De amerikanske forhåndslagrene i Norge og tilstedeværelsen av amerikanske soldater fra US-Marines er viktig for USA. For uten det rent militærstrategiske, gir tilstedeværelsen politisk ryggdekning for USAs ødeleggende framferd ellers i verden.
Forhåndslagrene, stasjonering av kampflyene F-35 på Ørland og utplasseringen av US-Marines på Værnes er imidlertid brudd på norsk basepolitikk og har satt særlig Trøndelag i en farlig og utsatt situasjon ved en eventuell militær konflikt mellom USA/NATO og Russland.
Denne konsentrasjon av USAs krigsmateriell og mannskap, har gjort Trøndelag til et militært oppmarsjområde for USA/NATO, men også til et trenings- og lagringssted, som USA benytter i sine kriger rundt om i verden.
Militærlagrene ble f.eks. nesten tømt- og utstyret sendt til bruk under Irak-krigen, men er visstnok etterfylt nå og erstattet med mer moderne, dvs. mer effektivt ødeleggende våpen!
Under dekke av at «vi må forsvare oss mot russisk invasjon/aggresjon», er NATO-politikerne og sympatiserende medier lite opptatt av denne form for aggresjon, som de i stor utstrekning støtter, bl.a. gjennom vedtak om fortsatt lagring av militært materiell og ønske om fortsatt amerikanske
soldater på norsk jord.
Den ukritiske støtte til krigs-spenning og militarisme er forstemmende, men verre er krigsfaren som dette fremmer, og faren for å bli dratt inn i militære konflikter rundt om i verden.

Mange – også noen militære ledere – er opptatt av å minske spenningsnivået mellom NATO og Russland

I et VG- intervju med generalløytnant Rune Jakobsen, forsvarets operative sjef, framkom bl.a. at når amerikanske og britiske krigsskip for første gang siden 80-tallet nå i mai, seilte langs Kolahalvøya, avstod norske militære fra å sende skip for å delta.
Begrunnelsen var at det ikke er ønskelig at Nato-land øver i Barentshavet så nært Russland!
Han hevdet videre at «slik ønsker vi det også i framtida».
Om det «for framtida» har støtte fra politisk hold er usikkert. Og beklageligvis savnes protester mot slike provokasjoner fra norske politikere!

USA trekker ikke soldater ut fra Værnes for å respektere norsk basepolitikk men for å prioritere andre verdenshjørner

Et skritt for avspenning- og nedbygging av krigsfare vil vært å fjerne USAs militære lagre og «sende hjem» resterende utenlandske soldater.
Tilbaketrekkingen av de fleste US Marines fra Værnes er imidlertid gledelig. Selv om noen blir igjen og det loves «massive» mengder soldater til øvelser.

Slik vi ser det er denne tilsynelatende(?) ned-skalering av USAs militære tilstedeværelse i vårt land ikke forårsaket av vilje til å redusere spenning og krigsfare men fordi soldatene trengs andre steder.
Opprinnelig var soldatene som trekkes tilbake fra Værnes amerikanske soldater som tjenestegjorde i den amerikanske flåten(US-Marines).

Etter hvert ble de generelt brukt som amerikanske invasjons-soldater. De var «spyd-spiss» for USAs mange invasjoner i andre land.
Når det nå heter at de igjen skal ta rollen som «Marines» (marinesoldater) er deres mest opplagte operasjonsområde USAs marinebaser på øyene i Stillehavet, og havområdet utenfor Kina.
Vi ser en omdisponering av USAs militære styrker.
Flytting av styrker fra Tyskland til et Russlands-fiendtlige Polen og et svekket Italia, framstår som straff for Tysklands Nato-tilhengere.
Tyskland har ikke vært villig til å ruste opp i samme grad som mange andre NATO- land. (De bruker 1,4 av BNP og har ikke lovt noen spesiell økning, mens for eksempel Norge vil bruke 2% av BNP til militæret).
Det er også en militær-strategisk omplassering av amerikanske styrker nærmere den russiske grense!
Midtøsten, men også land i Asia og Afrika – har lenge vært i krig og konflikter, hvor NATO direkte og indirekte, har vært konfliktenes viktigste aktør og pådriver (eks. Syria, Irak, Afghanistan, Libya.)
Nå virker det som det militære fokus er i endring. USAs militære – under Trumps ledelse – har trolig seriøse planer om å trekke militære styrker ut av Afghanistan og Irak.
Årsaken til dette er neppe freds-strategi, men rivalisering med den kinesiske stormakta. USA – med Norge og NATO på slep- er i ferd med å eskalere konfrontasjonområdet i Asia.
Norge er tydeligvis villig til å delta også der. Det vises bl.a. til den betingelsesløse avtalen om å stille F35-fly direkte under Nato-kommandoen.
Flyene vil dermed være disponible for NATO-operasjoner hvor som helst i verden. Det finnes heller ingen begrensing på hvor våpen fra USAs våpenlagre i Trønderske fjell kan benyttes.

Åpning for endringer i militær avhengighet og allianser?

I etterkrigstida har de som ønsker en annen norsk politikk enn konfrontasjon, opprustning og støtte til USAs imperialistiske kriger, stanget mot en mur av taushet og mistenksomhet.
Med få unntak har norske media vært sterkt NATO-orientert, og undertrykt en åpen debatt. Analyse og diskusjon om alternative freds- og sikkerhetspolitiske valg har blitt avvist, eller tidd i hjel.
De endringene vi nå ser i forholdet mellom USA og Europa, åpner kanskje for en mulig revurdering av vår sikkerhetspolitikk.
NATO går neppe i oppløsning, men vil sannsynligvis bli mindre avhengig av USA.
Storbritannia og Frankrike signaliserer oppbygging av en militærmakt
uavhengig(?) av USA. Dessverre er det mye som tyder på at Norge vil bidra til denne opprusting under ledelse av de gamle kolonimaktene.
Det er her vi trenger en åpen debatt.
Norge blokkerte for en Nordisk forsvarsallianse etter 2. verdenskrig.
Sverige valgte å stå utenfor NATO. Finland, bl.a. ut fra erfaringene fra Vinter- og Fortsettelseskrigen, valgte også å stole på seg selv, og bygde opp et eget militært forsvar og sivil beredskap.
Når Tyskland invaderte Norge i 1940 stolte vi på militær hjelp fra Storbritannia og Frankrike. Hvordan endte det?
Det er bl.a denne kunnskap og disse erfaringene en bør se nærmere på i en åpen debatt.

Kan et militærvesen med atomvåpen og supersoniske raketter kalles forsvar?

Dessuten utfordres det militære forsvars begrepet i lys av dagens militær-teknologiske utvikling. I atomvåpnenes og de supersoniske raketters tidsalder synes det militære forsvars begrep foreldet.
USA sitt initiativ for å fjerne alle avtaler som begrenser atom opprustning og legger bånd på nyutvikling av atomvåpen vil måtte underbygge ønsket om en revurdering av sikkerhetspolitikken og en meningsfullt avklaring av hva forsvar innebærer. At Norge ikke vil være med å kreve at atomvåpen fjernes gjennom Ican-avtalen, kan vel ikke framstå
som annet enn å spille hasard med folks overlevelse?

Forum for freds aktivitet i Trondheim?

Også i Trondheim finnes det miljøer og personer som mener det er nødvendig å komme fram til en viss samstemmighet og dermed mulighet for samhandling i arbeidet for å finne en annen vei enn den
militarisme som har rådd grunnen.
For at dette skal skje må det først etableres et forum hvor interesserte kan møtes.

Torolv Stunes og Jens Frøseth