Russlands krig mot Ukraina aktualiserer kunnskap om de andre, tidligere Sovjet-republikkene i USSR. TrønderRød har tidligere skrevet om flere av dem. Vi vil også belyse noen av de resterende republikkene, som fra omkring 1922 til 1991 utgjorde «Samveldet av sosialistiske rådsrepublikker», SSSR.

Republikken Belarus (tidl. Hviterussland) er et diktatur med omkring 9,5 millioner undersåtter. Diktatoren heter Aleksandr Lukasjenko, og hovedstaden heter Minsk. Internasjonalt er den tidligere sovjet-republikken betraktet mest som en skygge av Russland.

Belarus` areal er omtrent 207.600 kvadratkilometer, litt mindre enn Sør-Norge. Landet er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1919. Belarus fikk dagens grenser i 1945. Landet grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør.

President Lukasjenko ga russiske invasjonsstyrker fikk fri adgang over grensa til Ukraina. Raketter avfyrt mot Kyiv nylig, kan ha blitt skutt ut fra Belarus. Nå vil Russlands president V. Putin overføre kjernefysiske rakettsystemer til Belarus. Landets kampfly vil også bli oppgradert til samme formål.

Lukasjenko har slått hardt ned på opposisjonen i landet, men den er fremdeles sterk. Belarus har til og med en «eksilregjering» med historie tilbake til 1919, Rada, med sete i Bayern.

Diktatur I

Internasjonale organisasjoner som Amnesty International beskylder Belarus for en mengde brudd på menneskerettighetene. Blant disse er «forsvinninger», politivold og manglende ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.Belarus har i stor grad blitt isolert på den internasjonale arenaen, og er utestengt fra Europarådet.

Lukasjenko-administrasjonen blir også beskyldt for å slå ned på fagforeninger, opposisjonsbevegelser, ikke-ortodokse kirkesamfunn, ikke-statlige organisasjoner og organisasjoner som kjemper for minoritetsrettigheter.

Belarus er det siste landet i Europa som praktiserer dødsstraff. Observatører fra OSSE og EU har kritisert valgene i landet, og særlig pekt på omfattende valgfusk og betydelige formelle hindringer for opposisjonskandidater.

Diktatur II

Allerede tidlig på 1990-tallet hadde opposisjonsavisene problemer med å komme ut, fordi de ikke fikk benytte de statlige trykkeriene. Fjernsyns- og radiostasjoner har stadig hatt problemer med å kringkaste av uklare «tekniske» grunner.

Etter at Lukasjenko ble president i 1994, innførte han gradvis et mer autoritært styre. Blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen.

Fra 1995 av utstedte Lukasjenko dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. I april 1995 sendte Lukasjenko sikkerhetsstyrkene inn i parlamentsbygget, og fjernet med makt parlamentarikere som protesterte mot ham.

Høsten 1996 gjennomførte Lukasjenko en folkeavstemning, og oppløste deretter nasjonalforsamlingen og innsatte en ny med håndplukkede representanter.

Diktatur III

Lukasjenko har kombinert populistiske og autoritære metoder, og videreført mange tradisjoner fra sovjet-tiden. Han har bygget opp en sikkerhetsstyrke på 120.000 mann, større enn hæren. Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB.

Presidenten velges for femårsperioder, og har siden 2004 kunnet sitte i et ubegrenset antall perioder. Han har store fullmakter. Presidenten kan oppløse nasjonalforsamlingen, utstede dekreter, gjennomføre folkeavstemninger, utnevne og sparke dommere, og har vetorett for nye lover.

Presidenten har også ansvaret for utenrikspolitikken. Han er regjeringssjef, og utnevner statsministeren. Siden 2014 har Andrej Kabjakow vært statsminister.

Lydrike

Belarus ble selvstendig i 1991, da «Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk» erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Landets ledelse var ikke forberedt på uavhengighet ved oppløsningen av Sovjetunionen. I 1991 støttet 83 % av innbyggerne (i folkeavstemning) fortsatt medlemskap i Sovjetunionen.

I årene etter 1991 var politikerne i Belarus delt i synet på Russland. Den konservative delen av nasjonalforsamlingen argumenterte for tett samarbeid, særlig økonomisk, mens andre ville distansere landet fra Russland politisk, økonomisk og militært.

Valget av A. Lukasjenko til president ble et avgjørende skille i Belarus’ historie etter selvstendigheten fra Sovjet. Etter at han ble president, ble orienteringen mot Russland stadig tydeligere. Lukasjenko er som nevnt en sterk støttespiller for Putin.

I en undersøkelse fra 2000 oppga knapt halvparten at de anså belarusere som en egen nasjon, mens 43 prosent mente at belarusere er en gren av den russiske nasjon. Knapt 10 prosent av etniske belarusere har belarusisk som førstespråk.

Preget av Tsjernobyl-ulykken

Sinnet over Tsjernobyl-ulykken i 1986 -omkring 70 prosent av det radioaktive nedfallet havnet i Belarus -rettet seg særlig mot myndighetene i Moskva som hadde bygget det usikre kraftverket, og som ikke hjalp ofrene etter ulykken.

Den belarusiske folkefronten, etablert i juni 1989, var særlig opptatt av tre saker: redde belarusisk språk, avsløre Stalin-tidens forbrytelser mot belaruserne, og av Tsjernobyl-ulykken.

Tsjernobyl påførte republikken store kostnader til opprydningsarbeidet. Radioaktivt nedfall førte til alvorlig forurensing av 22 prosent av jordbruksarealet.

Samarbeid med Russland

Belarus` utenrikspolitikk er preget av forholdet til Russland på grunn av landets beliggenhet og historiske bånd til Russland. Belarus er en av få tidligere sovjetrepublikker som ønsker så nært samarbeid med Russland som mulig.

Belarus ble allerede i 1945 medlem av FN. Landet er medlem av flere av FNs organisasjoner, blant annet Verdensbanken og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Belarus er også medlem av Partnership for Peace og Det nordatlantiske samarbeidsrådet.

Belarus sluttet seg til «Samveldet av uavhengige stater» (SUS) i 1991. I 1993 inngikk Belarus og Russland avtale om en valutaunion, til erstating for rubelsonen som ble oppløst tidligere samme år. I 1994 inngikk landene en intensjonsavtale om å fjerne handelsbarrierer mellom landene.

Unionsavtalen mellom de to landene ga Russland rett til å stasjonere styrker på Belarus’ territorium. Belarus deltar i sikkherhetspakten innenfor SUS, men belarusiske styrker skulle ikke brukes utenfor landet.

Moskva er sentrum

Russland, Belarus, Kasakstan og Kirgisistan utvidet i 1996 en tollunion fra 1995, og inngikk avtale om nærmere økonomisk samarbeid med sikte på friere handel og transport. I 1996 gikk Belarus inn i statsforbund med Russland, der landets nasjonale selvbestemmelse ifølge avtalen ble opprettholdt.

Belarus og Ukraina er av særlig betydning for Russland, og Russlands dominans over disse er vesentlig blant annet for Russlands mulighet til å opptre som stormakt. Det russiske perspektivet har stort sett vært at Moskva og Russland er sentrum mens Belarus er periferi.

Norge og Belarus

De diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Belarus ble etablert i 1992. Norge har siden 1996 begrenset kontakten med landets myndigheter. Norge har innført et visumforbud mot flere av president Lukasjenkos sentrale medarbeidere. Dette som en reaksjon på myndighetenes brutale reaksjon mot demonstranter og politiske motstandere, etter det sterkt kritiserte presidentvalget i desember 2010.

Import til Norge fra Belarus utgjorde i 2011 893 millioner norske kroner, og bestod særlig i kjemikalier/kunstgjødsel, jernvarer, plantefett og -oljer. Den norske eksporten til Belarus var samme år på 323 millioner norske kroner og bestod særlig av fisk. I 1994 var landets BNP på omlag en tiendedel av Norges BNP/innbygger.

Overførte atomvåpen

I Sovjet-tida var Belarus sterkt militarisert, og ble regnet som et av de landene i verden med størst konsentrasjon av våpen. Opp til 400.000 soldater var stasjonert i landet, som i 1991 hadde 42 militære flyplasser og 23 baser for kjernefysiske våpen.

Etter uavhengigheten forble Belarus militært avhengig av Russland. Offisersnivået hadde bare 20 % etniske belarusere. I 1993 var forsvarsbudsjettet rundt 3 % BNP. Belarus hadde i sovjet-tiden en betydelig militærindustri, som etter hvert er omstilt til sivil produksjon.

Det selvstendig Belarus hadde ikke økonomisk kapasitet til å opprettholde en så stor militær styrke. De kjernefysiske våpenene ble overført til Russland (taktiske våpen i løpet av 1992 og interkontinentale SS-25 innen utgangen av 1996).

Mot utvidet NATO

Alle partier i landet gikk mot utvidelse av NATO i Europa begrunnet med at det skaper usikkerhet. Militært er Belarus buffer for Russland mot vest med hensyn til varsling om mulig angrep og slagmark, samt utgangspunkt for eventuelt russisk angrep mot vest.

I 1996 hadde den belarusiske hæren 50.000 soldater og en reservestyrke 250.000. Hæren hadde 2350 stridsvogner, 2000 stormpanservogner, 1000 pansrede personellkjøretøy og 1500 artillerienheter.

Luftforsvaret hadde 350 kampfly. I 1993 overtok Belarus vaktholdet langs grensene mot Polen, Litauen og Ukraina. Russland har militære installasjoner i landet (radarstasjoner og luftvernmissiler).

Rammet av kriger

Etter den mongolske invasjonen i 1240, søkte de belarusiske områdene beskyttelse hos den stadig mektigere litauiske storfyrsten. Historisk har belaruserne vært underlagt de mektigere nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket. Belarus har stadig blitt hardt rammet av krigshandlinger.

I 1812 fikk Napoleon et av sine største nederlag i slaget ved Berezina. Landet ble også utsatt for store ødeleggelser under første verdenskrig, under den polsk-russiske krig 1919-1920 og i andre verdenskrig, da området var okkupert av tyske styrker fra 1941 til 1944.

Mot slutten av første verdenskrig ble Den hviterussiske folkerepublikk erklært, men varte som nevnt bare ett år. Den ble bare anerkjent av Ukraina, Estland og Finland, men rakk å etablere noen institusjoner og innføre kvinnelig stemmerett.

Regjeringen gikk i eksil i 1919, etter at Den røde armé fordrev tyskerne. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921, ble Belarus en del av Sovjetunionen.

Tysk invasjon

Pogromene under tsaren førte til stor jødisk utvandring, særlig til USA. Før andre verdenskrig hadde Belarus omtrent 400.000 jøder, noe som gjorde jødene til landets nest største folkegruppe.

I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder til den belarusiske republikken, som omtrent fordoblet sitt areal. Den andre polske republikks østlige del fikk med dette en stor andel belarusere.

Under Stalins utrenskninger ble Belarus sterkt berørt. Rundt 500.000 belarusere ble deportert til Sibir. Med Molotov–Ribbentrop-pakten og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939, ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med ytterligere 45 prosent.

Belarus ble invadert av tyske styrker ved invasjonen av Sovjetunionen 1941. Flere millioner omkom under andre verdenskrig. I 1951 var folketallet 12 prosent lavere enn i 1939. Anslagsvis 25 prosent av befolkningen døde under andre verdenskrig. Belarus’ jødiske samfunn ble nesten i sin helhet utryddet i holocaust.

Fra jordbruk til industri

På slutten av 1800-tallet bodde 98 prosent av belaruserne på landsbygda og over 90 prosent livnærte seg i primærnæringene. Tidlig i 1950-årene var Belarus hovedsakelig et jordbruksland med få store byer. Ødeleggelsene under andre verdenskrig gjorde at sovjetmyndighetene satset på industrialisering av Belarus. Jordbruket fortsatte imidlertid å sysselsette relativt mange.

Belarus er relativt fattig på naturressurser (mineralforekomster av verdi er hovedsakelig kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire), og får de fleste råvarer tilført utenfra. I sovjet-tida var landets økonomi tett sammenvevd med den russiske og den ukrainske delrepublikken.

Før 1991 var 80–90 prosent av handelen med andre deler av Sovjetunionen, og 90 prosent av delrepublikkens energiforbruk ble dekket ved import. Arbeidsstokken var relativt godt kvalifisert, noe som gjorde avansert industriproduksjon mulig.

Traktorer og glass

Fra rundt 1960 ble det anlagt mange store industribedrifter særlig innenfor produksjon av maskiner. Belarus ble en stor produsent av plast, syntetiske materialer, lastebiler og traktorer. I 1980 var Belarus verdens tredje største produsent av traktorer, og traktormerket Belarus fantes over hele Sovjetunionen.

I 1980 gikk levestandarden i den belarusiske republikken forbi den russiske. Belarus har drivverdige forekomster av bergsalt, kalkstein og kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire. Kull har blitt importert fra Donbas i Ukraina og naturgass fra Vest-Ukraina. Lokalt utvunnet torv har vært brukt til fyring blant annet i varmekraftverkene.

Klær og trelast

Minsk er en stor industriby med framstilling av tunge kjøretøyer, traktorer, industrimaskiner og lærvarer. I Homjel produseres landbruksmaskiner, gjødsel og trelast; mens Vitebsk har hatt tyngdepunkt i tekstiler og klær. Hrodna har produsert gjødsel, kunstfibre, trelast og tobakk.

Industri som foredler råvarer fra jord- og skogbruk er utbredt. Fra skogene blant annet til trelast, cellulose, papir, fyrstikker og prefabrikkerte hus, og fra jordbruket blant annet meieriprodukter, syltetøy og hermetiserte produkter.

Druzjbarørledningen fra Volga-Ural har en nordlig gren til Ventspils i Latvia. Den nordlige grenen er koblet til oljeraffineriet i Novopolotsk. Raffineriet er grunnlag for petrokjemisk industri som fremstiller plast og andre kunstfibre. Hovedgrenen er koblet til oljeraffineriet i Mazyr.

Jord- og skogbruk

Omtrent halve landarealet er oppdyrket. De best drenerte og oppdyrkede delene av landet er tettest befolket. I år 2000 sto jordbruk for rundt 20 % av sysselsettingen. Storfe, svin og fjærfe er viktige næringsveier. Nord i landet er melkeproduksjon tradisjonelt viktig.

Skoger og produkter fra skogbruk er viktig i landets næringsliv. Elvene, særlig Dnepr og Bug, brukes til tømmertransport til Østersjøen og til Ukraina. Furu er det viktigste treslaget til bygg og møbel, mens gran brukes til cellulose.

Peter den Store sørget for å innføre potet, og landet er en stor produsent av poteter og sukkerroer. Det dyrkes hvete, rug, havre og mais. Det dyrkes også hamp og lin til industriell bruk, og det har vært produsert en del silke.

Jernbane og vannveger

Belarus hadde pr. 2008 et jernbanenettverk på 5.538 km, hvorav mesteparten bredsporet (1.520 mm). Minsk ligger midt i landet, og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Jernbanesystemet driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet. Infrastrukturen og utstyret skriver seg i hovedsak fra sovjet-epoken.

Jernbanenettet er relativt tett utbygget. Det er 3900 km seilbare elver og kanaler. Dnepr-Bug kanalen er 196 km lang og forbinder Bug og Dnjapro slik at det dannes en vannvei mellom Østersjøen og Svartehavet. Kanalen ble anlagt i 1784.

Sletteland

Belarus er hovedsakelig et flatt land på den østeuropeiske lavsletten, uten naturlige grenser og uten kyst. De store slettene er svakt bølgende med noen lave høyder innimellom. Høydene er vel 110–130 km brede og med 150–300 meter over havet. Landets høyeste punkt er Dziarzjynskaja på 346 meter over havet.

Høydene danner et vannskille mellom elvene som renner nordover til Østersjøen (Daugava og Nemunas) og sørover til Svartehavet (Dnepr og Prypjats). Området nord for høydene har tusenvis av fordypninger med innsjøer og sumper.

Sør for de belarusiske høydene er Polesie med vidstrakte myrer og skoger som dreneres av Prypjats.Landet har omtrent 11.000 innsjøer og preges også av en rekke elver. Omtrent 30 % av landarealet består av skog og sumpskog.

Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag. Pripjatmyrene er nesten ubebodd. Langs elvene er det sumper og store områder som periodevis er oversvømt. En del av sumpene i sør er tørrlagt og dyrket.

Klima

Belarus har et temperert innlandsklima med kalde vintre og milde, fuktig somre. Sammenlignet med Russland er klimaet relativt mildt og fuktig med januartemperatur på rundt minus 8°C der mild og fuktig luft fra Atlanterhavet av og til gir midlertidig tøvær.

I juli ligger temperaturen på i gjennomsnitt 14°C til 16°C. Det faller 500 til 650 millimeter nedbør, (omtrent som i Trøndelag), litt mer om sommeren enn om vinteren.

Villmark

Omkring en tredjedel av landet er dekket av skog. Det er hovedsakelig barskog samt en del or, bjørk, eik og lønn. Gran vokser særlig på moreneleire i høyere områder i nord, mens bjørk og or vokser på fuktig jord i dalbunnene.

Eik og agnbøk vokser stort sett bare i de varmere sørlige områdene. I nord og sentralt i landet er det store torvmyrer. Belarus har blant Europas største områder med uberørt skog. Belavezjskaja pusjtsja nasjonalpark er på 800.000 dekar.

I nasjonalparken og i skogene ellers finnes noen av de siste av europeisk bison (urokse). Belarus har også elg, hjort, villsvin, hare, ekorn, bever, ulv, mårdyr og noen få brunbjørner.

Fuglelivet er rikt. Rovfuglene omfatter blant annet havørn, vepsevåk og lerkefalk. Storken trives i kulturlandskapet og er et tradisjonelt symbol på Belarus. Det fins også tallrike arter av ender, rikser og vadere i de mange våtmarkene. I skogene er det storfugl og orrfugl.

    • Ja, det har du rett i. Viderfører den AP/SP-regjeringa dette lugubre prosjektet? Har du en artikkel om saken som TrønderRødt kan bruke?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.