To go one’s own way er en politisk triller fra en annen virkelighet enn den vi får servert i Vesten. Vladimir Andreyevich Konstantinov er født i 1956, ingeniør av yrke. Han ble valgt inn i parlamentet på Krim i 1998, og har fra 2010 vært dets president. I boka skriver Vladimir Andreyevich: «Russland og Krims indre og ytre fiender driver en massiv kampanje for å fordreie en historisk virkelighet. De kommer ikke til å lykkes».

Konstantinov sto midt i de dramatiske begivenhetene under kuppet på Majdan i februar 2014. Han forteller detaljert og fengslende om hvordan kuppet og de konstitusjonelle ulovlighetene i Kiev åpnet utsikten for Krim til å komme seg ut av tvangsekteskapet med Ukraina, noe et stort flertall av befolkningen hadde stemt for, allerede ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, men som ble effektivt stoppet av Ukraina.

Krim sitt forhold til Russland

Krims grunnlov ga republikken rett til folkeavstemning. Saken ble diskutert i presidiet på Krim 4. februar 2014. Skulle de henvende seg til presidenten og Dumaen i Russland om å garantere for Krims status som autonom republikk? Grunnloven (av 1998) ga Krim rett til å være med å utforme Ukrainas utenrikspolitikk. Men denne retten ble sabotert i Kiev. Krim ble utelatt fra diskusjonene rundt Ukrainas inntreden i NATO og ingen spurte Krim da presiden Yanukovych inngikk avtalen med opprørerne, garantert av europeiske politikere 21. februar 2014.

Vestens utlegninger om at Russland sto ferdig til å sluke Krim med hud og hår, er «Komplett nonsens», skriver Konstantinov. Det var tvert imot. Tanken om en folkeavstemning om republikkens status, ble helt og holdent født på Krim. Det var rett og slett ikke helt enkelt å få overbevist russerne om at et stort flertall av befolkningen på Krim virkelig ville komme til å stemme for å trekke den autonome republikken ut av Ukraina og søke seg til den russiske føderasjonen. Russland trodde lenge at Yanukovitz ville stå seg.

Et voksende blodbad

Politi og tjenestefolk fra Krim deltok i forsvaret av parlamentet og offentlige bygninger i Kiev, inntil tre politimenn ble skutt og drept av de fascistiske bandene på Majdan. Den 20. februar 2014 ble en busskolonne med tjenestemenn på vei hjem til Krim, stoppet av væpnede opprørere. De ble lynsjet, 7 mennesker ble drept og 20 er fremdeles savnet, uten at Kiev har løftet en finger for å etterforske saken.

Dette fortalte befolkningen på Krim hva de hadde i vente. Kuppmakerne i Kiev la heller ikke skjul på sine hensikter: «Moskovittene» på Krim skulle henges. Republikken skulle likvideres. Et blodbad var under oppseiling på Krim.

Konstantinov lar oss følge de nervepirrende timene da terror-organisasjonen Mejlis, som støttet kuppet i Kiev, samlet 10 000 foran parliamentet i hovedstaden Simferopol på Krim. De trengte også inn i parliamentet og i andre offentlige bygninger. Mot disse sto omtrent samme antall borgere som var mot kuppet. De siste dannet nå forsvarsgrupper, og fler og fler sluttet seg til i en overveldende folkelig motstand mot kuppet. Imens var fascistiske bander underveis fra Kiev.

Russland har flere hundre soldater i flåtebasen Sevastopol, og myndighetene på Krim bad nå Russland om hjelp til å beskytte parlamentet og forhindre et blodbad. Og plutselig var de der, mennene som også hindret fascistene fra Ukraina i å lande på flyplassen. Det annonserte «vennskapstoget» med fascistiske gjenger, var tomt da det rullet inn på stasjonen i Simferopol.

Krim sitt skjerbnevalg og selvmordsbomber

Det var nå eller aldri. Folket ville åpenlyst tilbake til Russland. En folkeavstemning om landets fremtid måtte avholdes. Alene kunne republikken Krim ikke tenke på å være. Konstantinov reiste til Moskva. Var det mulig for myndighetene på Krim, i en folkeavstemning, å stille i utsikt for befolkningen at Krim kunne slutte seg til den russiske føderasjonen som autonom republikk?

Etter påtrykk fra befolkningen ble valget fremskyndet. Resultatet ble overveldende. Vestens reaksjoner og umiddelbare sanksjoner kom som en overraskelse på Krim. De hadde på forhånd studert liknende situasjoner for å være sikre på at de holdt seg innenfor internasjonal lov og rettspraksis.

Konstantinov skriver at «den fascistiske bøddelen Bandera» fra annen verdenskrig er blant dem som nå hylles i Kiev. Samtidig legger vestlige politikere ned blomster på minnesmerket over ofrene i Babi Yar. «Det kan se ut som om makthaverne i Kiev er ute etter å ødelegge sitt eget land», skriver forfatteren. «Kanskje den vestlige strategien er å bruke hele landet som levende bombe, slik terrorister bruker zombifiserte selvmordsbombere, for deretter å plukke opp restene».

Vesten, Krim og Flørting med Nazisme

Folket på Krim unngikk et blodbad. De er stolte over valget de gjennomførte. De forstår ikke Vestens reaksjon. Russerne er et historiebevisst folk. Sårene etter den store fedrelandskrigen angår alle. Å flørte med nazismen er ikke noe for den lille republikken med over 100 tyske konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig.

Det er dette vestlige politikere ikke vil akseptere når man påfører landet disse vanvittige sanksjonene. Hva vil det norske folk si den dagen en norsk regjering, med støtte utenfra, får det for seg å reise statuer av Quisling & co?

Konstantinovs politiske triller fra 2017 er utstyrsmessig en praktbok; Halvparten er bilder fra de dramatiske februardagene i Simferopol 2014. Bak i boka er gjengitt de sentrale dokumentene i denne historiske saken, fra 22. november 2013 til og med overenskomsten mellom Krim, Sevastopol og Den Russiske Føderasjonen av 18. mars 2014.

Boka koster kr.300 + frakt og kan fås i engelsk oversettelse fra post@folkediplomati.com.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.