«Jeg er ingen dagdriver» gjentar far til sin unge sønn i boka «Hvem drepte faren min» av Eduard Louis. Fordi han visste at dette skjellsordet hang over ham som et spøkelse han ville jage vekk, forteller sønnen, og fortsetter; det finnes ingen stolthet uten skam. Du var stolt av at du ikke var en dagdriver, fordi du skammet deg over å tilhøre den gruppen som kunne få denne merkelappen. For deg er ordet «dagdriver» en trussel, en ydmykelse. Denne typen ydmykelser fra de herskende klasser får deg til å bøye ryggen enda mer.

Faren visste at for ham var politikken et spørsmål om liv og død. Faren mister retten til å motta sosial hjelp og helsehjelp. Politikerne ødela helsen hans og sønnen spør: «Hvorfor blir aldri politikernes navn nevnt i livsskildringer. De skyldige og medskyldige over liv og død?»

De herskende og de som hersker over. De som har og de som ikke har penger, er fortellingens kjerne. Boka «Hvem drepte faren min» oppfordrer til endring, ja til en ordentlig revolusjon.

Det handler om politikk

I Trondheim selger kommunen ut kommunale boliger. Bare «verdige» trengende skal få innpass og vilkårene for de mest trengende er korte kontrakter i dyre kommunale leiligheter. Samtidig er det private leiemarkedet håpløst dyrt og ustabilt. For de som ikke har kapital til å kjøpe egen bolig skaper mangel på fast bolig utrygghet og utenforskap.

Dette er ei velkjent oppskrift for dårlig helse og sosiale problemer.

De økonomiske forutsetningene finnes, og vi må reise kampene for våre grunnleggende rettigheter som sikrer alle verdige og forutsigbare liv. Økonomisk utsatte er sårbare med uhelse og tap av arbeidsevne. Så hvordan kan vi utvikle et botilbud som gir trygghet og forutsigbarhet? Og som hindrer spekulasjon i eiendom som driver opp pris og gjeld og stenger folk ute. Privat eiendomsrett er ingen naturlov, det er en skapt konstruksjon.

Vi tar opp boligspørsmålet med Arne Byrkjeflot som er mangeårig bystyrerepresentant i Trondheim for partiet Rødt. Boligpolitikk er et av partiets kjernesaker.

– Det er særlig mangel på kommunale leieboliger til folk flest som er problemet, mener han. –  Det skyldes at Trondheim har en svak boligpolitikk og viser liten vilje til å benytte seg av allerede gode politiske vedtak som kan avhjelpe situasjonen. Rådmannen motsetter seg å iverksette planene. –Bystyret har besluttet at kommunen kan sikre seg 10 % av nye leiligheter ved utbygging av borettslag, enheter som kan leies ut livslangt til en fornuftig pris og som spres over flere områder. Ved investering i sosial kommunal boligbygging gir Husbanken svært gode lånebetingelser med lav rente og 30 års nedbetaling, samt at de dekker 15 % av investeringen. En ordning som kommunen har råd til, og fint kan forsvare. -Det er også vedtatt at kommunen kan forbeholde seg retten til å oppkjøp av tomter ved regulering av nye boområder, noe som svært sjelden blir gjort.

Desentralisering

Byrkjeflot ønsker å prioritere utbygging av desentraliserte drabantområder i kombinasjon med bybane, for å unngå fortetning i sentrum av byen. – Det er flere områder omkring byen som egner seg godt uten at det tas i bruk dyrkamark, sier han. Her er Bratsberg et godt eksempel. Dessverre er det politisk skapt et inntrykk av at byfortetning vil føre til lavere boligpriser, men det er feil, sier Byrkjeflot. Han viser til at SV i sin tid gikk med på omregulering av sentrumsnær dyrkamark med hensikt å dempe boligprisene. Det som har skjedd er at utbyggerne driver prisene opp og verdifull dyrka mark bygges ned.

Leie kontra eie

Det er tankevekkende at mange stenges ute fra boligmarkedet. Systemet svikter også folk med vanlige inntekter og er et uttrykk for mangel på politisk vilje. I Trondheim er det det kun 23 % av personer med vanlig sykepleierlønn som kommer seg inn i boligmarkedet. Byrkjeflot tror på et kommunalt leiemarked med kontrakter som varer livet ut og som skaper forutsigbarhet og tilhørighet. Dette er realistisk med en prislapp for kommunen på 2,75 mill. pr boenhet med nedbetaling over 30 år, ved lånevilkår i Husbanken som må styrkes, og med bruk av kommunens rett til oppkjøp i regulerte områder. Dette kan være startstreken for en ny satsing, hvor leie er bedre enn eie. Byrkjeflot mener en eiesektor som er priset lavere enn det rådende boligmarkedet vil være et sjansespill for de som investerer og vil ta alt for mange år å bygge opp.

Dersom progressive krefter mobiliserer bak kravene om fast bolig for alle, vil dette bane veg for nytenking. Helse og trygghet forutsetter et trygt hjem med tilhørighet i et miljø og nabofelleskap over år. Dette kan ikke være forbeholdt de med penger.  Det handler om ansvarlig kommunal politikk.

Fellesskapet må åpne øynene for at bolig er et grunnleggende menneskelig behov som politikerne har ansvar for. Politikk handler om å fordele, ikke om å beskytte enkeltes samlebehov i egne formuer på bekostning av andre.

Eli Wæhre