Leiemordere. Statskupp. Støtte til militærjuntaer og fascistiske opprørere. Handelsblokader. Løgn- og svertekampanjer. Svarte bestikkelser. Det er hva folk og ledere i alle land har i vente, hvis de våger å utfordre USAs pengemakt.
Dette er del 1 fra perioden 1945 – 1953
Siden 1947 har landets «Central Intelligence Agency» CIA, slått ned på uønskede regimer og «venstrevridde» av alle slag. I kampen for privatkapitalisme og oligarki -mot ekte demokrati, arbeidermakt, sosialisme, sosialdemokrati og såkalte «kommunistiske stater» -har CIA aldri skydd noen midler.
I boka «Legacy of Ashes -The History of The CIA (2008) av New York Times-reporteren Tim Weiner, tas vi med på en skremmende CIA- reise. Fra den 2. verdenskrig, gjennom den kalde krigen via krigene i Korea, Vietnam, Irak, Libya og Afghanistan og en rekke andre blodige oppgjør.
Anmelderen i «The Providence Journal» lister opp CIAs metoder: «…kupp, narkobaroner, fascister, juntaer, mordere og militser, -alt for å fremme (såkalt) fred, stabilitet, Pax Americana… og demokrati». (Min anmerkning).
This is by far the scariest book of the year»
skrev nyhetsbyrået «The Christian Science Monitor». Kort sagt: Leser du denne boka, gidder du aldri å lese en kriminalroman mer. CIAs virkelighet er uansett hundre ganger verre. Trolig er det bare toppen av isfjellet som er offentliggjort, også.
Weiner er opptatt av CIAs fadeser og fiaskoer, det ekstreme pengeforbruket, og av at organisasjonen ofte agerte over hodet på presidenten og kongressen. CIA klarte heller ikke å advare USAs myndigheter om Sovjets atombombe (1949), Korea-krigens utbrudd (1950) eller Kinas intervensjon i Korea.
Under Korea-krigen og fram til 60-tallet ble tusenvis av kinesiske og koreanske CIA-agenter plantet i Nord-Korea, Kina, Tibet og Vietnam for aldri mer å dukke opp. Det var rene selvmords-oppdrag. Mange var for øvrig dobbeltagenter, som foret CIA med falsk etterretning. Det eneste CIA ble en mester i, var å fremstille alle fadesene som suksesser.
«Any attack launched by an american enemy in any nation of the world, is an attack on the United States». Slik lyder den såkalte Truman-doktrinen.Setningen ble en rettesnor for CIAs operasjoner over hele jorda.
Det startet med «den kalde krigen» mot Sovjet og Øst-Tyskland via Korea-krigen, og fortsetter med «krigen mot terror» og okkupasjonene av Irak og Afghanistan.
I 1947 begynte USA å bli redde for at Hellas skulle bli sosialistisk. USA begynte å sende millioner av dollar til Hellas` regime – og i tillegg krigsskip, soldater, våpen, ammunisjon, napalm og spioner. I kjølvannet av dette ble CIA til.
USAs ledelse var også redde for at Italia skulle bli et totalitært regime, og i 1948 infiltrerte CIA valget for å unngå at kommunistpartiet vant. Millioner av dollar ble sendt til partier som bekjempet «de gudløse røde».
I 1948 okkuperte Sovjet Tsjekkoslovakia. Dette ga støtet til Marshall-planen, «European Recovery Program», et amerikansk hjelpeprogram for Europa, som også ga CIA nærmest ubegrensede midler. Baser skjøt opp nær sagt overalt.
I 1949 begynte CIA å trene dusinvis av ukrainske agenter som skulle infiltrere Ukraina bak «jernteppet». Operasjonen ble en fiasko. «The Soviets quickly eliminated the agents», heter det i deklassifiserte CIA-dokumenter fra 2005.
Russerne brukte de arresterte agentene til å spre desinformasjon. «Alt, vel, send flere folk, penger og våpen», het det. Deretter ble agentene drept. En av de ukrainske samarbeidspartnerne var Mikola Lebed. En krigsforbryter som hadde myrdet den polske innenriksministeren i1936, som senere hadde samarbeidet med nazistene og slaktet ukrainere, polakker og jøder.
Men det hindret ikke CIA i å ha ham på lønningslista. De ga blaffen, bare han var villig til å bekjempe Stalin. Tilsvarende med Reinhard Gehlen, en tidligere leder for Hitlers Abwehr (nazistenes militære etterretningsorganisasjon). Han brakte med seg en gruppe tidligere SS-folk med krigsforbryter-bakgrunn. Blant dem var det imidlertid dobbeltagenter som jobbet for Sovjet.
Fiaskoen i Ukraina tok ikke motet fra CIA. I samarbeid med britene sendte de agenter inn i det «kommunistiske» Albania. Alle ble tatt av det albanske sikkerhetspolitiet, drept eller fengslet. Også disse agentene ble brukt for å sende falske meldinger til CIA. Agentenes treningsleirer var infiltrert av albansk etterretning.
Under byggingen av Panama-kanalen ble to russiske immigranter og fire Nordkoreanske mistenkte dobbeltagenter injisert med narkotiske stoffer på en base i Japan, og utsatt for harde forhør. Dette var starten på et 15 år langt CIA-program «Artichoke» (siden «Ultra») for å kontrollere menneskers psyke, blant annet med LSD. En av de sivile forsøkspersonene, Frank Olson, kastet seg i døden fra et hotellvindu.
Rett etter krigen ble det gjort et forsøk på å etablere en polsk frigjøringshær, «Frihets- og uavhengighets-bevegelsen», kalt «WIN». Agentene fikk fem millioner dollar i gullbarrer, maskinpistoler, ammunisjon og radiosett. Man trodde WIN var en formidabel styrke på 500 soldater, tjue tusen partisaner og hundre tusen sympatisører.
Men hele greia var en illusjon. Polens hemmelige politi i samarbeid med sovjet-agenter, hadde utradert WIN allerede i 1947. De holdt imidlertid illusjonen om et fantom WIN i live. Alle utenlandske agenter som forsøkte å kontakte WIN ble tatt. CIA hadde null innsikt i hva Sovjet foretok seg.
I 1952 hadde CIA vokst til en styrke på femten tusen agenter, et budsjett på en halv milliard dollar og med femti utenlandske baser.
Neste gang: Del II: 1953-1961, CIA -seriemordere i fri dressur
FOTO: Male killers with guns © Pressmaster | Dreamstime.com
