Jeg har under det seneste halvåret skrevet syv artikler til avisa Klassekampen, som alle har blitt refusert. Jeg mener at jeg har erfaring og kompetanse og at mine artikler derfor burde være av interesse, men Klassekampen har altså ikke akseptert noen av dem. Jeg skrev derfor i 3. februar et åpent brev til redaktøren Mari Skurdal.

Skurdal svarte noen dager senere med at det ikke er noen boikott av meg. Jeg skrev da noen dag senere et nytt brev, men da til debattredaktøren med kopi til Skurdal. Jeg vedla de syv artiklene som de hadde refusert og jeg vedla også den begrunnelsen de hadde gitt eller kanskje snarere deres brist på begrunnelse. Etter dette har jeg ikke fått noe svar. Dette er nå over en måned siden.

Det synes meg som om Klassekampen driver en politisk linje, som jeg ikke vil benevne venstrepolitikk, ikke bare på ledersiden, men også på nyhetsplass og debattsider.

Kjære redaktør

Ukrainakrigen har forandret Norge. Men den har også endret Klassekampen på dramatisk vis. Personlig forstår jeg ikke hva som i dag er KKs policy. Jeg har (som de som kjenner meg kanskje vet) stemt på svensk sosialdemokrati i 40 år, men ikke lenger. Både sosialdemokratiet i Sverige og Arbeiderpartiet i Norge har beveget seg tydelig mot høyre. Det gjelder ikke minst i utenrikspolitikken.

Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne skrive utfra et slikt tradisjonelt, sosialdemokratisk venstreperspektiv i KK, fordi avisen jo beskriver seg som «venstresidas dagsavis». Jeg har lang erfaring med å forfatte bøker om sikkerhetspolitikk og om militære spørsmål, bøker som har vært på pensum i en rekke lands militær- og forskerutdanning. Jeg har forsket i dette feltet i en mannsalder og mener at jeg har relevant kompetanse å bidra med. Men så opplever jeg at KK ikke bare ignorer mine skriv (syv artikler det seneste halvåret) mens de derimot viderebringer standpunkter fra høyre, ja endog ytre høyre fløy. Dette mens venstreside-standpunkter, hva gjelder sikkerhetspolitikk, ikke gis plass overhodet. I det siste halvåret har det riktignok vært noen artikler med et «fredspolitisk perspektiv».

Men jeg kan ikke minnes én eneste sikkerhetspolitisk artikkel fra venstresiden.

Dråpen som fikk mitt beger til å renne over var en artikkel i forrige uke, «Et parti uten svar». Forfatterne Jonas Bals og Sven Holtsmark kopierer ren ekstremretorikk fra ukrainsk side, en retorikk som, hvis den får innflytelse kommer til å splitte partiet Rødt og drepe partiet som et kritisk venstreparti. Bals er nok arbeiderpartimann og neppe på venstresiden i det partiet. Slik sett kan han ha interesse av å drepe partiet Rødt. Og Holtsmark, på sin side, har alltid plassert seg ute til høyre. Det er ikke noe feil med det, men hva jeg ikke forstår er hvorfor KK ikke gir plass for et venstreside-standpunkt, et standpunkt som erkjenner begreper som «felles sikkerhet» (min motparts sikkerhet er vår sikkerhet) og «beroligelse» (at stormakter ikke gis rett å operere med fremskutte baser med utplassering av atomvåpen). Dette har vært norske offisielle holdninger siden vi sluttet oss til NATO, men er i dag ikke bare uglesett, men mobbet og latterliggjort.

Vi har nå havnet i en paradoksal situasjon. Skribenter, som sier at de tilhører venstresiden, maner til støtte for et parlament og en forsvarssjef som romantiserer Ukrainas Stepan Bandera. Også i CIA var mange flau for å ha samarbeidet med Banderas folk, med OUN, fordi de hadde drept mer enn 100 000 jøder, polakker og russere i samarbeid med nazistene under den andre verdenskrig. CIA sa at det var nødvendig å alliere seg med disse høyreekstreme fordi de hadde en felles fiende: Sovjetunionen. Banderas folk representerte CIAs hemmelige krig i Ukraina, da som nå. Disse folkene kom til å dominere landet etter Maidan-kuppet i 2014. Det er kort sagt langt fra selvfølgelig at dette er folk som man på venstresiden burde identifisere seg med.

Det er klart at nasjonal suverenitet er helt vesentlig, men opprinnelig handlet konflikten slett ikke om dette. Man synes ikke å huske da Putin ga Donetsk og Lugansk en kald skulder i 2014. Russland var ikke interessert i mer territorium. Påstander om dette er ren propaganda. Men Putin hadde vanskelig for bare å se på da tusenvis av russere/russiskspråklige ble drept i Donbass fra 2014, samtidig som russisk språk ble nektet brukt i offisielle sammenheng der folk i mer enn 1/3 av landet snakket russisk som første språk. At den 250-årige marinebasen som Russland har hatt på Krim var truet ved et Ukrainsk NATO-medlemskap synes heller ikke å gjøre inntrykk blant dagens «venstreside».

I dag har venstresiden glemt betydningen av «felles sikkerhet» og glemt at man som Norge i 1949 måtte hindre USA fra forsøk til offensive våpenutplasseringer (inklusive atomvåpen). USA har nektet å godta alle slike begrensinger for Russlands naboland og særlig for Ukraina, hvilket er den mest vesentlige forklaring til den nåværende krisen.

Dagens generasjon har også glemt hvorfor stater eskalerer en konflikt eller for å tale i klartekst: Hvis Russland oppfatter krigen som en «eksistensiell krig», noe man gjør, da vil en maning til våpenstøtte for Ukraina bare komme til å eskalere krigen, først til Europa og siden kanskje til en atomkrig. Jeg sier ikke at vi med sikkerhet beveger oss mot en atomkrig, fordi jeg tror og håper at de vestlige stater vil gå på retrett før en slik krig blusser opp. Men en vestlig seier, som man nå drømmer om, er ikke mulig, fordi Russland ser på krigen som «eksistensiell». Å fortsette krigen handler bare om å fortsette å drepe en generasjon unge ukrainske menn.

Det er å håpe at norsk venstreside snart erkjenner at vi er utsatte for en massiv propaganda, verre enn på 80-tallet: Et KK som ønsker å være et ansvarlig venstreside-alternativ, bør ikke være drivende i denne propagandakampanjen.

Med vennlig hilsen Ola Tunander

professor emeritus