Hunger og sultedød i Syria, nyheten, som ikke er ny, ble servert til mandagsfrokosten. Det står dårlig til fikk radiolytterne høre. Ikke rart etter 10 år med krig, hvor også økonomiske virkemidler benyttes. I dagens nrk-sending ble, som vanlig, ikke sanksjonene nevnt med et ord. Nei, problemet besto i at vestlige krefter ønsker flere åpne grenseoverganger fra Tyrkia inn i Syria, angivelig for frakt av nødhjelp.

Grenseovergangene det er snakk om fører inn i opprørskontrollerte områder. Det høres finere ut med opprører enn terrorist, selv om disse islamske gruppene til forveksling ligner dem på terrorlista. Jihadistene har med vestlig støtte kjempet for å felle Assad, mens mediene nærmest konsekvent har omtalt vestlig deltagelsen i krigen som en kamp mot IS.

Syria fikk i fjor mest bidragshjelp for femte år på rad. I 2020 ble 1,75 milliarder tildelt denne nasjonen og nabolandene. Hvor mye havnet i okkuperte, syriske områder? Og hvem kom disse pengene egentlig til gode? Sonene styres, som nevnt, av vestlig støttede terrorbander. Dermed mottar ikke mesteparten av folket hjelp til oppbygging, mat, medisiner. Tenk om landet vårt ble isolert og handelsveiene blokkert? Bombede byer og butikkhyller tomme for mat, medisiner, vaksiner.

Sanksjoner – Et angrepsmiddel mot hvem?

Sanksjonene av Assads Syria betyr at import og eksport til de regjeringskontrollerte delene av landet er forbudt og pengetransaksjoner umuliggjort. Politikere, forskere og andre utvalgte nektes innreise til samt transit i alle nasjoner som har sluttet opp om sanksjonene. Brudd på disse straffes. Norge sluttet tvert opp da EU innførte Syria-sanksjoner i 2011. Utrolig nok fortsetter fortielsen av hva økonomiske straffetiltak fører til.

I 1995 publiserte The Lancet (medisinsk tidsskrift) en rapport som fortalte at mer enn 500.000 barn hadde mistet livet på grunn av sanksjoner mot Irak etter den første Gulfkkrigen. Av erfaring vet man at slike midler fører til nådeløs og umenneskelig utarming av sivile. Men virker de? Cuba har stått imot i over 50 år med amerikanske straffetiltak. Seinest i fjor strammet USA hardere til. Bedrifter som hjelper cubanere i utlandet å sende penger hjem, havner nå på USAs svarteliste. Heller ikke har sanksjonene satt Venezuelas Maduro eller Syrias Assad ut av spill, mens millioner av mennesker lider på grunn av USAs, EUs og Norges bevisst ondsinnede handlingene.

I 2011 skrev den norske regjering på sine nettsider: «FNs sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. I tillegg vedtar også EU restriktive tiltak overfor stater, personer og enheter.» Men sankjonene mot Syria har ikke godkjenning fra Sikkerhetsrådet. Ei heller er Norge et EU-medlem. Er landet vårt selvstendig? Eller bare en ynkelig vasall, som kryper for de store og frykter represalier?

USA sin kamp mot Assad

I fjor sa USAs utenriksminister at de ville fortsette å stramme til sanksjonsskruen inntil Assad stanset den «unødige og brutale krigen mot det syriske folket.» USA har, mot alle odds, fortsatt tro på at presidenter, de vil ha avsatt, kan «fikses» ved hjelp av økonomisk og politisk press. Spørsmålet er bare: Hvem er brutal?
Har storting og regjering folket bak seg når vi sulter andre folkeslag ihjel for å oppnå regimeskift i land langt unna? Når skal det tas et oppgjør med denne barbariske praksisen? Dette må da være grove brudd på menneskerettighetene?

PS. Det hører også med til historien at Russland beskyldes for å blokkere nødhjelp til et sultrammet folk. Russland vil at nødhjelpen går via Damaskus, slik Assad ønsker. Når FNs Sikkerhetsråd sier i nei til denne løsning, kan man jo spørre seg om det ikke er dem som blokkerer?

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.