Vietnamkrigen førte til en total lammelse av kreftene som drev USAs kriger. Kan Afghanistan gjøre det samme?
Vietnamkrigen kom til å prege verden på 60- og 70-tallet. På det avgjørende møtet i Det hvite hus i april 1975 sa forsvarsminister James Schlesinger: «It’s over, Mr. President. It’s over». Schlesingers etterfølger som CIA-sjef, Bill Colby, foreslo at hæren skulle omgrupperes, men det var ikke noen styrker igjen å omgruppere, mente Schlesinger. Da de forlot møtet kom Henry Kissinger, daværende utenriksminister og sikkerhetsrådgiver bort til Schlesinger, la armen om ham, og sa: «I totally agree with you, but I don’t think you should have told the President.» Det sa James Schlesinger til Olav Njølstad og meg på en PRIO-konferanse om atomvåpen i 1993. Schlesingers ord hadde sjokkert president Gerald Ford, som ikke var forberedt på at deres egne styrker skulle kollapse så raskt.
Vietnamkrigen kom til å prege verden på 60- og 70-tallet. På det avgjørende møtet i Det hvite hus i april 1975 sa forsvarsminister James Schlesinger: «It’s over, Mr. President. It’s over.»
Fire år tidligere hadde jeg vært hjemme hos Bill Colby i hans hjem i Georgetown i Washington. Jeg var interessert i å diskutere svensk-amerikanske etterretningsrelasjoner, men han var mer opptatt av sin nye bok, «Lost Victory» (1989), som akkurat var kommet ut. Der fortsatte Colby kontroversen med Schlesinger fra møtet i Det hvite hus i 1975.
Vietnamkrigen preget en generasjon av amerikanske strateger. Tapet var katastrofalt, ikke kun militært, men også psykologisk. Vietnamesere som samarbeidet med amerikanerne, flyktet i helikoptre fra ambassaden. USA var blitt slått på slagfeltet. Det ledet til høringer i kongressen og til en total lammelse av de krefter som drev USAs kriger.
President Ronald Reagan kalte det «Vietnamsyndromet». Hans håp var at angrepet på Grenada 1983 skulle gjøre det mulig for USA å glemme Vietnam, men det var en for liten krig. Det var først med krigen mot Irak i 1991 at president George H.W. Bush kunne begrave Vietnamsyndromet.
«Spøkelset fra Vietnam hviler nå for godt bak sanddynene i den arabiske ørken», sa han.
På 70-tallet tenkte alle fortsatt etter mønster av Vietnamkrigen. Da radikale muslimer i Afghanistan begynte å bekjempe den pro-sovjetiske regjeringen i Kabul, foreslo USAs forsvarsdepartement og president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski at USA skulle støtte dem for å lure Sovjet til å gå inn militært. Slik skulle Sovjet få «sitt eget Vietnam». Det samme skriver senere CIA-sjef og forsvarsministeren Robert Gates. Fra juli 1979 begynte CIA å støtte muslimske mujahedin med våpen. 24. desember gikk sovjetiske tanks inn for å beskytte regjeringen i Kabul. Men det hadde ikke vært enighet i Moskva. Hele den sovjetiske militærledelsen hadde vært imot. Britene hadde ikke lyktes på 1800-tallet, så hvorfor skulle Sovjet lykkes bedre nå?
Det fortalte en av de sovjetiske øverstkommanderende fra krigen, generalløytnant Vladimir Tjeremnikh, som vi inviterte til Prio 1993 og det har blitt bekreftet av historikere senere.
Men Sovjets politiske ledelse tok beslutningen og tanksene gikk inn. Samme dagen skrev Brzezinski til Carter: «Vi har nå muligheten til å gi Sovjet sin egen Vietnamkrig.» Men den sovjetiske hæren begynte å tape først etter at CIA hadde gitt mujahedin og de islamske krigerne Stinger-missiler for å skyte ned fly og helikoptre. Hillary Clinton forklarte i kongressen i 2009 at USA hadde gitt Stinger-missiler til mujahedin og til saudier som senere ble USAs fiende (al-Qa’ida). Mange av disse våpnene ble tatt over av Taliban på 90-tallet.
I Det hvite hus, umiddelbart etter angrepene den 11. september 2001, foreslo antiterror-rådgiver Richard Clarke at de skulle bombe al-Qa’ida i Afghanistan, men forsvarsminister Donald Rumsfeld mente at man i stedet skulle bombe Irak: «There aren’t any good targets in Afghanistan; let’s bomb Iraq», sa han ifølge Clarke. Hvem som var ansvarlig for 11. september, var det opp til USA å definere. Men konklusjonen etter møtet ble: «Let’s do Afghanistan first.»
Allerede i 1975 hadde stabssjefen Rumsfeld lyktes med å få den mer moderate forsvarsministeren James Schlesinger erstattet med Rumsfeld selv, og han erstattet samtidig sikkerhetsrådgiver Kissinger med Brent Scowcroft og CIA-sjefen Colby med George H.W. Bush. Kissinger beskrev forsvarsminister Rumsfeld som den mest «hensynsløse» mannen han kjente.
I 2001 ble Rumsfeld utnevnt til president George W. Bushs forsvarsminister. Han ville gå til krig mot Irak, ikke mot Afghanistan, men ikke fordi Afghanistan kunne bli til et nytt Vietnam, som Brzezinski mente, og heller ikke fordi man ville tape i Afghanistan, slik de sovjetiske generalene hadde hevdet, men fordi Afghanistan ikke hadde mye som var verdt å bombe.
Da USAs afghanske allierte i dag flykter fra ambassaden i Kabul i helikoptre og i militære fly, ser vi den samme kollapsen av de amerikanskstøttede styrkene som vi så i Vietnam i 1975.
President Joe Biden var sjokkert: «300.000 mann. Velbevæpnede.» «Vi ga dem alt de trengte. Vi betalte lønnen deres.» Men de «ville ikke slåss.»
Biden var ikke forberedt på at hans afghanske styrker skulle kollapse så raskt. Hans utenriksminister Antony Blinken var nødt til å fortelle CNN: «Dette er ikke Saigon.» Man kan hevde at USA ikke har vært i stand til å lære av egen historie, at deres ledere faktisk lyktes med å glemme Vietnam etter Irakkrigen 1991, og at det katastrofale tapet ble gjentatt fordi man ingenting har lært. Men man kan også tenke seg at det overhodet ikke handler om å lære, men om å finne et land med gode nok bombemål, som kunne legitimere en innsats med kryssermissiler og bombefly.
President Biden har nå besluttet å gjennomføre evakueringen og han har gitt ordre til sine generaler om at USAs styrker skal ut av Afghanistan. Etter IS’ bombeangrep mot flyplassen i Kabul torsdag, sa han: «We will not be deterred by terrorists and not let them stop our mission. We will continue the evacuation.» Biden ga også generalene ordre om å slå til mot IS-terroristenes lederskap og anlegg med presisjon, men vi velger tidspunkt og sted, sa han. Det kan være om en uke eller et år, for bak angrepet lå ikke kun IS.
Bombingen var, ifølge Biden, gjennomført av dem som vil tvinge ham til å beholde militære styrker i Afghanistan. Det er sterke krefter både i Afghanistan og i USA som er villige å bruke hvilke som helst metoder for å få fortsette krigen, men vi kommer ikke å la oss avskrekke av terrorister, sa Biden.
Tapet i Afghanistan handler først og fremst om de amerikanske krigseventyrenes legitimitet. Kanskje kan man håpe på at den tapte krigen kan komme til å følges av et «Afghanistansyndrom» med høringer i kongressen og for en tid til en lammelse av de krefter i USA som driver alle disse krigene.
Artikkelen ble først publisert i avisa Klassekampen 28.august.
