I dag– 1. mai – feirer vi arbeidernes internasjonale kampdag. På denne dagen snakker vi høyt om betydningen av internasjonal solidaritet. Det er fint, men ikke nok. Vi må snakke høyt om internasjonal solidaritet hver dag.

Hva er internasjonal solidaritet? Tradisjonelt blir begrepet brukt om faglig og politisk kamp blant arbeidere og til støtte for undertrykte folk i den tredje verden. Med dette kan internasjonal solidaritet oppfattes som om det handler om noe som skjer der ute og ikke her.

Solidaritet handler om hverdagen vår, om deg og meg. I solidaritetsbegrepet ligger det gjensidighet og erkjennelse av felles interesser, ikke av medfølelse, men av nødvendighet. Det er noe annet enn humanitær bistand som tar utgangspunkt i ulikhet og lidelse. Solidaritet er å støtte kampen – ikke lidelsen og en bevissthet om å tilhøre et internasjonalt solidarisk kampfellesskap.

Solberg-regjeringens internasjonale solidaritetsbegrep – oss og dem

På en av regjeringens daglige pressekonferanser mens koronaen var under full spredning, holdt helse- og omsorgsminister Bent Høie et lengre innlegg om hvor viktig internasjonal solidaritet er. Han fortalte hvordan solidariteten landene seg imellom hadde bidradd til et globalt samarbeid gjennom felles handlinger. Slik støttet samarbeidet opp under en vanskelig situasjon i hans eget land – Norge. Men Høie og Solbergregjeringen har gjentatte ganger vist at i deres solidaritetsbegrep ligger det ingen form for gjensidighet, kun egeninteresse. Solidariteten gjelder bare når de selv trenger støtte og hjelp. I møte med mennesker som er på flukt, i krig, arbeidsledige og fattige, håndterer regjeringen dette som andres problemer og som veldedighet.

– Vi har bare én bakketopp igjen før vi er tilbake til det normale livet, sier Erna Solberg i sine taler om den nedadgående koronasmitten. Slik er det ikke for alle. Erna snakker for de rike klassene og elitene som har skjønt hvordan de skal ordne seg selv, mens det for alle andre blir kalt for dugnad. Når pandemien er over, har ulikhetene i Forskjells-Norge og verden økt vesentlig. De som hadde minst fra før av, har fått enda mindre. Klasseskillene har blitt større.

Pandemier, klimaødeleggelser, millioner mennesker som er på flukt fra krig og fattigdom, global ulikhet og utbytting. Disse krisene kan bare løses i et internasjonalt samarbeid som utfordrer oss om å kjempe for andre løsninger enn dem vi ser i dag. Vi må vinne tilbake demokratisk kontroll på viktige samfunnsområder der internasjonal solidaritet må utgjøre bunnplanken.

Hva vi ikke liker å høre

For vi har en drøm om at vi bor i et land med stor grad av likhet. Vi liker å fremstille Norge som en fredsskapende nasjon. Slik er ikke virkeligheten.

For 10 år siden slapp Norge 588 bomber over Libya som slik bidro til kaos, lovløshet, menneskeflukt og en pågående konflikt. I disse dager trekkes norske soldater ut av Afghanistan etter at USA og Vesten kastet landet ut i en voldelig borgerkrig. Krigen har kostet mange hundretusener afghanere livet, og fordrevet mer enn to millioner på flukt. Ved bruk av våre skattepenger investerer Oljefondet i selskaper som ødelegger klima og bidrar til grove brudd på folkeretten og menneskerettighetene. Norge velger å øke handel og samarbeid med staten Israel i stedet for å sanksjonere Israel for sin ulovlige okkupasjons- og apartheidpolitikk overfor det palestinske folket. I verdens rikeste land makter vi ikke å ta imot flere enn 50 barn fra Morialeiren. Samtidig kan vi smykke oss med å føre en av Europas strengeste asyl- og innvandringspolitikk.

Drapet på Benjamin Hermansen for 20 år siden var ikke så tilfeldig som det ble fremstilt. Rasismeproblemet er i dag større og synligere, også i Oslo. Tankegodset fra terrorangrepet på Utøya i 2011 og Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019 eksisterer den dag i dag. «Aldri glemme» er derfor ingen klisjé, men en arbeidsform og et løfte.

Fellesskap er mer enn slagord

Dette kan vi i bydel Sagene også gjøre noe med. Over 45.000 lever og bor her, nesten 10.000 av disse kommer fra mer enn 10 land, og hele 54 prosent er i aldersgruppen 20-39 år. På Sagene kan vi aktivt jobbe for å avdekke hverdagsrasismen, vi kan la være å kjøpe israelsk frukt og grønt, vi kan jobbe for at bydelen er en rasisme- og apartheidfri sone. Vi kan arbeide for at ingen jobbsøker vurderes ut fra navn og etnisitet, vi kan protestere på nye forsøk på å dra Norge inn i nye ødeleggende kriger. Vi må sette inn krefter på å organisere og mobilisere, og støtte opp under folkelige bevegelser som samler seg mot makta. Ikke bare i Norge, men også i andre land.

I Rødt Sagene har vi opprettet en internasjonal gruppe for å styrke det internasjonale engasjementet i bydelen og i Oslo. Vi vil legge særlig vekt på internasjonal solidaritet, respekt for folkeretten, antirasisme og flyktninger. Dette ønsker vi å gjøre sammen med folk i bydelen, og ønsker unge som gamle velkommen slik at vi blir en aktiv stemme lokalt.

Mange unge er redde for at verden etter koronaen vil bli akkurat slik den var før pandemien. De vil heller ha en dagsorden som bygger på verdier som søker fellesløsninger og solidaritet med hverandre. Dette er de ikke alene om. Vi kan vise at vi klarer mye når vi går sammen og at fellesskap er mer enn slagord.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.