Fortellingen om hva som skjedde for lenge siden, er ofte et høyaktuelt politisk spørsmål. Med bombingen av cubanske flyplasser 15. april 1961, fikk Fidel Castro bevis for at CIA-sjefen Allen Dulles hadde tiltenkt ham og Cuba samme skjebne som var blitt president Jacobo Arbentz Guzman og Guatemala til del 7 år tidligere. Arbenz var i ferd med å gjennomføre en jordreform; brakkjorda til de store utenlandske selskapene ble delt ut til fattige bønder. Dette måtte forhindres.

26. juli-bevegelsens revolusjon 1. januar 1959 var ikke mindre provoserende for USA; Havanna, som på den tiden var USAs største spillebule og bordell, skulle omdannes til et fyrtårn for helse og utdanning for hele befolkningen! USA gikk til total boikott av Cuba i januar 1961. 

CIAs informanter var, den gang som nå, eksilcubanere i Florida. Analysen gikk ut på at cubanerne ville ønske en invasjonsstyrke velkommen. Ja, at de ventet på den. Invasjonen var av USA forberedt fra revolusjonens første dag. Den 17. april 1961, to dager etter bombingen av flyplassene, prøvde ca. 1400 tungt bevæpnede eksilcubanere å komme seg i land i Bahia de Cochinos, Grisebukta, på Cuba.

Området bærer navnet sitt med rette, bukta er en bunnløs sump. To hundre guttunger druknet i gjørma. Ingen velkomstkomité hilste landets hjemvendte sønner. 11 fly ble skutt ned og to forsyningsskip senket. De overlevende 1200 ble umiddelbart utvekslet mot mat og medisiner.

Det var første gang i historien at USA hadde stått bak et mislykket kupp.

Dette kunne ikke tilgis. CIA forsøkte på hundrevis av måter å myrde vår tids kanskje største statsleder før han døde på sotteseng, 90 år gammel. 

Angrepene på det sosialistiske Cuba fortsetter til denne dag. Senest 30. april i år skjedde det en terrorhandling mot Cubas ambassade i Washington: Et automatgevær ble avfyrt mot ambassadebygningen. Ingen skader på ambassadepersonalet, men materielle skader som følge av mange skudd. Vestlig presse er stille som mus.

Cubas utenriksminister minner i denne forbindelse om oppfordringer til vold mot cubansk medisinsk personell i tredjeland, slik det nylig skjedde i Bolivia, og som inkluderte deltagelse av amerikanske tjenestemenn, samt oppmuntring til voldelige handlinger. 

Det er nok av eksempler på voldelige og fiendtlige handlinger, inkludert terrorhandlinger, mot cubanske diplomatiske tjenestemenn, med base i USA. Dette har også skjedd i Cubas faste representasjon i FN, i New York.

Grupper og enkeltpersoner som har begått terrorhandlinger mot Cuba, opererer straffritt på USAs territorium fra år tilbake. 

Samme prosedyre?

Siden Hugo Chavez brakte den bolivarianske revolusjonen, sosialismen, til makten i Venezuela, har USA benyttet samme prossedyre. At landets olje nå skulle konverteres til mat, helse og utdanning for alle venezolanere, var en uhørt provokasjon for et land som ikke unner engang sin egen befolkning den slags luksus. Etter det mislykte kuppet i 2002, ble nye planlagt. Men folket og det militære sto stadig i veien. De visste hva de hadde å miste. Med Chavez’ død, også på sotteseng, begynte USA sitt sanksjonsregime. Venezuelas «pensjonsfond utland» ble beslaglagt i USA, England, Belgia og Portugal, mens resten av Vesten ble med på krigen; Venezuela skulle ikke lenger få bruke sine egne midler til å betale for nødvendig import av mat og medisiner. Det som ble betalt ble ikke levert.

I januar 2019 skulle folket, etter CIAs analyse, være passe møre for et kupp. En Quisling ble hentet frem og utstyrt med det venezolanske folks sparekasse i USA. Denne skulle blant annet lokke de militære over på rett side, særlig med hele Vesten og nabolandene Colombia og Brasil på laget. 

Med folkets olje i sekken

Nytt kupp ble avverget i april samme år. I august unngikk president Maduro så vidt et dødelig angrep fra en drone. Imens reiser den amerikansk-utnevnte «presidenten» Juan Guaidó verden rundt med landets «oljefond» i sekken i håp om å lokke til seg leiesoldater fra paramilitære sikkerhetsselskap som Blackwater og Silvercorp for å gjøre jobben han selv ikke makter; Venezuela har en lang og kronglete kyst der mulighetene for invasjon er en kontinuerlig fristelse for CIA. Sjefen for Sørkommandoen, Southcom, Craig Faller, meldte alt tidlig i mars om militære sjøoperasjoner mot Venezuela, midt under oppseilingen av Corona-krisen. 

Den 30. mars ble en venezolansk patruljebåt med 44 soldater rent i senk av et cruiseskip under portugisisk flagg. Dette canadiske skipet under navnet «Resolute» fortsatte til Curacao, uten å plukke opp de forulykkede fra sjøen. Den gamle Nederlandske kolonien styres fremdeles fra NATO-landet, og ingen har fått inspisere de 160 passasjerene. Trolig er dette leiesoldater som allerede hadde begynt krigen mot Venezuela. 

I månedsskiftet april-mai observerte venezolanske fiskebåter hurtiggående trafikk i området utenfor hovedstaden Caracas og den internasjonale flyplassen. Dette viste seg å være nålestikkoperasjoner der eksilvenezolanere, leiesoldater fra paramilitære treningsleire i Colombia,  var involvert. Hensikten var visstnok å ta president Maduro til fange og bringe trofeet til USAs president. Oppdraget var betrodd det paramilitære sikkerhetsselskapet Silvercorp til 213 millioner dollar fra Venezuelas eget «oljefond», av Trump overlatt til Juan Guaidó. Dertil kom prisen Trump har satt på Maduros hode.

Maduros sikkerhetsstyrker har imidlertid infiltrert terroristenes treningsleire, og operasjonene ble stanset før de var kommet skikkelig i gang. Resultatet var i første omgang åtte drepte og 40 tatt til fange, blant annet to leiesoldater fra USA. I ettertid foretas flere arrestasjoner. USA har nå fire krigsskip utenfor kysten av Venezuela. De skal forhindre forsyninger til landet. Dramaet er langt fra  over.

Juan Guaidó har gått seg fast i gjørma. Kan USA hale ham opp? Eller kan vi vente en ny quisling til aklamasjon fra vestlige media?

Ane Hoel

Kronikken er avvist i Dagsavisen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.