Da man snakker om den kinesiske flåtens kapasitet jamført med den amerikanske flåten, spiller kvantitet – antall skip og ubåter – en mindre rolle. Man må også se på hva skipene kan anvendes til, og hvilken trening de amerikanske og kinesiske styrkene har.
Under 80-tallet publiserte det amerikanske forsvarsdepartementet årlig skriftet «Soviet Military Power», som viste hvor store styrker Sovjetunionen og Warszawapakten hadde jamført med NATO. Skriftet viste at Sovjet hadde flere ubåter og skip, enn NATO.
På papiret var Sovjet overlegent, men da man snakket med sentrale folk på amerikansk side, mente de at USA var totalt overlegne russerne. Den amerikanske marineministeren John Lehman, sa til den tysk-fransk tv-kanalen Arte, «at vi var alle overbeviste om at Sovjetunionen ville tape hele Nordflåten på en uke». US Navy ville kunne senke de sovjetiske ubåtene, og slå ut alle fartøyene, uten at russerne kunne gjøre mye.
I media ble det snakket mye om trusselen fra et nytt Sovjetisk hangarskip, men de amerikaner som hadde studert hangarskip, sa at det ville ta 15 år før russerne vil lære seg hvordan de kunne opererer det. Norsk etterretning holdt et øye med russernes testflyvninger. Det viste seg at det var den samme piloten hele tiden. De hadde bare en pilot som klarte å lande på skipet.
USAs forsvarsminister Robert Gates, sa i 2010 etter at media hevdet at den kinesiske marinen ville kunne utfordre den amerikanske, at USAs flåtestyrker er «sterkere enn flåtestyrkene til de følgende 13 flåtene [landene] til sammen. Av dem er 11 våre allierte eller partnere».
Naturligvis har noe hendt siden 2010, men at Kina skulle kunne utfordre USA herredømme i Stillehavet, som det sies i artikkelen Stormaktskonfrontasjon i Øst-Asia (Trønderrød, den 24 januar), handler nok mer om medial fantasi enn om reell kapasitet.
Uten å undervurdere kinesisk teknologi, kan man tross alt si at USA har nærmere 100 års erfaring med å operere hangarskip på åpent hav. Kina kjøpte et lite sovjetisk hangarskip bygget 1988, kanskje mest for å lære seg denne teknologien. Kina har også bygget et eget mindre hangarskip, som ble operativt i 2020. Skipet kan bære 44 fly. Det er nå bygget et andre hangarskip, men dette er ikke operativt. USA har tre store hangarskip i Stillehavet (med eskortefartøy), som hver kan bære opp mot 100 fly. I tillegg var USA i alle fall tidligere helt overlegen når det gjelder ubåter.
Hva som kanskje er like viktig fra kinesisk side, er at man har utviklet en betydelig missilkapasitet. Missiler med en tilstrekkelig rekkevidde for å slå ut amerikanske baser i det vestlige Stillehavsområdet. Dette gjør at Kina er mindre sårbart for et amerikansk angrep. «Den militære balansen» har blitt forandret til Kinas fordel i havområdene langs Kinas kyst.
Kina har lik alle større stater et behov av å minske risikoen for trusler i nærområdet, og man vil definitivt ikke ha amerikanske flåtestyrker og amerikanske baser tett på Kina. Men man har vært nødt til å tilpasse seg. USA har nærmere 50 militære baser straks utenfor Kinas kyst (i Japan, Sør-Korea, Guam og Filippinerne), men Kina har samtidig relativt gode relasjoner til flere av disse landene.
Kinas uro når det gjelder Taiwan, handler først og fremst om at et selvstendig Taiwan. Som umiddelbart vil få en amerikansk militær styrke. En trussel mot Kina. Kina håper på en gjenforening, i det minste innenfor de nærmeste hundre årene.
Hva gjelder Sør-Kina-havet, finnes det til dels den samme uroen. Men det jeg har erfart fra ansvarlige personer i Kina, er at de er opptatt av hva som er det «historiske Kina». Kinesere er opptatt av det «historiske territoriet» på et helt annet vis enn europeere. I Europa har territorier byttet land mange ganger gjennom århundrene.
Jeg vil ikke si at dette legitimerer det ene eller det andre, men det kan gi en forklaring.
