Oslo-avtalen splittet det palestinske folket og gjorde all frigjøringskamp håpløs. Ja-folkene, ledelsen i Fatah med Abbas som den store høvdingen, var villige til å samarbeide på Israels og USAs nåde bare de fikk beholde 22 % av Palestina. Nei-folkene, Hamas, Islamsk Jihad og PFLP sa nei til å anerkjenne den israelske okkupasjonen.

Osloavtalen var en stor seier for Israel

Israel har utnyttet den famøse avtalen fra 1993 til å tredoble tallet på jødiske kolonier, bygge opp en av verdens sterkeste militærstater, utvikle Israel til en amerikansk high-tech satellitt.

PLO har blitt fratatt, bit for bit, det de ble lovet i 1993. I løpet av de 4 årene under president Trump har Israel intensivert sin ekspansive politikk. Golanhøydene, Øst – Jerusalem, Jordandalen og nye bosettingsområder på Vestbredden er erklært som Israelske landområder. Området for den palestinske ministaten har skrumpet inn. I dag er det umulig å lage et sammenhengende palestinsk territorium på mer enn 9 % av Palestina.

To stats løsningen har vært død i mange år

Har det da mening å snakke om to stater? Hvilket folk er villige til å kjempe for frigjøring av 9 % av sitt eget land? Og hvilken solidaritetsbevegelse er villige til år etter år å støtte politikere som er villige til å akseptere apartheid bare de får en liten enklave der de som elite kan ha et akseptabelt liv? Dette ble diskutert på Palestinakomiteens landsmøte i september i år. Mange av oss sa at en frigjøringskamp, der målet er en ministat, er dømt til å tape.

Men, så viser det seg at palestinere sjøl, lenge før vi reiste spørsmålet, har startet diskusjonen. I tre år har ei gruppe politisk uavhengige palestinere, muslimer, jøder og kristne arbeidet med et Manifest for «En demokratisk palestinsk stat». Manifestet ble publisert 15. november i år. Jeg ble kjent med det gjennom palestinske avviser kort etterpå. Manifestet er undertegnet av 54 palestinere. Blant de 54 er mange kjente journalister, akademikere og kulturpersonligheter. For oss er kanskje Ilan Pappe, den israelske historieprofessoren, som har skrevet bestselgeren: «Ethnic cleansing of Palestine», mest kjent. Andre er den palestinske forfatteren Susan Abelhawa, kjent for boka «Morgen i Jenin» (på norsk), Shir Hever, kjent israelsk økonom, Miko Peled, israelsk/amerikansk forfatter, Jonathan Cook, israelsk/engelsk journalist, Jamil Hilal, palestinsk professor og forfatter.

Jeg kjenner ikke alle navnene, men ut fra hvor de bor og navnet ser det ut til at det er 7 fra Israel med jødisk bakgrunn, 14 fra Israel med palestinsk bakgrunn, 14 palestinere fra Vestbredden/Gaza og 14 palestinere eller israelske jøder som for tida bor i utlandet.

Manifest for én palestinsk stat for muslimer, jøder og kristne

Manifestet har form som et ti-punkts program. Punkt 1 starter slik:

«One democratic state shall be established between the Mediterranean Sea and the Jordan river as a state belonging to all its citizens, including the Palestinian refugees”

Kravet om en stat for alle må ha sprengkraft. Det blir spennende å se hvordan folk i Palestina og Israel forholder seg til det etter hvert som manifestet blir kjent. Hvordan vil Fatah, Hamas, PFLP og de andre organisasjonene reagere? En ting er i hvert fall sikkert: Israel og USA vil gjøre alt de kan for å gjøre manifestet usynlig. For oss, solidaritetsaktivister, er manifestet en kraftig oppmuntring. Solidaritetsarbeidet for palestinerne har alltid vært viktig. Nå ser vi også at det kan få en retning som peker framover.

Peder M. Lysestøl

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.