Den som ikke har holdt et sultende, sykt og gråtende barn på fanget, forstår ikke hva sult er. For nordmenn flest er hungersnød noe som bare rammer fjerne land. Det opprører selvsagt mange å se horder av avmagrede, syke mennesker på TV-skjermen. Vi gir noen kroner til hjelpeorganisasjonene, og etter en stund forsvinner de ubehagelige bildene. 

Russlands krig i Ukraina øker faren for enda mer hungersnød i de fattige landene. Både Russland og Ukraina er store kornprodusenter. Avlingene kan bli redusert eller blokkert, og prisene stiger. I tillegg er det tørke i India, som også er en stor og viktig kornprodusent. Også her vil  avlingene trolig bli redusert i år.

Sist det var hungersnød i Norge, var under Napoleonskrigene. I 1809 blokkerte britene Norge. Landet var avhengig av korn fra utlandet, noe Henrik Ibsen skildrer i diktet «Terje Vigen»: «Engelske krydsere stængte hver havn,/i landet var misvekst og nød./den fattige sulted, den rige led savn,/to kraftige arme var ingen til gavn/ for døren sto sot og død.»

I dag er det liten sjanse for at sult kan ramme det rike Norge. Global markedsliberalisme favoriserer de som kan betale. Vi kan bokstavelig talt kjøpe maten ut av munnen på de sultende. Men det  er slett ikke umulig at også vi kan rammes av krig eller krise. Da er vi ille ute, for kortsynte styresmakter avviklet våre beredskapslagre av korn i 2003.

Sult i Norden

I boka «Svolt i Norden» siterer Olav Randen den svenske journalisten og forfatteren Zakharius Topelius, som skriver om hungersvinteren 1696-97: «Ved mikkelsmess byrja folk utan arbeid å strøyme inn til byane, og snart også husmenn og småbønder. Byane vart overfylte og hadde ikkje noko å tilby. Bleike, utmagra menneske slepte seg fram på vegane til de stupte, og mange vart liggande på kyrkjegardane».

«Når desse uthungra skarane kom over ei ku eller ein hest på beite, slo dei dyret i hel, åt det råe kjøttet og drakk blodet. Fanst ikkje slik føde, tok dei hundar, katter, rotter, kråker og all slags smådyr. Andre åt halm, makk, gras og røter…»

Sult i verden

Det er gått over to hundre år siden Topelius` triste skildring, men også i vår «moderne» tid er det stor, stabil elendighet. I følge FNs World Food Programme (WFP) er det årvisst nærmere 800 millioner som er rammet av sult og/eller underernæring i verden. Av disse bor 98 prosent i utviklingsland.

Rundt 45 millioner mennesker i 43 land risikerer nå akutt hungersnød, advarer WFP. Kriger, konflikter, klimaendringer, katastrofer, epidemier (korona) og generell fattigdom er blant årsakene.

Tallet på sultende har i de siste årene igjen vært i vekst. Antall mennesker som sulter har siden 2014 økt med rundt 60 millioner. I 2014 var verdens befolning på rundt 7,3 milliarder, nå er det omkring 8 milliarder. Omkring 10 prosent av verdens befolkning sulter.

Krig og hunger

Krig og konflikt er hoveddrivkraften bak 8 av de 10 verste sultkatastrofene i verden. 60 prosent av alle sultne i verden lever i konfliktområder. I tillegg til dette er også generell ulikhet og klassesamfunn, klimaendringer, naturkatastrofer, dårlige systemer for lagring av mat og koronapandemien blant de viktigste årsakene til sult og dårlig matsikkerhet i dag (Kilde: WFP).

Det er særlig situasjonen i Afghanistan, samt den langvarige nøden i Jemen og Syria som bidrar til de store tallene. WFP viser også til økt hungersnød i Etiopia, Haiti, Somalia, Angola, Kenya og Burundi. Der krigen raser, svekkes selvsagt matproduksjonen. Det blir også farlig og vanskelig å tilby akutt nødhjelp, selv om mange organisasjoner står klare.

Krise i Jemen

I 2021 anslo FN at rundt 227.000 var døde  på grunn av vannmangel, sult og sykdom i løpet av den 7 år lange krigen i Jemen. I 2021 døde det et jemenittisk barn under fem år hvert niende minutt på grunn av krigen, ifølge FN. 161.000 mennesker forventes å dø av sult i løpet av 2022.

Basert på tall fra en studie i legetidsskriftet The Lancet antar WFP at underernæring fører til at 3,1 millioner barn under 5 år dør hvert år. Det er 45 prosent av alle barn som dør før de er fem år.

Underernæring og sykdom

Selv uten pandemien er minst 230 millioner barn underernært. I 2020 var 22 prosent av alle barn under fem år i verden kronisk underernært, og led av veksthemming. Underernæring i barndommen kan føre til større mottakelighet for infeksjonssykdommer senere i livet. Den mentale utviklingen kan også bli hemmet.

Samtidig anslår FN at overvekt blant barn kan øke som følge av nedstengninger under pandemien med mindre fysisk aktivitet og tilgang på frisk, sunn mat. I verden lider 38,9 millioner, eller 5,7 prosent av alle barn under fem år av overvekt. (Kilde: FNs bærekraftsmålsrapport (2021).

Årsaker til hungersnød

Boka «Svolt i Norden» handler om matmangel etter vulkanutbrudd, tørke, kulde, krig, klimaendringer og politiske beslutninger. Boka handler også om de som levde i så trange kår, at de aldri kunne ete seg mette i de nordiske landa de siste hundreåra.

Olav Randen ser hungersnøden med utgangspunkt i småkårs- og fattigfolks hverdag. Boka tar også for seg surrogatmat av ulike slag, mislykka og fungerende hjelpearbeid, verdige og uverdige fattige og trua på at sult var Guds straff mot syndige mennesker. Siste del av boka diskuterer om sult i Norden bare er fortid, og hva vi kan gjøre for bedre mattrygghet og nasjonal beredskap.

I Europa er sultkatastrofen i Irland 1845-49 regnet som den verste. Potethøsten sviktet, og en av åtte irer, i alt en million mennesker, døde av sult og sykdom. Like mange emigrerte. Men måler man hungeren i Finland 1695-97 i prosentvis folketall, gjorde den et enda dypere innhogg.

Selvforskyldt sult

Randen trekker også fram Thomas Malthus kjente bok «An Essay on the Principle of Population» (1798). Folketallet på jorda vokser som kjent eksponensielt (2, 4, 8, 16 osv), mens avlingene bare kan vokse lineært (1, 2, 3, 4 osv). Avlingene kan derfor ikke holde tritt med folkeveksten.

Malthus og overklasse-tilhengerne hans mente det var bra at hungersnød, epidemier og krig tok knekken på de svakeste, slik at balansen mellom folketall og mattilgang ble gjenopprettet. Det folk opplevde som ulykker eller katastrofer, var med andre ord bra for samfunnet.

Ifølge denne overklasse-tenkningen var fattigdom selvforskyldt. De fattige var late og dumme, og sto i vegen for vekst og utvikling. Det landet som ga fattige hjelp, ødela for seg selv. «Det er ikkje noko menneskes ansvar å hjelpe andre», siterer Randen tidligere redaktør Thomas Wilson i det liberalistiske tidsskriftet «The Economist».

«Agroindustriell revolusjon»

Det skulle etter hvert vise seg, at Malthus delvis tok feil. For å analysere forholdet mellom folketall og mattilgang, må man ifølge Randen vurdere fire hovedfaktorer: Tilgang på naturressurser, agronomi (teoretiske og praktiske kunnskaper om jordbruk), teknisk nivå, folketall og fordeling av naturressurser og mat.

Den såkalte «grønne revolusjonen» som startet rundt 1950, har ført til en dramatisk produksjonsøkning. Idag er matproduksjonen på jorda tilstrekkelig til å mette alle. Antagelig kan man også fø en befolkning på rundt 11 milliarder. Kostnaden er utarming av matjorda, samt overforbruk av kunstgjødsel og miljøgifter. Nesten all vill natur vil trolig også bli rasert.

Ny politikk

Olav Randen mener at hvis etterkommerne våre skal sikres en akseptabel mattrygghet, så må økologisk tenkning veie tyngre enn den agroindustrielle. I tillegg må hvert enkelt land ha en totalberedskap, og sikre en nasjonal matsuverenitet.

En slik ny, helhetlig politikk for matberedskap må ta høyde for uforutsette hendelser i økonomi, teknikk og natur. Tiltak kan være flere produsenter, mangfoldig og robust produksjon, å ta ubrukte areal (feks. urbant) i bruk, opprette kornlager og dyrke og lagre frø, foreslår Randen.

Å slutte å krige, og å fordele mat mer rettferdig, er også en god idè. Men under dagens dominerende økonomiske og politiske regimer, vil det neppe skje uten videre.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.