Den nye presidenten i Columbia, Gustavo Petro, fikk nylig besøk fra Pentagon. Petro ba da USA fjerne Cuba fra sin liste over såkalte terrorstater. Det var en colombiansk regjering som i sin tid bad Cuba være vertskap for fredsforhandlinger med geriljaorganisasjonene FARC og ELN. Siden ba en ny regjering i Columbia Donald Trumps regjering om å erklære Cuba for en terrorstat fordi FARC og ELN oppholdt seg på Cuba. Slik fikk USA begrunnelse for ytterligere å spisse sin krig mot Cuba. Utenriksminister Anthony Blinken er fornøyd, retorikken virker øyensynlig.

De første dagene av november skal resolusjon 75/289 fra FNs generalforsamling med tittelen «Nødvendigheten av å avslutte den økonomiske, kommersielle og finansielle embargoen pålagt av USA mot Cuba»opp for 30 gang. Blokaden går tilbake til april 1960. Allerede den gang gjorde viseutenriksminister i USA, Lester Mallory, det klart at formålet var «å skape sult, desperasjon, motgang og styrte regjeringen». USA var utålmodig, ett år etter gikk de til militært angrep i Playa Giron, godt forberedt fra Guatemala og Nicaragua.

Men USA undervurderte den folkelige støtten revolusjonsregjeringen hadde, noe den cubanske regjeringen har hatt frem til denne dag til tross for store økonomiske prøvelser. I motsetning til alle de landene hvor USA gjennom krig og/ eller blokade har regissert det regimeskiftet de ønsket, holdt den sosialistiske regjeringen på Cuba med Fidel Castro stand med stor oppslutning fra befolkningen. I 1996, i en ekstra vanskelig periode for Cuba, ble sanksjonene derfor skjerpet med de grusomme og folkerettsstridige Helms-Burton-lovene. Etter Fidel Castros død spådde USA, med hele den vestlige pressen på slep, at tiden var inne for det endelig dødsstøtet mot sosialismen på Cuba. Donald Trump innførte 243 nye økonomiske sanksjoner som i 2021 kostet Cuba over 15 000 US dollar pr dag. Da Cubas utenriksminister nylig la dette frem i FN, pekte han på at sanksjonene er blitt kirurgisk tilpasset den mest sårbare infrastrukturen i landet, og at dette er historisk rekord.

Fra og med Covid-året 2019 har USA gått etter banker som overfører penger til Cuba eller cubanske diplomater i utlandet, og på denne måten på en bestialsk måte hindret landet i å betale bestillinger av vaksiner, medisiner, mat og reservedeler til kritisk infrastruktur. Eksemplene er mange, også fra banker i Norden. Dessuten går USA nå på transportselskaper i luft og vann med trussel om sanksjoner om de anløper Cuba. Det samme gjelder internasjonale firmaer som har levert og skal levere teknologi til det cubanske samfunnet.

Fra november 2020 ble USAs hatkampanje på digitale nettverk intensivert. Den 10. Og 11. juli 2021, midt under det verste Covid-angrepet på Cuba, var dagen kommet: Mer enn tusen tweets med en automatisering på fem tweets per sekund, ble sendt ut per dag med oppfordring til opprør og hærverk på Cuba og på cubanske ambassader over hele verden. Cubansk ungdom, som lever med store materielle mangler på grunn av blokaden, ble tilbudt 100 US dollar for bruk av vold og bilder av voldelige hendelser. (Se Cubanytt 2/2022). Vestlig presse og politikere fulgte opp med bekymringer for demokratiet på Cuba, ikke for angrepene fra USA. (Lysbakken i Klassekampen 9.8.21). Såkalte eksperter skriver stadig om «den antidemokratiske triangelen Cuba, Venezuela og Nicaragua», dvs. de tre landene som er ofre for USAs blokade. (Bye i Klassekampen 3.8.22)

Det cubanske sivilsamfunnet er meget godt organisert og vant til å møte årlige orkaner som hjemsøker Karibien. Denne type hærverk er likevel noe nytt på Cuba. Det er ikke til å komme forbi at USAs krigføring finner sine femtekolonister på øya, slik situasjonen er. Desto mer uakseptabelt er det at USA ustraffet kan fortsette på denne måten.

I august i år slo lynet ned i det største oljelageret på øya, en menneskelig og materiell katastrofe. I september feide orkanen Ian i 130km/t over hovedstaden Havana og mørkla øya. Det var nordvestkysten, Cubas største landbruksområde det gikk verst utover. 90 000 bolighus og årets avlinger strøk med.

Det er nødhjelp Cuba nå trenger, og fremfor alt slutt på den motbydelige og menneskerettighetsstridige krigen USA lanserte allerede i 1960. Det store flertall av FNs 193 land vil, som tidligere, stemme USAs sanksjoner ned. Men nå er det på tide at det lille sosialistisk landet får være i fred med alle de rettigheter ethvert land i FN har til å bestemme over seg selv.