Hva skjer akkurat nå?

Det er mye som har skjedd i politikken de siste dagene. Mellom Erna’s flause på Geilo og nachen til toppledelsen i Arbeiderpartiet har det vært mye å følge med på lokalt, som har gjort at det internasjonale har falt litt vekk fra mediebildet. Allikevel er det noe mye mer dramatisk og ondartet som skjer like i nærheten, nemlig i selveste Storbritannia. Denne artikkelen prøver å dekke over de grunnleggende faktaene du trenger å vite. 

Priti Patel’s Crime Bill

Kjernen i problemet ligger i en ny lov som de konservative (Tories) har som ønske om å presse gjennom. Denne nye loven, kalt Police, Crime, Sentencing and Courts Bill er en dramatisk forandring av det britiske rettssystemet. Ikke alt i den er helt forferdelig, men et mindre utvalg av lovene stinker av politistat. Disse lovene fjerner retten til å demonstrere og er en dramatisk innskrenking av ytringsfriheten. 

Det vil bli ulovlig å demonstrere hvis demonstrasjonen skaper “alvorlig irritasjon”. Dette er en utrolig subjektiv vurdering som lar statsapparatet og politiet bestemme alene om en demonstrasjon er tillatt eller ikke. Det blir heller ikke lov å demonstrere i utvidete områder rundt regjeringskvartalene. Og det blir utvidete strafferammer for alle former for sivil ulydighet, som også innebærer ulovlige demonstrasjoner. Faktisk blir den nye strafferammen for de “alvorlig irriterende” demonstrasjonene på 10 år. Denne utvidete strafferammen vil også gjelde for hærverk mot monumenter, forstyrrelser av trafikk og andre typiske former for sivil ulydighet.  

Hvordan kom vi hit?

For de som ikke har fylt nøye med på det som har skjedd på øyene høres dette kanskje veldig overraskende. Britene har lenge vært kyniske og litt spesielle, men vi forbinder de ofte med forkjempere for friheten og menneskerettigheter. Vi har også lenge nytt et godt samarbeid med de, hvorfor prøver de å gjøre det ulovlig å demonstrere? Utviklingene er sammensatt og både mediebildet og styresmaktene har spilt en stor rolle i hva som har skjedd. La oss se på hva som ledet opp til de nyeste demonstrasjonene og i hvilken kontekst denne nye loven fremmes.  

Sarah Everard

Sarah Everard, en kvinne som jobbet innenfor markedsføring, forsvant 3. Mars og ble 10. Mars funnet død i en skog. En politimann har blitt tiltalt med kidnapping og drap i forbindelse med saken og skal stilles for retten til høsten. Tidligere har vold og trakassering mot kvinner vært et voksende samfunnsproblem i Storbritannia. Drapet av Sarah Everard vekket derfor sterke reaksjoner fra mange mennesker i hele landet. En minnestund ble først holdt for Sarah Everard 10. Mars og det ble planlagt flere støttedemonstrasjoner mot vold mot kvinner 13. Mars. Politiet bestemte at disse demonstrasjonene ville bli dømt som ulovlige grunnet COVID-reglene. Selv om de ble avlyst offisielt dukket fortsatt mange mennesker opp i forskjellige byer rundt i landet.  

I London ble denne demonstrasjonen møtt med vold fra politiet. Flere mennesker ble arrestert for å bryte med COVID-reglene tidlig i demonstrasjonen. Senere gikk politiet hardhendt til verks for å bryte opp demonstrasjonen under grunnlaget for å beskytte folk fra COVID spredning. I etterkant har det kommet sterke reaksjoner mot den unødvendige volden, men politikommisjonæren har nektet skyld. Per dags dato virker det veldig usannsynlig at håndteringen får alvorlige konsekvenser for verken politiet eller politiledelsen.  

Den nye loven ble foreslått 9. Mars og har altså derfor landet midt oppi alle disse hendelsene. I forbindelse med politiet’s vold har heldigvis andre politiske partier stilt seg imot den nye loven. Dessverre har de konservative har fortsatt flertall med i House of Commons. De har fortsatt å prøve å skyve gjennom loven, men har blitt noe forsinket grunnet den folkelige og politiske motstanden. Allikevel er det vanskelig å tro at en slik lov kan i det hele tatt bli vurdert. Spesielt i en tidsperiode hvor vi ser menneskerettigheter og ytringsfriheten innskrenkes på verdensbasis. For å forstå utviklingen må vi se på hva som har skjedd i Storbritannia i løpet av det siste tiåret. 

Det britiske mediebildet

Storbritannia har historisk sett hatt et variert mediebilde, med dyktige reportasjer fra blant annet rikskringkasteren BBC. Samtidig har useriøse tabloider som The Sun vært innflytelsesrike. I nyere tid har det dessverre vært en åpen svingdør mellom regjeringen og BBC. Dette har resultert i at en av de mest uavhengige rikskringkasterne har blitt til et talerør for regjeringen. Samtidig er fortsatt store deler av det britiske mediebildet eid av konservative krefter. Mest kjent er Rupert Murdoch og hans medieimperium, som alltid taler kapitalens interesser.

BBC sin uendelige lojalitet til regjeringen og de konservative avisene har tillatt de konservative å styre uten tydelig ktitikk. Samtidig har Labour, hoved opposisjonspartiet, slitt med mye internstrid og splittelse. Den nye ledelsen markedsfører seg selv som et Tory-lite parti istedenfor et reelt alternativ. Motstandsbevegelser har derimot florert i Storbritannia uavhengig av manglende støtte fra politikerne. Både Extinction Rebellion og Black Lives Matter har lykkes med store demonstrasjoner og folkelig støtte. Dette er på tross av uendelige angrep i media. Spesielt Extinction Rebellion har vært et gjengående irritasjonsmoment med togstopp, trafikkblokader og broblokkeringer.  

De konservative har gjentatte ganger angrepet demonstrantene for uverdig oppførsel. Spesielt i forrige sommer da demonstranter vandaliserte statuen til Winston Churchill i London og hev en statue av en slaveeier i elven i Bristol. Dette har gitt de konservative ekstra motivasjon til å gå etter de som våger å utrykke betydningsfullt kritikk mot regjeringen. Over tid har angrepene fra både regjeringen og mediene blitt mer ekstrem og ensidig. Samtidig tappes offentlige verdier til de rike og nepotisme blir dagligdags i regjeringen i det skjulte. Motstandsbevegelsene har derfor blitt nyttige syndebukker og regjeringen er opptatt av å kontrollere de for å skjule for egen oppførsel.

Hva nå?

Dermed ender vi opp i dagens situasjon. Et motstandsfiendtlig medienettverk har malt motstandsbevegelser som folkefiender, samtidig som volden mot kvinner har økt. Heldigvis ser fortsatt enkelte at problemet ikke ligger i manglende makt i autoritetsapparatet, men den autoritære trenden vokser. Betydingsfulle demonstrasjoner vil bli ulovlige, med mindre tydelig opprør får regjeringen til å ombestemme seg. 

Dette er ikke en av Æsops fabler og det er ingen åpenbar moral. Vi må forstå Storbritannia som et tegn på hvor viktig stats- og regjeringskritikk er for å avværge autoritær vekst. Ikke minst må vi forstå hvor farlig det blir når mediebildet blir ensidig og forent med styremaktene. Selv om COVID tiltak ofte gir mer statsmakt, har heldigvis den norske regjeringen blitt holdt i sjakk av et tydelig Storting. Derimot når uhellet først er ute og staten trenger bare “litt til” makt for å håndtere de “skadende” elementene, ser man hvor utrolig raskt driften mot fascisme kan gå. Selv om Storbritannia aldri har vært en bastion av menneskerettigheter og demokrati har de ofte vært sett på som en ærlig og demokratisk nasjon, men et land hvor retten til å demonstrere er begrenset til de regjeringen liker er ikke lenger et demokrati.  

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.