre ledere klarer å lede etter disse verdiene som vi stolt løfter fram som «norske verdier». Dette blir testen på om myndighetene viser seg å være tilliten verdig. Dersom jeg har fått diskutert, stilt mine spørsmål og fått svar, da gjør jeg det som er blitt bestemt – selv om jeg er uenig – fordi da har myndighetene vist meg tillit og da viser jeg dem tillit tilbake.

Når journalist Ivar Iversen i Agenda Magasin spør om hvorfor ulike land møter viruset ulikt – og om vi er sikker på at vår måte er den riktige, da blir han av blant annet kommunelegen i Berlevåg bedt om å ikke stille disse spørsmålene – det blir sagt at det er feil spørsmål å stille! Hvordan kan et spørsmål bli feil! Her er det svaret fra kommunelegen som blir feil. Iversen oppfordret ikke til å bryte rådene fra Folkehelseinstituttet – han stilte spørsmål og undret seg.

Det er noe flere journalister/redaksjoner burde ha gjort de første dagene etter at viruset traff oss. Hvorfor er vi så sikre på at vår måte å møte korona-viruset er så mye bedre enn de strategiene og metodene som andre land har valg? Hvor selvsentrert er det mulig å bli? Den beskjeden Iversen (og jeg) får, er at det ikke er lov å stille spørsmål ved det som «myndighetene har bestemt». Min nordkoreanske tolk ville ha blitt veldig fornøyd. Jeg blir skeptisk og mister tillit til myndighetspersoner som kritiser og angriper de som stiller spørsmål. Det er de som tør å stille de nye og kritiske spørsmålene som burde være våre nye helter – det er disse spørsmålene som kan bringe oss framover.

Professor Einar Øvereng skriver i Aftenposten den 19.03.20 en kronikk med tittelen «Bekjempelsen av korona-viruset er i seg selv farlig». Der advarer han oss om ulike sider ved virus-bekjempelsen og han peker på at noe kan gå tapt. Han skriver blant annet: «Bekjempelsen av pandemien kan være farlig for samfunnet nettopp fordi man kan glemme dette og dermed bygge opp en stemning i samfunnet som gjør at man lett aksepterer ekstremt inngripende tiltak». Videre skriver han: «Det er flere måter å være ansvarlig på i disse dager. Det å hindre smitte i å bre seg er åpenbart en måte og helt avgjørende viktig. Men ansvarlighet handler også om ikke å utnytte denne situasjonen til å fremme andre politiske agendaer».

Når Regjeringen har det travelt, og sammen med et flertall på Stortinget, i hemmelighet har diskutert nye «fullmaktslover» så opptrer de etter min mening uansvarlig – de setter tilliten i samfunnet på spill. Lover som bryter med maktfordelingsprinsippet og som øker Regjeringens makt, det får det til å ringe en varselklokke hos meg. Og når Regjeringens opprinnelig ønske i tillegg var at disse lovene skal gjelde i 2 år, så gjør det meg redd – redd for demokratiet og de norske verdiene. Hvilken politisk agenda er det Regjeringen har? Hvorfor 2 år? Hva er det de ikke ønsker å diskutere med meg som innbygger? Jeg kjenner at tilliten forsvinner – en tillit som kunne ha vært der om dette hadde vært en prosess og debatt i full offentlighet.

Jussprofessorer og andre roper et varsko, de hevder at det ikke er noen grunn til at prosessen skal gå så raskt og bak lukkede dører. Hvorfor ønsker ikke Regjeringen og Stortingsflertallet en offentlig debatt om dette – nå, før det vedtas? Og mens tilliten min sakte forsvinner stiller jeg meg spørsmålet: Hva er det med disse endringene som ikke tåler innsyn, debatt og diskusjon? Jeg tror min nordkoreanske tolk fra 1989 ville ha nikket gjenkjennende og vært fornøyd – og det er ikke et godt tegn!

Lars Einar Karlsen
Medlem Rødt Levanger

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.