Samme dag som den britiske utenriksministeren Priti Patel satte sitt godkjentstempel på USAs begjæring om å få Julian Assange utlevert, sendte den norske regjeringen ved utenriksminister Anniken Huitfeldt følgende skriftlige kommentar til NTB: «Dette er en krevende sak. Vi må respektere den pågående prosessen, inkludert de britiske domstolenes og øvrige myndigheters vurdering av saken. Vi forutsetter at Storbritannia og USA overholder sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser i denne saken.»

Utleveringssaken hadde da vært ute av rettssystemet i knappe to måneder. Som blant andre Aftenpostens Harald Stanghelle har påpekt, ga dette et tidsvindu Huitfeldt kunne benytte seg av for å ta en telefon til London og be om at Assange måtte løslates. Men hun ventet altså til saken var tilbake i rettssystemet – for så å beklage seg til norske medier om hvor «krevende» Assange-saken er.

Krevende for hvem?

Som Mari Skurdal skrev på lederplass i Klassekampen 17. juni, er det opplagt at Huitfeldt ikke refererer til Assanges situasjon, men til den norske regjeringens dilemma: På grunn av tette bånd til USA vil hun ikke si det som helt åpenbart er riktig, nemlig at dette er en skandale for pressefriheten. Ja, det må være krevende for en statsråd å se en annen vei når hennes nærmeste allierte bryter elementære menneskerettigheter og torpederer pressefriheten mens hele verden ser på.

Samtidig som Huitfeldts beklagelse falt, ble Assange kledd naken, kroppsvisitert og plassert på glattcelle. Grunnen er like enkel som den er umenneskelig: Det er fastslått hinsides enhver rimelig tvil at Assange er motivert til å ta sitt eget liv dersom han skulle bli utlevert til USA. Hele helgen fikk han ikke motta besøk, ikke engang av sin kone og deres felles barn; søndag var det farsdag i Storbritannia.

Ja, Huitfeldt, vi har stor forståelse for at det må være krevende å tåle så inderlig vel den gjennomdokumenterte uretten som rammer Assange.

Hva mener Huitfeldt med menneskerettigheter?

Tidligere har Storbritannia ved flere anledninger vist at de ikke bryr seg om sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser i Assange-saken. Uttalelser fra både FN-arbeidsgruppen for vilkårlig fengsling og fra FNs spesialrapportør for tortur og umenneskelig behandling er blitt ignorert og latterliggjort. Tidligere statssekretær i det britiske utenriksdepartementet, Alan Duncan, snakket til og med om «the supposed human rights of Julian Assange».

USA og CIA har overvåket ham ulovlig døgnet rundt mens han satt i ambassadeasyl. De har også planlagt å bryte seg inn for å bortføre eller likvidere ham. Myndighetspersoner har åpent innrømmet at de ønsker hevn. Og alle vet at USA ikke aksepterer at internasjonale domstoler som ICC etterforsker deres krigsforbrytelser.

Så hva betyr det da når Huitfeldt sier at hun «forutsetter» at menneskerettighetene overholdes i Assange-saken? Det kan vanskelig bety annet enn at hun har bestemt seg for å late som om hun tror det – uansett hva som skjer.

På den måten gjør norske myndigheter seg medskyldige ikke bare i den pågående torturen av den prisdekorerte journalisten Julian Assange, men også til avviklingen av den globale pressefriheten slik vi (tror at vi) kjenner den: Dersom Assange utleveres, betyr det at den sterkt politiserte amerikanske spionasjeloven av 1917 kan brukes mot enhver journalist som våger å skrive om krigsforbrytelser USA ønsker å holde hemmelig.

Det kan vi ikke akseptere. Kampen må fortsette – og intensiveres.

Gisle Selnes, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen

Innlegget var på trykk i avisa Klassekampen 21. juni

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.